Og brått er alt hvitt. Alt er tomt. Vi er døde. Så, med ett, er det noen som fortsatt skyter. Støtvis. Korte støt. Med skudd så dempet at det virker som de knapt gjennomhuller den støvfylte luften, skyter de i tåken, rett frem, skyter uten et presist mål, og du innser at du er i live, samtidig som du hører, gjennom et teppe av røyk, jord og regn, knitringen av jihadistenes lik. På den andre siden av den siste barrieren av sandsekker ligger utallige brennende levninger spredt utover. Av bilen som kom bak oss i full fart, fylt med sprengstoff, gjenstår det ikke mer enn en et stykke klart metall. Kurderne forsøkte å stanse bilen med rakettdrevne granater, men de sneiet armeringen lette som blåserør. Ni. Den ene etter den andre. Så, plutselig, eksplosjonen. Tomrommet. Et amerikansk fly. «Men det er overhodet ikke et tegn på styrke,» sier oberst Abu Noor opprørt mens han rekker meg vannet. «Dette er alt de er i stand til: å angripe oss fra oven. Men dette er en krig, vi er ikke på kino nå. På den måten avanserer du ikke en meter. Men samtidig, hvis ikke det flyet tilfeldigvis hadde vært i nærheten, klar til å bombe, hadde vi vært døde, alle sammen. Og for ingenting.» En bombekaster avfyres ikke langt borte. En vegg raser sammen. Han sier bare: «Du vil ha sukker, ikke sant?» og går for å lage kaffe. Vi er i Kirkuk, og fronten er, i teorien, 15 kilometer unna byen. Men i realiteten er hele Irak som et eneste frontområde. Her er fronten litt som en søndagsutflukt. Om morgenen setter du deg ved frokostbordet med et kart, og så velger du hvor du skal dra. Om ikke fronten kommer til deg – det går ikke en dag uten et angrep. For dette er en sånn krig: en krig hvor man angriper, erobrer, trekker seg tilbake. Hurtig angriper man et annet sted – i går Tikrit, i dag Ramadi – og du forstår aldri hvem som har vunnet, hvem som har tapt, om noen har vunnet og om noen har tapt. Du forstår aldri hvem som kontroller hva, hvem som slåss for hvilket formål. Det er en krig hvor du dør, og det er alt. IS okkuperer en tredjedel av landet. Og den irakiske hæren, som burde utrydde dem, ender hele tiden opp med å falle fra hverandre, mens våpen og stridsvogner blir liggende igjen i gatene. Av 50 brigader er kun halvparten lojale til regjeringen i Bagdad. Og uansett er kun 5 av 14 divisjoner i god nok stand til å delta i kampene. Det er kurderne som leder offensiven. De er imidlertid samlet for å kjempe for uavhengighet, og de er samlet i nord. Dermed er det fremfor alt de sjiiske militsene som tar ledelsen – de som lyder ordrene til den mest innflytelsesrike blant ayatollahene, Ali al-Sistani, og som er de mest strukturerte. De mest effektive. Også fordi de har et stort repertoar: Rapportene fra Human Rights Watch vitner om svært varierte forbrytelser. Og avskyelige – inkludert halshugging.
Før eller siden kommer noe til å skje. «Her finnes det ingen reell autoritet. Vi er alene,» forteller Kirkuks innbyggere.
Alt er et checkpoint her. Du blir stanset annethvert minutt. Geriljasoldater av alle slag. «Ikke tro at du er i Irak,» advarte de da jeg ankom grensen, mens passet mitt ble stemplet. «Ikke tro at du vet hvem du har med å gjøre. Irak eksisterer ikke.» Og i realiteten hadde det vært merkelig om Irak eksisterte. Et av de nye innslagene amerikanerne presenterte under okkupasjonen, var den turkmenske Barish-skolen. I dag har faktisk alle, basert på beskyttelsen av minoriter, rett til å gå på en skole som tilhører ens egen etniske eller religiøse gruppe. Mer enn en rettighet er det et krav – det finnes ikke lenger skoler som kun er irakiske. Det minner veldig om Kosovo, der alle før krigen også snakket serbisk – Jugoslavias språk – mens de etter krigen bare snakket sitt eget språk, og naboer ikke lenger kunne forstå hverandre. Da Nato ankom, var problemet å forsvare albanerne mot serberne, mens da de dro, var problemet å forsvare serberne mot albanerne. «Men vi er mange som uansett velger arabiske skoler,» sier turkmeneren Ali Arafa. «Det gir ikke mening at barna dine lærer marginale språk. Og dette systemet, som er gjennområttent, koster dessuten en formue: For å ha en assyrisk skole ender du opp med en skole uten tilkobling til internett. Eller snarere: uten elektrisitet.» «Å beskytte minoritetene vil si å integrere dem, ikke separere dem,» fortsetter han, «ikke isolere dem». Også fordi bøkene og programmene er like for alle. Det er kun språket som skiftes ut. Resultatet er at det lille du