Når man ser filmene til inderen Vipin Vijay, merker man seg raskt en villet underlighet: Når man hører ham snakke, forstår man at han tenker film på sin egen, mystiske måte – litt som den chilenske filmskaperen Raúl Ruiz (sjekk ut hans bok Poetics of Cinema, fra 1995 for en innføring i hans univers). For Vijay, som for Ruiz, handler ikke filmskaping om å lage lineære fortellinger, men om å komponere en mer drømmeaktig og kryptisk logikk mellom bilder som åpner opp til nye virkeligheter; en logikk som bryter med vante tanker om tid og rom i film, og som tar sikte på å fremprovosere nye intuisjoner og assosiasjoner.
Den indiske filmskaperen er lite kjent i Vesten, men har vunnet flere priser for sine kortfilmer, som har blitt vist på filmfestivaler i blant annet Rotterdam, Karlovy Vary, New York og Teheran, samt på kunstmuseer som Serpentine Gallery i London og Centre Georges Pompidou i Paris. Han har foreløpig regissert én langfilm (The Image Threads (2010) som nylig er blitt tilgjengelig på dvd for et vestlig publikum), og holder for tiden på å spille inn sin andre – A Voice From Elsewhere. I hjemlandet har Vijay blitt tildelt den prestisjetunge Sanskriti-prisen for «sosial og kulturell prestasjon».
Jeg kom i snakk med Vijay under Kortfilmfestivalen i Oberhausen i år, der han var viet et tilbakeblikk – «det første tilfellet», forteller han meg, «der kortfilmene har blitt vist som en samling». Denne teksten, som vil introdusere noen av Vipin Vijays tanker om film, er basert på en mailkorrespondanse vi hadde i etterkant av festivalen.
Ukjent terreng. Vijay vokste opp i den indiske byen Kerala, som hadde «en sterk tradisjon for mainstreamfilmskaping», fortalte han meg. Likevel var det først da han begynte på en filmskole i Kolkata (The Satyaijt Ray Film and Television Institute) Vijay fikk øynene opp for film som kunst-art. Her fikk han, forteller han, «et nytt møte med film som et formspråk». Han legger til: «For å være ærlig, ble jeg forvirret. Det var enkelte filmer som skapte en virkelig uro i meg. Jeg forsto gradvis at disse verkene som skapte denne uroen, indirekte skapte en ‘indre film’ i meg. På slutten av det første året på filmskolen, begynte jeg å omfavne denne uroen.»
Denne uroen synes å strukturere alle hans tanker om film. For Vijay er film noe mystisk. På filmskolen lærte han å bruke energien sin på det han kaller en «fantasifull lidenskap». Det har handlet om å søke det ukjente og drive en utforskende «dialog med seg selv», som kan være skremmende, men som samtidig er det som «gjør livet spennende». Under retrospektivet i Oberhausen snakket Vijay om film som et arbeid med stadig å «gjenoppfinne seg selv». I filmene sine leter han ikke etter «den ultimate sannheten», sa han, men om «ukjente, uopplevde terrenger».
Lag med virkeligheter. Når jeg spør ham hva han tenker om filmens kvaliteter sammenliknet med andre kunstarter og språklige uttrykk, peker han på det han kaller filmens «skjulte bevegelser» og «en direkte sensorisk opplevelse». Denne interessen speiler seg i filmenes uttrykk og tematikk, som for eksempel i den 30 minutter lange essayfilmen Venemous Folds (2012), der han blant annet tar for seg spåmenn og giftstoffer – to fenomener som opererer i det skjulte.
Vijay har sin egen idé om det han kaller «konseptbilder» (hvor han spinner videre på Gilles Deleuzes ideer om bevegelsesbildet og tidsbildet). Uten å gå for tett inn på dette teoretiske konseptet (som i tillegg til å være esoterisk, fortsatt er under utvikling), dreier det seg om å se forbi «informasjonsinnholdet i bildene alene» og til «dypere lag av bevissthet og kognisjon». Vijay sier at han ønsker å gi filmseeren «en følelse av nye muligheter», en følelse av å kunne gå bortenfor det han kaller «materielle konfigurasjoner». Han spør seg: Kan man finne visse kjernekonsepter knyttet til filmbildene? Eksisterer det visse kjernekonsepter som ligger latent i bildene, som kan enses mer enn de kan ses, og som kan åpne opp til nye fornemmelser og intuisjoner?
Jeg tror film kan foregå utenfor skjermen, i tilskuerens ‘indre blikk’.
Vijay snakker som en gåtefull billedarkeolog; det finnes lag med virkeligheter i filmenes bilder – som om de i seg selv har visjoner, ikke bare visualitet. Poenget for oss er ikke i første omgang å forstå denne ideen fullt ut, men å se en viss tenkemåte relatert til film. Det handler om å se film som et unikt tidsmateriale som kan brukes i en undersøkelse av bevissthetens gren-ser og muligheter. Med filmene sine vil ikke Vijay først og fremst overføre informasjon, vise noe visuelt – han vil fremvekke nye forestillingsverdener, åpne opp nye felter for erkjennelse, og derigjennom utfordre det vi forstår som «selvet».
