Var det Russland? – Ukraina er saksøkt

Hvorfor er Børge Brende så sikker på at det var Russland som skjøt ned det malaysiske passasjerflyet i 2014? 

ola@prio.no
Tunander er professor emeritus fra PRIO.

Den 17. juli 2014 ble et malaysisk passasjerfly, MH17, skutt ned over krigssonen i Øst-Ukraina. Alle de 298 personene om bord omkom. Syndebukkene ble umiddelbart Moskva og de russiskspråklige rebellene i Øst-Ukraina. Norges utenriksminister Børge Brende la hele skylden på Moskva, og sa til TV2 den 3. august 2014: «Sanksjoner [mot Russland] kom for fullt forrige fredag, ikke minst etter at MH17 ble skutt ned … [Det ble] store endringer etter at man også så at det malaysiske passasjerflyet ble skutt ned. Man kunne ikke akseptere at dette fortsatte, og man hadde sagt klart ifra til Putin.» «Prosjektiler.» Ukraina hevdet at russerne hadde ført BUK-missiler inn i krigssonen. Russerne la på sin side frem satellittbilder som pekte på at Ukraina flyttet BUK-missiler frem til regionen, og deretter flyttet dem tilbake dagen etter. Ifølge journalisten Robert Parry (som avslørte Iran–Contras-saken i 1985) peker også CIAs satellittbilder mot det ukrainske militæret. Parry sier at en av CIAs hypoteser er at krefter i Ukraina tok feil av et fly og et annet: De skulle ikke ha skutt ned det hvite MH17-flyet med blå og røde kanter, men Putins presidentfly, som kom fra BRICS-møtet i Brasil, og har de samme fargene. Granskningskommisjonen som ble ledet av Nederland og hadde deltakere fra Belgia, Ukraina og Australia, og fra 2015 også fra Malysia, gjorte rapporten offentlig den 13. oktober 2015. Kommisjonen hadde funnet «prosjektiler» fra et russiskprodusert BUK-missil. Det ble allerede fra begynnelsen sagt at rebeller hadde benyttet et russisk BUK-missil for å skyte ned flyet. Disse «prosjektilene» ble oppfattet som bevis. Ukrainas statsminister Arseniy Yatsenyuk sa at en nedskytning av dette flyet måtte ha krevd russiske spesialister. Malaysias transportminister sa imidlertid at det ikke fantes noen bevis mot en bestemt stat eller aktør. Alle stater i kommisjonen har vetorett, hvilket betyr at Ukraina som mulig mistenkt for å ha stått bak nedskytningen ikke kan kritiseres rapporten. I stedet for å si dette, ble rapporten benyttet i propagandakrigen. Den russiske produsenten Almaz-Antey har bekreftet at de oppviste «prosjektilene» kommer fra et BUK-missil. De sier at de er fra en tidligere type BUK-missil som kalles 9M38. Denne typen har ikke blitt produsert siden 1986, og finnes ikke lenger i Russland, ifølge Almaz-Antey – mens Ukraina sies å ha flere hundre av dem. Et BUK-missil eksploderer noen meter fra målet og sprer tusenvis av små «prosjektiler» over flykroppen. Disse fragmentene kommer imidlertid fra én retning, og flyskroget ved cockpiten hadde tilsynelatende blitt truffet fra to ulike sider. Det hadde både utgangshull og inngangshull på den samme siden. Uklart og usikkert. I tillegg til hullene fra prosjektilene, finnes det også helt runde hull i skroget. Mange har spurt seg om flyet ble skutt ned av et jagerfly som benyttet både et luft-til-luft-missil og en 30 mm maskinkanon. 30 mm ammunisjon har også blitt fotografert blant vrakdelene til MH17. Denne ammunisjonen retter mistanken mot et ukrainsk jagerfly, og mange vitner har sagt til blant annet BBC at det var ett eller to jagerfly på plass ved eksplosjonen. Russerne har også presentert radarbilder som viser dette – mens Ukrainas radarbilder viser det motsatte. Vi vet ikke sikkert hva som er sant.