ser, klasserom med benker og stoler og lite mer, en håndfull gamle datamaskiner, er kjøpt ved hjelp av veldedige donasjoner. Dekanens munn er tannløs, kun restene etter de tennene som har falt ut, er igjen – på en lærerlønn i Irak kan du ikke ta deg råd til tannlege. Han forsikrer meg om at alle skolene også underviser i historien og kulturen til de andre minoritetene. Men Hawre Khalid, fotografen, som er kurder, kan fortelle meg at han aldri lærte noe som helst om turkmenere eller om kristne. «Dessuten er ikke kurdisk bare et nisjespråk i et Midtøsten der alle snakker arabisk, og i en verden der alle snakker engelsk – det har også to utgaver,» sier han. «I Kurdistan kan man ikke forstå hverandre mellom nord og sør. Dersom du bruker kurdisk i skolen, blir du begrenset til et språk du ikke kan kommunisere med, ikke engang med andre kurdere.» Her er alle bevæpnet. Alltid. Til tross for sin slitne, 50-tallsinspirerte fremtoning med lave hus og bleke farger, har Kirkuk mer enn én million innbyggere. Og teknisk sett er ikke byen del av Kurdistan – den ligger lenger sør. Men for kurderne er den deres Jerusalem. Under Saddam Hussein var undertrykkingen voldsom og systematisk, og over 400 000 ble tvunget til å flykte. Det har ikke noe å si at kurderne i dag ikke utgjør majoriteten, eller at befolkningen er en blanding av 30 prosent sunniarabere og 15 prosent turkmenere som er sjia. Tusenvis av kurdere krever retten til tilbakelevering og gjenoppreisning av den konfiskerte eiendommen. For dem er Kirkuk kurdisk, uavhengig av hva tallene sier. Og når den irakiske hæren i møte med IS’ fremmarsj la på flukt 12. juni i fjor, dukket peshmerga raskt opp for å overta kontrollen av byen – og oljen. Under bakken her finnes en av de største forekomstene i Irak. I realiteten er IS voldelige og brutale, men ikke sterke. Hver gang de møter ekte motstand, som i Kobane, som i Aleppo og som i Tikrit, blir de utkonkurrert. Men det er i en by som Kirkuk at du forstår hvorfor det er så vanskelig bekjempe dem: Her har ikke amerikanerne noen de kan stole på. Og de har ikke bare behov for bakkestyrker, lokale styrker – fremfor alt trenger de noen som kan styre Irak. Landet er så på sammenbruddets rand at mange sover på gaten – men det er ikke folk som er blitt fordrevet av de utallige konfliktene disse siste månedene. Dette er mennesker som sover utenfor bensinstasjonene for å stå først i kø om morgenen. Det er kun bensin nok til de første ti, tyve kundene. Irakerne svømmer i olje. Men bensin har de ikke. Ikke strøm heller. Vannet er så forurenset at huden din flasser av. For til syvende og sist er det en mosaikk av minoriteter, etniske grupper, religioner, men også av maktgrupper. Og hver av disse maktgruppene kjemper sin egen kamp. Blant kurderne, for eksempel, deles alt mellom Barzani, familien til Masoud, president av irakiske Kurdistan, og Taliban, familien til Jalal, den første ikke-arabiske presidenten i Irak. Deres idé om en stat symboliseres med en mobiltelefon. Den ene siden bruker Korek, den andre Asia Cell. Begge to fungerer i utlandet, lover annonsøren – men ikke i de kurdiske områdene under kontroll av det andre partiet.
I realiteten er IS voldelige og brutale, men ikke sterke.
Og i årevis har analytikere diskutert mulige løsninger. Fra balanse til gjenoppbygging, fra sunnier og sjiaer. Arabere og kurdere. I årevis har de diskutert grunnlover, valg, konføderasjoner. Amnesty International var mer kortfattet i sin nyeste rapport. Ifølge dem er det nytteløst å forhandle, å foreslå den ene våpenhvilen etter den andre – problemet i Midtøsten er at alle er bevæpnet. Problemet er at det selges kalashnikover på markedet. Midt oppi frukten. Innimellom er det noen som nærmer seg, blant slakterne og fruktselgerne, og ber om en bærerakett. Og problemet er ikke minst at i Kirkuk er det kun kurderne som får kjøpe våpen. Det er åpenbart sunniene som er målet. Alle sunniene. «For de har alle en bror eller en fetter i Mosul. En fetter i IS,» får du høre. «Og hvis han blir drept av peshmerga, er det sannsynlig at familien vil hevne seg på deg. Så fort ryktet spres om et sammenstøt, tar det to minutter før alle trekker våpen. To minutter, så jakter alle på araberen.» Dette skjer strengt tatt ikke bare etter rykter om sammenstøt. Det er nok å observere en mann som parkerer – en hvilken som helst mann. Idet han går ut av bilen, retter han på pistolen han har i bukseliningen.
Her er alle bevæpnet. Alltid.
