Vest-Sahara: bidrar Norge til okkupasjonen?

Mens saharawiene kjemper for selvstendighet i Vest-Sahara, fortsetter Oljefondet å ha interesser i de okkuperte områdene. 

Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

«Det er ingen som kan møte deg i Marrakech. Kompisen min gikk med på å møte deg i hemmelighet, men trakk seg fordi han var redd for konsekvensene.» Tekstmeldingen fra min kontakt i den marokkanske hovedstaden Rabat tikker inn under den første frokosten i en riad i Marrakech, ikke langt unna det velkjente torget Djemaa El Fna, der turister, selgere og innkastere vrimler om hverandre. «Han er redd for at politiet er ekstra oppmerksomme etter det som skjedde med den norske delegasjonen,» leser jeg på skjermen.
Djemaa El Fna-torget er et trekkplaster, både for utenlandske turister og for lokale. Når mørket faller på samles de her, skulder ved skulder på smale benker. De spiser og skravler i duften av rykende myntete blandet med os av tangine og couscous fra de mange matbodene som åpner så snart det skumrer. På Djemaa El Fna holder også politiet til. Det er her menneskerettighetsaktivisten Sultana Khayya som en av flere saharawiske studenter ved Universitetet i Marrakech skal ha blitt avhørt og mishandlet av politiet – helt til hun mistet synet på det ene øyet. Dette skjedde i 2007. I 2012 intervjuet Ny Tid henne da hun besøkte Oslo for å fortelle om situasjonen i Vest-Sahara.
Landet har vært okkupert av Marokko i over 40 år, men man hører lite om situasjonen i norske medier. Like før jeg reiste til Marokko i januar, ble imidlertid 68 nordmenn stoppet og deportert fra Vest-Sahara. Alle var deltakere i kampanjen #referendumnow – «folkeavstemning nå» – med formål om å få på plass en avstemning om selvstendighet for landet. Egentlig skulle det gjennomføres en folkeavstemning etter våpenhvilen mellom Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR) i 1991, men det har aldri skjedd.
AUF-politiker Rikke With Bergseth, som var med i den utsendte delegasjonen, forteller at besøket fikk konsekvenser ikke bare for nordmennene. «Vi var på besøk hos to fra Vest-Sahara som studerte i Marrakech. De inviterte oss hjem for å lage mat, men plutselig kom huseieren inn og begynte å kjefte. Like etterpå fikk de beskjed om å finne seg et nytt sted å bo,» forteller Bergseth.
Den amerikanske organisasjonen Freedom House rangerer Vest-Sahara som et av verdens minst politisk frie land, sammen med Nord-Korea og Syria.

"Khalil" og "Mustafa" ser seg som saharawiske ambasadører i Marokko. Mansour ønsket ikke å stille på bildet i frykt for konsekvensene. FOTO: Ny Tid/ CTH
«Khalil» og «Mustafa» ser seg som saharawiske ambasadører i Marokko. Mansour ønsket ikke å stille på bildet i frykt for konsekvensene. FOTO: Ny Tid/ CTH

Den glemte konflikten. Okkupasjonen av Vest-Sahara, som er kontinentets eldste konflikt, minner om den israelske okkupasjonen av Palestina: bosettinger, den 2200 kilometer lange muren, til og med deler av flagget har de til felles. Siden okkupasjonen i 1975 har Marokko, i strid med den fjerde Genevèkonvensjonen, innført titusenvis av sivile bosettere til de okkuperte områdene. Samme år som den andre intifadaen i Midtøsten ble ansett å være over i 2005, startet en intifada i Vest-Sahara. Situasjonen omtales ofte som «den glemte konflikten», og får langt mindre oppmerksomhet enn konflikten mellom Israel og Palestina. Et søk i mediearkivet Retriever genererer 10 120 treff på «Vest-Sahara», mens søkeordet «Palestina» får 73 474 treff. Ifølge lederen for den norske Støttekomiteen for Vest-Sahara Erik Hagen kommer engasjementet for Vest-Sahara tydeligere til uttrykk i sivilsamfunnet enn i mediene.

