«Det er ingen som kan møte deg i Marrakech. Kompisen min gikk med på å møte deg i hemmelighet, men trakk seg fordi han var redd for konsekvensene.» Tekstmeldingen fra min kontakt i den marokkanske hovedstaden Rabat tikker inn under den første frokosten i en riad i Marrakech, ikke langt unna det velkjente torget Djemaa El Fna, der turister, selgere og innkastere vrimler om hverandre. «Han er redd for at politiet er ekstra oppmerksomme etter det som skjedde med den norske delegasjonen,» leser jeg på skjermen.
Djemaa El Fna-torget er et trekkplaster, både for utenlandske turister og for lokale. Når mørket faller på samles de her, skulder ved skulder på smale benker. De spiser og skravler i duften av rykende myntete blandet med os av tangine og couscous fra de mange matbodene som åpner så snart det skumrer. På Djemaa El Fna holder også politiet til. Det er her menneskerettighetsaktivisten Sultana Khayya som en av flere saharawiske studenter ved Universitetet i Marrakech skal ha blitt avhørt og mishandlet av politiet – helt til hun mistet synet på det ene øyet. Dette skjedde i 2007. I 2012 intervjuet Ny Tid henne da hun besøkte Oslo for å fortelle om situasjonen i Vest-Sahara.
Landet har vært okkupert av Marokko i over 40 år, men man hører lite om situasjonen i norske medier. Like før jeg reiste til Marokko i januar, ble imidlertid 68 nordmenn stoppet og deportert fra Vest-Sahara. Alle var deltakere i kampanjen referendumnow – «folkeavstemning nå» – med formål om å få på plass en avstemning om selvstendighet for landet. Egentlig skulle det gjennomføres en folkeavstemning etter våpenhvilen mellom Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR) i 1991, men det har aldri skjedd.
AUF-politiker Rikke With Bergseth, som var med i den utsendte delegasjonen, forteller at besøket fikk konsekvenser ikke bare for nordmennene. «Vi var på besøk hos to fra Vest-Sahara som studerte i Marrakech. De inviterte oss hjem for å lage mat, men plutselig kom huseieren inn og begynte å kjefte. Like etterpå fikk de beskjed om å finne seg et nytt sted å bo,» forteller Bergseth.
Den amerikanske organisasjonen Freedom House rangerer Vest-Sahara som et av verdens minst politisk frie land, sammen med Nord-Korea og Syria.
Den glemte konflikten. Okkupasjonen av Vest-Sahara, som er kontinentets eldste konflikt, minner om den israelske okkupasjonen av Palestina: bosettinger, den 2200 kilometer lange muren, til og med deler av flagget har de til felles. Siden okkupasjonen i 1975 har Marokko, i strid med den fjerde Genevèkonvensjonen, innført titusenvis av sivile bosettere til de okkuperte områdene. Samme år som den andre intifadaen i Midtøsten ble ansett å være over i 2005, startet en intifada i Vest-Sahara. Situasjonen omtales ofte som «den glemte konflikten», og får langt mindre oppmerksomhet enn konflikten mellom Israel og Palestina. Et søk i mediearkivet Retriever genererer 10 120 treff på «Vest-Sahara», mens søkeordet «Palestina» får 73 474 treff. Ifølge lederen for den norske Støttekomiteen for Vest-Sahara Erik Hagen kommer engasjementet for Vest-Sahara tydeligere til uttrykk i sivilsamfunnet enn i mediene.
Marokko dominerer. Da Spania trakk seg ut i av Vest-Sahara i 1975, gjorde både Marokko og Mauritania krav på landet. De to nabostatene gikk inn med sine respektive styrker og okkuperte territoriet. Samtidig erklærte frigjøringsbevegelsen Polisario Vest-Sahara for selvstendig, og grunnla i februar 1976 Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR). Den internasjonale domstolen i Haag avviste dessuten kravene til Mauritania og Marokko, og etter hvert gikk Mauritania bort fra kravet.
Men Marokko ville ikke gi seg, og fortsatte okkupasjonen. En geriljakrig mellom Marokko og SADR fulgte, som strakk seg fra 1975 til 1991. Da ble det forhandlet frem en våpenhvileavtale, og de to partene delte området. FN-operasjonen MINURSO ble opprettet for å overvåke våpenhvilen og sørge for gjennomføring av folkeavstemning – men så langt har situasjonen stagnert. Ingen folkeavstemning er avholdt. Hele tre fjerdedeler av territoriet – kysten og de vestlige områdene – har siden vært kontrollert av Marokko, mens SADR delvis har kontrollert den resterende fjerdedelen, som består av ufruktbare ørkenområder i øst. MINURSO er i dag den eneste FN-operasjonen som ikke har mandat til å rapportere om menneskerettighetsbrudd.