Eksperimentell. Som den indiske filmviteren Amrit Gangar har påpekt, bør man være forsiktig med å bruke begreper som «eksperimentell» og «avantgarde» på indiske filmskapere, blant annet fordi aspekter ved tradisjonell indisk kunst kan virke eksperimentell sett med vestlige øyne. Men med dette forbeholdet nevnt, vil jeg henvise til at Olaf Möller (i Oberhausens festivalkatalog) posisjonerer Vijay i en transindisk avantgarde, sammen med figurer som Ritwik Ghatak, Mani Kaul, Kumar Shahani og John Abraham. Möller peker blant annet på at Vijays filmer tenderer mot det hybridiserte (for eksempel ved å sammenblande realfilm og animasjon) og en «avfeiingen av alle konvensjonelle klassifikasjoner».
«Jeg forsto gradvis at disse verkene som skapte denne uroen, indirekte skapte en ‘indre film’ i meg.»
Vijays «eksperimentelle» utgangspunkt relaterer seg også til filmseerens situasjon. Han skriver: «Jeg må presisere at i tilfellet film, så er det nok slik at den filmen vi ser, og den filmen vi fornemmer, ikke er den samme. Jeg tror persepsjonen foregår i et område som ligger utenfor den meningen som umiddelbart lar seg tolke – et sted imellom betydningen av bildene og betydningen av ordene.»
Erfaringen av film, som erfaringen av virkeligheten for øvrig, preges delvis av prosesser som er skjult for vår umiddelbare oppfattelse. «Prosessen som ligger i å lage en film, blir […] en bevissthetsundersøkelse,» skriver Vijay – og dette synes også å være tilfelle i hvordan man ser en film: «Jeg tror film kan foregå utenfor skjermen, i tilskuerens ‘indre blikk’. Jeg lurer på om film fungerer stemningsskapende for tilskueren gjennom det fortellende aspektet som ligger i et bilde, eller om det er komposisjonen, fargene, bevegelse, rom, handlinger og så videre.»
For Vijay er denne forundringen over andres virkelighet essensiell: «Prosessen med å lage film hjelper meg å se inn i individers forestillingsverden,» skriver han, og legger til: «Man finner ut at enhver person har sine egne tanker, som formuleres av en enorm mytologisk fortid.»
Merkelig opplevelse. Vijay forteller at denne grunnleggende undrende innstillingen til film, persepsjon og tid stammer fra en spesiell opplevelse under arbeidet med eksamensfilmen The Egotic World (2000) – en lyrisk svart-hvitt-film løselig basert på den eldgamle filosofiske teksten Yoga Vashishtha. Sammen med sine «likesinnede venner» fra filmskolen, reiste Vijay rundt i landsbyer i Vest-Bengal på jakt etter et innspillingssted. «Jeg husker natten da vi nådde et sted etter en dags-lang leting etter location,» forteller han. «Til vår store overraskelse oppdaget vi at stedet var fullt av 1000 år gamle Jaina-ruiner og idoler som nylig var blitt gudegjort av lavkasten og stammefolket. Vi bestemte oss for å skyte filmen der. Da vi startet å filme, ble prosessen et merkelig møte for oss alle.» Gradvis oppdaget Vijay at han og de andre filmarbeiderne internaliserte omgivelsene i lys av forskjellige «temporale koordinater» – «mens vi sto på det samme stedet og så på de samme objektene.»
Det er vanskelig å vite hva denne erfaringen besto av, og hva de gjorde med dem, men det ble i det minste et «vendepunkt for noen av oss», forteller Vijay. Her fant og omfavnet han en «følelse av merkverdighet» som han har latt prege sitt filmatiske arbeid siden.
Dette merker man i en film som The Image Threads – en visuelt slående, fargerik, fragmentarisk, «hallusinerende» refleksjon over seksuelt begjær i en verden som i større og større grad spinner sine tråder gjennom virtuell kommunikasjon. I denne filmen er det vanskelig å fastslå rommets og tidens dimensjoner, og det er til og med vanskelig å lokalisere mening – hvor filmens uttrykk starter og hvor ens egne assossiasjoner starter. (Et sted – der vi får bilder av hårete menneskehud lydlagt med et musikkspor som hentet rett ut av en science-fiction-film fra 1950-tallet – tenkte jeg på Jack Arnolds It Came From Outer Space (1953). Det forteller nok mer om min kulturelle ignoranse enn det gjør om filmen.) Vijay siterer filosofer som Friedrich Nietzsche og Baruch Spinoza («Ingen har rett til å endre tingenes tilstand») i en moderne mytologisering der «individet», som en karakter i filmen sier, «er et gammeldags konsept».
Vijay har skutt det meste av materialet til sin neste film, A Voice From Elsewhere, men leter etter mer finansiering for å ferdigstille den. I denne filmen fortsetter han å undersøke hvordan mennesker opplever virkeligheten på forskjellige måter, isolert fra «de vanlige diskursene om tid og samfunn» – måter som «kanskje ikke er så lett tilgjengelige for andre,» sier han.
Vil finne sin tid. Vijays filmer er heller ikke de mest tilgjengelige: Det kan være vanskelig å få sett dem, og det kan være vanskelig å se dem. Men filmene vil nok finne sin tid. Det er også noe grunnleggende interessant med Vijays filmatiske innstilling som strekker seg utover de bestemte filmene.
Under retrospektivet i Oberhausen parafraserte han en lærer fra filmskolen, som hadde sagt at man bare er fri når man «oppfinner sine egne spørsmål». Frihet blir med andre ord ikke en gitt realitet, men er noe som bekreftes idet man skaper noe. Her blir denne «uroen», som Vijay informerte om, en nøkkel: «Uroen er det som rister deg ut av komfortsonen.»
endreeid@gmail.com