Nedskytningen av KAL 007 var en av de alvorligste hendelsene under den kalde krigen. USA mente det var en bevisst massakre.

Det eneste vi kan si, er at Ukraina som stat er ansvarlig for å ha latt sivile fly bevege seg over en krigssone, og tyske familier som mistet sine nærmeste i MH17-katastrofen, har saksøkt Ukraina. Ifølge internasjonal lov er det vertslandet, altså Ukraina, som er forpliktet til å stenge luftrommet når det er krig. Det kan ta lang tid før vi kan si hvem som er ansvarlig for nedskytningen av MH17. Den 27. juni 1980 ble et italiensk passasjerfly, Itavia 870, skutt ned på vei til Palermo. 81 personer døde. Gransk-ningen i etterkant viste at også et libysk kampfly hadde blitt skutt ned. I 1999 ble det avslørt at Itavia 870 hadde blitt truffet av et vestlig missil – men det var ikke før i 2008 (28 år etter hendelsen) at Italias tidligere president Francesco Cossiga sa at det var Frankrike som var ansvarlig. Den franske marinen hadde forsøkt å skyte ned et fly på vei fra Øst-Tyskland til Libya med Muammar Gaddafi om bord. I 2011 kom enda mer av historien for dagen. Oberst Gaddafi hadde landet trygt på Malta (muligens ble han informert av italiensk etterretningstjeneste), mens Frankrike ved en fatal feiltakelse traff det italienske passasjerflyet i stedet. I likhet med i CIA-hypotesen for MH17 tok man et alminnelig passasjerfly for å være et fly med en politisk leder om bord. Franskmennene plasserte deretter en bombe på Libyan Arab Airlines’ kontor i Valletta i Malta. Spenninger og tåkelegging. Den 1. september 1983 skjøt et sovjetisk jagerfly ned det sørkoreanske passasjerflyet KAL 007 sør for Sakhalin. 269 personer døde momentant. Flyet hadde fløyet et tusentalls kilometer over sovjetisk territorium – over den topphemmelige marinebasen i Petropavlovsk i Kamtsjatka. CIA mente at Sovjet hadde tatt feil av KAL 007 og trodd det var det amerikanske spionflyet RC-135, som tidligere hadde krysset deres vei. Det ble spekulert i om USA hadde latt KAL 007 trigge Sovjets luftforsvar for å spionere mot radarene deres, for i april 1978 hadde et sørkoreansk passasjerfly – KAL 902 – fløyet over den andre store topphemmelige sovjetiske marinebasen (på Kola). Dette flyet ble tvunget ned ved Murmansk. Også da hadde Sovjet identifisert flyet som et amerikansk spionfly. Nedskytningen av KAL 007 var en av de alvorligste hendelsene under den kalde krigen. USA mente det var en bevisst massakre. Russerne var på sin side svært nervøse. Fly med atombomber sto med motorene i gang i påvente av et amerikansk angrep. President Reagan ga i klartekst uttrykk for at det dreide seg om en bevisst nedskyting av et sivilt fly: «Denne forbrytelsen mot menneskeheten må aldri glemmes … [Sovjet kommer med] anklager om at det var et spionfly … Men det er umulig at en pilot kunne ta det for å være noe annet enn et sivilt fly. … Dette var Sovjet mot verden … en barbarisk handling,» sa presidenten i en tale til nasjonens innbyggere den 5. september 1983. KAL 007 hadde fløyet i mer enn to timer over sovjetisk territorium, over Kamtsjatka og Sakhalin, uten kontakt. Det president Reagan ikke sa, var at National Security Agency (NSA) hadde fulgt samtalen mellom de sovjetiske flyoffiserene og generalene hele tiden. De visste at russerne på det tidspunktet trodde at flyet var det amerikansk spionflyet RC-135, som hadde krysset flyruten til KAL 007. NSA visste godt at RC-135 hadde fløyet ut av området, og at russerne nå fulgte et sivilt passasjerfly. NSAs