Norges rolle. Vest-Sahara har rike naturressurser, og flere internasjonale selskaper har virksomhet i og utenfor de okkuperte områdene. Det er imidlertid Marokko som har den økonomiske styringen i landet, og lokalbefolkningen drar ingen nytte av naturrikdommene. Det norske utenriksdepartementet har frarådet norske bedrifter å investere i selskaper som har virksomhet i og utenfor kysten til Vest-Sahara. Likevel har Statens pensjonsfond (Oljefondet) eierskap i oljeselskapene Glencore, San Leon, Cairn Energy og Kosmos Energy, i de grønne energiselskapene Enel og Siemens, og i Agrium, kjøper det ikke-fornybare stoffet fosfat fra det statlige marokkanske selskapet OPC, som utvinnes i området.
I desember i fjor kastet den norske investoren Kommunal Landspensjonskasse (KLP) Glencore ut av porteføljene sine. De norske oljefondinvesteringene i selskaper Finansdepartementet tidligere har konkludert med at støtter opp under okkupasjonen, er i dag på rundt 9 milliarder kroner etter at Total trakk seg ut i desember 2015. Med over åtte milliarder investert er Oljefondet i dag den tredje største aksjonæren i Glencore.
Til Ny Tid sier leder for Etikkrådet i Oljefondet Johan H. Andresen at de er kjent med problemstillingene knyttet til selskaper med virksomhet i Vest-Sahara. Han forteller at Etikkrådet ikke kommenterer enkeltsaker, men at deres utgangspunkt er at Vest-Sahara er et ikke-selvstyrt område uten noen anerkjent administrator. «Det er ingen andre områder med en slik status, og det finnes ikke klare regler for utnyttelsen av naturressurser her,» sier Andresen. «Etikkrådet har lagt til grunn at virksomhet i området kan være akseptabel hvis vi kan underbygge at den skjer i samsvar med lokalbefolkningens ønsker og interesser, slik folkeretten pålegger,» sier Andresen.
Erik Hagen i Støttekomiteen for Vest- Sahara forteller imidlertid at saharawiene eksplisitt har bedt om at det ikke skal handles med naturressurser i Vest-Sahara. Etikkrådet må bli flinkere til å vurdere om selskapenes nåværende virksomhet er i tråd med Vest-Saharas folk, mener Hagen. «Det er for all del bra de fokuserer på dette. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før de konkluderer med at selskapene ikke fører en god prosess nå,» sier han. «De har investert i Kosmos Energy i mange år. Selskapet har ikke søkt samtykke fra Vest-Saharas folk, hverken i de okkuperte områdene eller i Polisario. De sa tydelig nei, og arrangerte flere demonstrasjoner da planene ble kjent.»
«Jeg tror stater som kjemper for friheten sin, til slutt får det. Er det noe vi har lært, er det å være tålmodige.»
Redde. I Marokko fortsetter jakten på kildene. Kombinasjonen av vinterferie og den norske delegasjonen som ble kastet ut, gjør det vanskelig å finne noen som er villige til å snakke med Ny Tid. «Kilden du skulle snakke med, har trukket seg.» Enda en gang kommer samme beskjed, denne gangen fra en av de hjemsendte norske aktivistene. «Han ble sparket fra hotellet han jobbet på to dager etter at vi reiste, og er ikke tilgjengelig for noe intervju. Sannsynligheten er stor for at han fikk sparken fordi vi snakket sammen ganske lenge,» forteller hun meg over Facebook.
Noen dager senere tar jeg bussen videre til den marokkanske kystbyen Agadir, der flere studenter med saharawisk bakgrunn studerer. Endelig har tre av studentene gått med på å stille til intervju, under forutsetning av at vi bruker oppdiktede navn i artikkelen.
Det blir kveld før bussen ankommer Agadir. På en benk ved stranden møter jeg som avtalt tre nølende menn i 20-årene. De virker overrasket over at jeg med min marokkanske familiebakgrunn ikke er redd for å skrive om den mangeårige konflikten. De tre sahawariske studentene forteller at mange av vennene deres er marokkanere, og at mange av dem støtter saharawienes sak. Det er ikke befolkningen, men marokkanske myndigheters praksis som er problemet.