Marokko dominerer. Da Spania trakk seg ut i av Vest-Sahara i 1975, gjorde både Marokko og Mauritania krav på landet. De to nabostatene gikk inn med sine respektive styrker og okkuperte territoriet. Samtidig erklærte frigjøringsbevegelsen Polisario Vest-Sahara for selvstendig, og grunnla i februar 1976 Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR). Den internasjonale domstolen i Haag avviste dessuten kravene til Mauritania og Marokko, og etter hvert gikk Mauritania bort fra kravet.
Men Marokko ville ikke gi seg, og fortsatte okkupasjonen. En geriljakrig mellom Marokko og SADR fulgte, som strakk seg fra 1975 til 1991. Da ble det forhandlet frem en våpenhvileavtale, og de to partene delte området. FN-operasjonen MINURSO ble opprettet for å overvåke våpenhvilen og sørge for gjennomføring av folkeavstemning – men så langt har situasjonen stagnert. Ingen folkeavstemning er avholdt. Hele tre fjerdedeler av territoriet – kysten og de vestlige områdene – har siden vært kontrollert av Marokko, mens SADR delvis har kontrollert den resterende fjerdedelen, som består av ufruktbare ørkenområder i øst. MINURSO er i dag den eneste FN-operasjonen som ikke har mandat til å rapportere om menneskerettighetsbrudd.

Norges rolle. Vest-Sahara har rike naturressurser, og flere internasjonale selskaper har virksomhet i og utenfor de okkuperte områdene. Det er imidlertid Marokko som har den økonomiske styringen i landet, og lokalbefolkningen drar ingen nytte av naturrikdommene. Det norske utenriksdepartementet har frarådet norske bedrifter å investere i selskaper som har virksomhet i og utenfor kysten til Vest-Sahara. Likevel har Statens pensjonsfond (Oljefondet) eierskap i oljeselskapene Glencore, San Leon, Cairn Energy og Kosmos Energy, i de grønne energiselskapene Enel og Siemens, og i Agrium, kjøper  det ikke-fornybare stoffet fosfat fra det statlige marokkanske selskapet OPC, som utvinnes i området.
I desember i fjor kastet den norske investoren Kommunal Landspensjonskasse (KLP) Glencore ut av porteføljene sine. De norske oljefondinvesteringene i selskaper Finansdepartementet tidligere har konkludert med at støtter opp under okkupasjonen, er i dag på rundt 9 milliarder kroner etter at Total trakk seg ut i desember 2015. Med over åtte milliarder investert er Oljefondet i dag den tredje største aksjonæren i Glencore.
Til Ny Tid sier leder for Etikkrådet i Oljefondet Johan H. Andresen at de er kjent med problemstillingene knyttet til selskaper med virksomhet i Vest-Sahara. Han forteller at Etikkrådet ikke kommenterer enkeltsaker, men at deres utgangspunkt er at Vest-Sahara er et ikke-selvstyrt område uten noen anerkjent administrator. «Det er ingen andre områder med en slik status, og det finnes ikke klare regler for utnyttelsen av naturressurser her,» sier Andresen. «Etikkrådet har lagt til grunn at virksomhet i området kan være akseptabel hvis vi kan underbygge at den skjer i samsvar med lokalbefolkningens ønsker og interesser, slik folkeretten pålegger,» sier Andresen.
Erik Hagen i Støttekomiteen for Vest- Sahara forteller imidlertid at saharawiene eksplisitt har bedt om at det ikke skal handles med naturressurser i Vest-Sahara. Etikkrådet må bli flinkere til å vurdere om selskapenes nåværende virksomhet er i tråd med Vest-Saharas folk, mener Hagen. «Det er for all del bra de fokuserer på dette. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før de konkluderer med at selskapene ikke fører en god prosess nå,» sier han. «De har investert i Kosmos Energy i mange år. Selskapet har ikke søkt samtykke fra Vest-Saharas folk, hverken i de okkuperte områdene eller i Polisario. De sa tydelig nei, og arrangerte flere demonstrasjoner da planene ble kjent.»

«Jeg tror stater som kjemper for friheten sin, til slutt får det. Er det noe vi har lært, er det å være tålmodige.»

Redde. I Marokko fortsetter jakten på kildene. Kombinasjonen av vinterferie og den norske delegasjonen som ble kastet ut, gjør det vanskelig å finne noen som er villige til å snakke med Ny Tid. «Kilden du skulle snakke med, har trukket seg.» Enda en gang kommer samme beskjed, denne gangen fra en av de hjemsendte norske aktivistene. «Han ble sparket fra hotellet han jobbet på to dager etter at vi reiste, og er ikke tilgjengelig for noe intervju. Sannsynligheten er stor for at han fikk sparken fordi vi snakket sammen ganske lenge,» forteller hun meg over Facebook.
Noen dager senere tar jeg bussen videre til den marokkanske kystbyen Agadir, der flere studenter med saharawisk bakgrunn studerer. Endelig har tre av studentene gått med på å stille til intervju, under forutsetning av at vi bruker oppdiktede navn i artikkelen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

2 kommentarer

  1. Upresist om Vest-Sahara
    Hans Morten Haugen, Dr.Jur., professor VID vitenskapelige høgskole (tidl. Diakonhjemet høgskole); medlem av Rådet i Støttekomiteen for Vest-Sahara

    I en interessant reportasje om Vest-Sahara (‘Bidrar Norge til okkupasjonen?) i Ny Tid nr 2-16 er det intervju med leder av Etikkrådet i Statens Pensjonsfond – Utland, Johan H. Andresen. Han bekrefter at Vest-Sahara er et «ikke-selvstyrt område», som er nærmere regulert i kapittel XI i FN-pakten. I samme setning fortsetter han imidlertid med følgende: «uten noen kjent administrator.»