lyttestasjon på Hokkaido hadde da også sendt tre meldinger av høyeste prioritet for å informere presidenten om dette. Hvis denne informasjon hadde nådd frem, hadde USA kunnet benytte den «varme linjen», den direkte kommunikasjonslinjen mellom USA og Sovjet, for å stoppe massakren. Det var nok av tid, men ifølge andrehåndskilder jeg har snakket med, ble meldingene stoppet i det amerikanske systemet. I stedet for at dette kom frem, ble KAL 007 heller benyttet i propagandakrigen. Mange døde. Den 3. juli 1988 skjøt USAs missilkrysser USS Vincennes ned Iran Air IR 655 på vei mot Dubai. 290 mennesker døde. Flyet ble skutt ned over iransk territorium. Mannskapet på USS Vincennes hadde tatt feil av IR 655 og trodd det var et militært fly, men mye av informasjonen rundt dette er fortsatt hemmelighetsstemplet. Iran mener nedskytningen var et bevisst massemord. Mediene rapporterte det som en tragisk hendelse, og saken forsvant fra de store overskriftene kort tid etterpå. Mange mente at bomben som ble plassert på flyet Pan Am 103 over Lockerbie i Skottland den 21. desember 1988, der 259 mennesker døde i styrten, var Irans svar på at USA hadde skudd ned IR 655. Etter USAs krig med Irak i 1991 og Irans støtte til USA, ble ansvaret lagt på Libya i stedet. Et avgjørende bevis var en «timer» for å trigge bomben, som hadde blitt solgt til Libya fra det sveitsiske selskapet Mebo. En libysk agent ble dømt til fengsel. Men 20 år senere ble det bevist at de «timerne» som Mebo hadde solgt til Libya, ikke hadde den samme kjemiske sammensetningen som den i Pan Am 103. Vi vet ikke hvem som var ansvarlig. Den 4. oktober 2001 ble det russiske passasjerflyet Siberia Airlines 1812, som var på vei fra Tel Aviv til Novosibirsk, ved en feiltakelse skutt ned over Krim av et ukrainsk missil. Dette er i hvert fall den gjengse beskrivelsen av hendelsen. Ukraina betalte kompensasjon til de etterlatte russiske familiene av de 78 menneskene som ble drept i nedskytningen. Hvem som skjøt ned MH17 i juli 2014, er fortsatt uklart. Selvbedrag? Utenriksminister Børge Brende sier at Russland er ansvarlig for nedskytningen av MH17. Men hva vet han egentlig om dét? Som en søvngjenger er Norge i ferd med å støtte opp under en konflikt som kan føre til en alvorlig global konfrontasjon, som i tilfellet med KAL 007, med kampklare bombefly og atomvåpen. Det er ingenting som tyder på at den russiske ledelsen kommer til å gi etter. De hevder ikke å være involvert i nedskytningen. Hvordan vet Børge Brende at det ikke var Ukraina som skjøt ned flyet i 2014, slik tilfellet var med Siberia Airlines i 2001? Hvordan kan Brende være sikker på at grupper i Ukraina ikke forvekslet et fly med et annet, slik Frankrike gjorde i 1980, og slik USA gjorde 1988? Hvordan vet Brende at USA ikke har benyttet nedskytningen av MH17 i en bevisst propagandakrig, slik de gjorde med KAL 007? Og hvordan vet Brende at det ikke kan få de samme konsekvensene i dag som 1983? Vi vet ikke. Men vi vet at krefter i Ukraina vil legitimere en konfrontasjon med Russland for å bygge Vestens militære grense så nær Russland som mulig. Dette er ikke i norsk interesse. All innsats som har blitt gjort fra norsk side siden 1990-tallet for å etablere en norsk avspenning i forholdet til Russland i nord, skulle være glemt. Det verste er at norske politiske ledere tilsynelatende tror på det de selv sier.


Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo. ola@prio.no

[/ihc-hide-content]
Kommentarer
DEL