Vipin Vijays uro

For den indiske filmskaperen Vipin Vijay er film en prosess som handler om å «oppfinne seg selv».

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Når man ser filmene til inderen Vipin Vijay, merker man seg raskt en villet underlighet: Når man hører ham snakke, forstår man at han tenker film på sin egen, mystiske måte – litt som den chilenske filmskaperen Raúl Ruiz (sjekk ut hans bok Poetics of Cinema, fra 1995 for en innføring i hans univers). For Vijay, som for Ruiz, handler ikke filmskaping om å lage lineære fortellinger, men om å komponere en mer drømmeaktig og kryptisk logikk mellom bilder som åpner opp til nye virkeligheter; en logikk som bryter med vante tanker om tid og rom i film, og som tar sikte på å fremprovosere nye intuisjoner og assosiasjoner.

Den indiske filmskaperen er lite kjent i Vesten, men har vunnet flere priser for sine kortfilmer, som har blitt vist på filmfestivaler i blant annet Rotterdam, Karlovy Vary, New York og Teheran, samt på kunstmuseer som Serpentine Gallery i London og Centre Georges Pompidou i Paris. Han har foreløpig regissert én langfilm (The Image Threads (2010) som nylig er blitt tilgjengelig på dvd for et vestlig publikum), og holder for tiden på å spille inn sin andre – A Voice From Elsewhere. I hjemlandet har Vijay blitt tildelt den prestisjetunge Sanskriti-prisen for «sosial og kulturell prestasjon».
Jeg kom i snakk med Vijay under Kortfilmfestivalen i Oberhausen i år, der han var viet et tilbakeblikk – «det første tilfellet», forteller han meg, «der kortfilmene har blitt vist som en samling». Denne teksten, som vil introdusere noen av Vipin Vijays tanker om film, er basert på en mailkorrespondanse vi hadde i etterkant av festivalen.

[wzslider autoplay=»true»]

Ukjent terreng. Vijay vokste opp i den indiske byen Kerala, som hadde «en sterk tradisjon for mainstreamfilmskaping», fortalte han meg. Likevel var det først da han begynte på en filmskole i Kolkata (The Satyaijt Ray Film and Television Institute) Vijay fikk øynene opp for film som kunst-art. Her fikk han, forteller han, «et nytt møte med film som et formspråk». Han legger til: «For å være ærlig, ble jeg forvirret. Det var enkelte filmer som skapte en virkelig uro i meg. Jeg forsto gradvis at disse verkene som skapte denne uroen, indirekte skapte en ‘indre film’ i meg. På slutten av det første året på filmskolen, begynte jeg å omfavne denne uroen.»
Denne uroen synes å strukturere alle hans tanker om film. For Vijay er film noe mystisk. På filmskolen lærte han å bruke energien sin på det han kaller en «fantasifull lidenskap». Det har handlet om å søke det ukjente og drive en utforskende «dialog med seg selv», som kan være skremmende, men som samtidig er det som «gjør livet spennende». Under retrospektivet i Oberhausen snakket Vijay om film som et arbeid med stadig å «gjenoppfinne seg selv». I filmene sine leter han ikke etter «den ultimate sannheten», sa han, men om «ukjente, uopplevde terrenger».

Lag med virkeligheter. Når jeg spør ham hva han tenker om filmens kvaliteter sammenliknet med andre kunstarter og språklige uttrykk, peker han på det han kaller filmens «skjulte bevegelser» og «en direkte sensorisk opplevelse». Denne interessen speiler seg i filmenes uttrykk og tematikk, som for eksempel i den 30 minutter lange essayfilmen Venemous Folds (2012), der han blant annet tar for seg spåmenn og giftstoffer – to fenomener som opererer i det skjulte.
Vijay har sin egen idé om det han kaller «konseptbilder» (hvor han spinner videre på Gilles Deleuzes ideer om bevegelsesbildet og tidsbildet). Uten å gå for tett inn på dette teoretiske konseptet (som i tillegg til å være esoterisk, fortsatt er under utvikling), dreier det seg om å se forbi «informasjonsinnholdet i bildene alene» og til «dypere lag av bevissthet og kognisjon». Vijay sier at han ønsker å gi filmseeren «en følelse av nye muligheter», en følelse av å kunne gå bortenfor det han kaller «materielle konfigurasjoner». Han spør seg: Kan man finne visse kjernekonsepter knyttet til filmbildene? Eksisterer det visse kjernekonsepter som ligger latent i bildene, som kan enses mer enn de kan ses, og som kan åpne opp til nye fornemmelser og intuisjoner?

Jeg tror film kan foregå utenfor skjermen, i tilskuerens ‘indre blikk’.

Vijay snakker som en gåtefull billedarkeolog; det finnes lag med virkeligheter i filmenes bilder – som om de i seg selv har visjoner, ikke bare visualitet. Poenget for oss er ikke i første omgang å forstå denne ideen fullt ut, men å se en viss tenkemåte relatert til film. Det handler om å se film som et unikt tidsmateriale som kan brukes i en undersøkelse av bevissthetens gren-ser og muligheter. Med filmene sine vil ikke Vijay først og fremst overføre informasjon, vise noe visuelt – han vil fremvekke nye forestillingsverdener, åpne opp nye felter for erkjennelse, og derigjennom utfordre det vi forstår som «selvet».
Eksperimentell. Som den indiske filmviteren Amrit Gangar har påpekt, bør man være forsiktig med å bruke begreper som «eksperimentell» og «avantgarde» på indiske filmskapere, blant annet fordi aspekter ved tradisjonell indisk kunst kan virke eksperimentell sett med vestlige øyne. Men med dette forbeholdet nevnt, vil jeg henvise til at Olaf Möller (i Oberhausens festivalkatalog) posisjonerer Vijay i en transindisk avantgarde, sammen med figurer som Ritwik Ghatak, Mani Kaul, Kumar Shahani og John Abraham. Möller peker blant annet på at Vijays filmer tenderer mot det hybridiserte (for eksempel ved å sammenblande realfilm og animasjon) og en «avfeiingen av alle konvensjonelle klassifikasjoner».

«Jeg forsto gradvis at disse verkene som skapte denne uroen, indirekte skapte en ‘indre film’ i meg.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here