«Er det greit om vi finner et sted som ikke er så offentlig? Vi er redde fordi vi møtte den norske delegasjonen som ble kastet ut,» sier «Mansour». «Politiet har garantert kontroll på hvor vi er, jeg vet at de følger med. Vi er vant til å bli anholdt og avhørt, men det er verre om vi skulle bli utvist fra universitetet.»
«Mansour» er 23 år, student og jobber frivillig som journalist i gruppen Media Team, som overvåker og dokumenterer menneskerettighetsbrudd i Vest-Sahara. Han er nettopp ferdig med eksamensperioden ved Universitetet i Agadir, og har de siste dagene jobbet for å finne en trygg måte å forlate landet på, sånn at han kan reise hjem til El Aaiun, den marokkanskadministrerte hovedstaden der både han og de to andre har vokst opp.
«Etter at de norske aktivistene var på besøk, har jeg vært redd for at navnet mitt er registrert på busstasjonen,» forteller han, og leter frem en video på telefonen. Videoen viser marokkanske bosettere som går til angrep på saharawier i Vest-Sahara. Majoriteten av de som i dag bor i Vest-Sahara, er marokkanske bosettere som tilbys skattelette og subsidier for å bosette seg i området.
«Et av de største problemene er at Marokko nekter internasjonal innreise i områdene. Det gjør de fordi de ikke vil vise omverdenen hva de holder på med,» sier han.
Kameraten «Mustafa» (23), også han journalist i Media Team, forteller om broren sin, som ble fengslet og torturert på grunn av sin aktivistiske virksomhet. «Likevel kan ikke frykt stoppe oss fra å kjempe for menneskerettigheter,» sier han.
Men å dekke menneskerettighetsbrudd i Vest-Sahara er ikke uproblematisk. Nylig ble den saharawiske journalisten og menneskerettighetsaktivisten Muhammed Bambari dømt til seks års fengsel.
Negativ propaganda. Alle de tre studentene har opplevd å bli stoppet og avhørt av politiet, men ingen av dem har vært fengslet over lang tid. De tar forholdsregler, men mener likevel det er viktig å være saharawiske ambassadører i Marokko. Senest i mai i fjor opplevde studentene at politiet kom til Universitetet i Agadir for å avhøre studenter etter en fredelig pro-saharawisk demonstrasjon på campus.
«Vi har mange marokkanske venner, men opplever en slags generell rasisme mot saharawier,» forteller «Khalil» (30). «Marokkanske myndigheter jobber aktivt for å spre negativ propaganda om saharawier i Marokko, og ofte omtales saharawier som terrorister. Men vi er kjent for vår fredelige kamp for menneskerettigheter, og det er den vi er her for å føre,» forteller han. I tillegg til å være student, er han aktiv i organisasjonen Sahrawi Observatory on Women and Children.
Når vi begynner å runde av samtalen, sier «Mansour»:
«Jeg tror stater som kjemper for friheten sin, til slutt får det. Er det noe vi har lært, er det å være tålmodige. Vi ber ikke om så mye. Men det er skuffende å se hvor lite det internasjonale samfunnet gjør for å legge press på Marokko. Det er for mange interesser inne i bildet. Så egentlig forventer vi ingenting,» avslutter han.
Sterkt beklagelig. Den 4. februar møtte rundt 50 demonstranter opp ved den marokkanske ambassaden på Briskeby i Oslo. Mange av dem var med i delegasjonen som ble sendt ut. Kristian Tonning Riise, leder i Unge Høyre, forteller at situasjonen i Vest-Sahara nå er tatt opp med utenriksminister Børge Brende, og at han oppfordret Brende til å ta saken opp med dem marokkanske ambassaden i Norge. Riise er skuffet over at Oljefondet er deleiere i selskaper som driver virksomhet i området.
«Oljefondet bør si veldig klart ifra om at de ikke ønsker å investere i selskaper på okkupert jord. Det er sterkt beklagelig at de fremdeles investerer i disse selskapene, og dermed er med på å opprettholde okkupasjonen,» sier Riise til Ny Tid.
Ny Tid har forsøkt å komme i kontakt med den marokkanske ambassaden i Oslo, men fikk ikke noe svar før avisen gikk i trykken.
carima@nytid.no