    Dette er feil. Realiteten er at den tidligere kolonimakten Spania er oppnevnt av FN som administrasjonsstat, slik den tidligere kolonimakten Portugal var administrasjonsstat over Øst-Timor fram til folkeavstemmingen i 1999, da FN overtok fram til uavhengigheten i 2002.

    Problemet i Vest-Sahara er at Spania ikke utøver denne myndigheten som administrasjonsstat. Senest i 2015 ble det i FNs Generalforsamling pekt på at å være et ikke-selvstyrt område uten en administrasjonsstat som faktisk utøver sitt mandat gjør at det saharawiske folket havner i en «legal limbo».

    FN sier selv på sine hjemmesider at Spania i et brev av 26. februar 1976 anser seg “exempt from any responsibility of any international nature in connection with the administration of the Territory.” Dette brevet var en ensidig handling fra Spania som ikke har noen kraft i internasjonal rett. Samtidig er det opplagt at FN har sviktet når Vest-Sahara i 40 år ikke har hatt noen administrasjonsstat som tar ansvar.

    Vest-Sahara er uten en administrasjonsstat som utøver sitt mandat. Det er helt korrekt når Andresen sier at det ikke er noen andre ikke-selvstyrte områder – det finnes 17 i alt – som er i en slik situasjon.

    Andresen peker også på at det «ikke finnes klare regler for utnyttelsen av naturressurser her.» Dette er feil. Generelle bindende formuleringer finnes i artikkel 1.3 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Mer spesifikk regulering finnes i årlige FN-resolusjoner med tittelen “Economic and other activities which affect the interests of the peoples of the Non Self-Governing Territories”, den siste (A/RES/70/95) fra desember 2015.

    Særlig avsnitt 9 er viktig, nemlig å “sikre og garantere den ufravikelige rett” og “eiendomsrett” som folkene i ikke-selvstyrte områder har over sine naturressurser. Ansvaret for dette ligger på administrasjonsstaten. En tilsvarende oppfordring gis til alle stater i avsnitt 8.

    Andresen sier at Etikkrådet «har lagt til grunn at virksomheten kan være akseptabel hvis … den skjer i samsvar med lokalbefolkningens ønsker og interesser…» Denne formuleringen er i tråd med den norske frarådningen av norsk næringslivsengasjement i Vest-Sahara («En politisk løsning for Vest-Sahara»). Denne har – med noen små justeringer – ligget fast siden 2002. Frarådningen er drøftet i Framtiden i Våre Hender-rapporten Feilslått frarådning og glemte ord fra 2011.

    Etter at Støttekomiteen for Vest-Sahara og Sjøvik AS oppnådde forlik i en klagesak for OECD nasjonale kontaktpunkt i 2013 uttalte advokaten for Sjøvik, Hugo Matre: «FNs regelverk for slike områder gir full adgang til å ha aktivitet hvis man sikrer at lokalbefolkningens interesser ivaretas. […] Sjøvik mener virksomhet som bidrar positivt … bør oppmuntres og utvikles…»

    Vektlagt er altså «lokalbefolkningens interesser». Norske selskaper kan utvilsomt fremme næringsvirksomhet og utvikling i Vest-Sahara. Det avgjørende er om dette skjer på måter som undergraver retten til selvbestemmelse for saharawiene – ved at Marokko tjener stort på å beholde kontrollen.

    I felleserklæringen fra Støttekomiteen for Vest-Sahara og Sjøvik AS fra 2013 ber partene Utenriksdepartementet «presisere hva slags aktiviteter som omfattes…» av frarådningen.

    Følgende endringer må gjøres i frarådningen for å unngå at den kan brukes til å legitimere folkerettsstridig virksomhet: 1) Begrepet «situasjonen» brukt i frarådningen må erstattes med en klar henvisning til FN-resolusjonen nevnt over. 2) Begrepet «lokalbefolkningen» må erstattes av «det saharawiske folket», for å tydeliggjøre hvem rettighetshaver er. 3) Formuleringen «interesser» må erstattes med «rettigheter, interesser og uttrykte ønsker», som alle brukes i FN-resolusjonen.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here