Og til slutt er det uunngåelig nok ikke bare sunniene som er i fare. Fordi krigen mot IS, mot terror – krigen mot en fiende som er å vanskelig å definere – åpner for misbruk og forvrengninger av enhver sort. Frykten er at det ikke bare er de skyldige som rammes. Frykten er at man fra skyldige raskt går til mistenkte, og fra mistenkte til samarbeidspartnere – og det vil si alle som er til bry for dem som sitter med makten. «Omtrent 500 kurdere har sluttet seg til IS,» forteller A., en offentlig ansatt. «Med andre ord kan hvem som helst av oss ende opp på svartelisten. Ingen er trygge. Og det spiller ingen rolle om våpnene kun selges til kurdere. Man kan kontrollere hvem som kjøper et våpen, men ikke hvem det blir brukt mot. «For det er sånn Irak er. «Nei, han er ikke her. Han ble bortført i morges,» svarer de. På en byggeplass her i nærheten trenger de en murer til, i dag leter de etter en gutt på 16 år som bodde i etasjen over oss. I Irak er det sånn du får nyheten om enda en bortføring. Sammen med kaffen. «Han kom fra Tikrit», sier Miray, koordinator for en forening for internt fordrevne, og sender meg sukkeret – verbene er allerede i fortid. «De er beskjedne familier. Nå som de har brukt opp sparemidlene, lever de én dag av gangen via prekære småjobber og hjelp fra naboene. Altså er det åpenbart ikke utpressing som er hensikten med bortføringene.» Bortføringene, sier hun – i flertall. I gruppen på fem familier i etasjen over er dette det tredje tilfellet. Men ingen anmelder noe til politiet. «Her finnes det ingen reell autoritet. Vi er alene. Når det hender deg noe, er Gud den eneste du kan vende deg til.» Ikke hvis, men når det hender deg noe. En bortføring, et drap – i Irak er det en visshet. Før eller siden kommer det til å skje. Kirkuk har én million innbyggere og 200 000 internt fordrevne – som om Oslo plutselig skulle hatt 120 000 flyktninger på gata. De kommer alle fra sonene under kontroll av Den islamske stat. Men de flykter ikke fra IS. De flykter fra krigen mot IS. Nur Zuhir er fra Diyala-provinsen på grensen til Syria. Hun er ti år, med rød kjole, svart hår i fletter, øredobber av gull. Hun virker pyntet for fest, med ballerinasko på føttene. Hun er alltid sånn, plettfri – for hun mistet moren, de tre brødrene og søsteren i et bombeangrep, og nå er hun her alene, i Laylan Camp, en av de to flyktningeleirene i Kirkuk. Og det er hennes kyniske oppmuntring – hun møter journalister hver dag. Faren hennes ble stanset av sjiamilitsen og er forsvunnet. Hun har ingen lenger. «Alt begynte da IS kom. Eller rettere sagt, da sjiamilitsen, dekket av luftvåpenet fra Bagdad, kom for å jakte på IS. De gjenerobret alt. Med andre ord: De massakrerte alle sunniene,» forteller Hazmar, som er far til hennes far. Han har ikke noen intensjon om å vende hjem. Han venter ikke på at kampene skal ta slutt, han leter etter en annen jobb. En annen by. Et annet land, om han hadde hatt pass. «Det er ingen forskjell på Den islamske stat, sjiamilitsen og den irakiske hæren. Vi kan ikke stole på noen av dem. Men om jeg måtte velge, ville jeg ha valgt IS – for om ikke annet vet du hvilke regler som gjelder. Om ikke annet vet du hvorfor du blir drept.» For IS blir, i Irak som i Syria, ofte sett på som det minste ondet. Og der man i Syria kan være på IS´ side simpelthen fordi man er imot Assad, og ikke imot de vantro, er det mange i Irak som knytter fiendtligheten mellom sunnier og sjiaer ikke til Koranen, men til Paul Bremer. Til den amerikanske okkupasjonen. «De var overbeviste om at Irak var kolonialismens kunstige kreasjon, at problemet var hatet mellom sunnier, sjiaer og kurdere. Og de endte opp med å skape nettopp det. De introduserte kvotesystemet, og de knyttet hver avtale og hver tittel til en etnisk eller religiøs gruppe. Men på den måten forsterker du jo splittelsen,» sier Maan Mohammed Ibrahim, varamedlem i Kirkuk, «ettersom alt nå avhenger av gruppen du tilhører. Man ser ikke på kompetanse eller på konsensus. Ingenting. Statsoverhodet skal være kurder, statsministeren skal være sjia og presidenten av parlamentet skal være sunni. Det er det eneste som teller,» sier han. «Med et slikt system er det ingen som tjener på å være bare iraker.» I Laylan Camp bor også Adam Abkar Abdullah (60). Det er vanskelig ikke å legge merke til ham: Han er svart. Han kommer fra Sudan. Han flyttet til Irak i 1989 fordi regimet på den tiden kontrollerte alt, det var et trygt land – han valgte ikke Irak på tross av Saddam, men på grunn av Saddam. Han er tilhenger av diktaturets dyder. «Vi er ikke i stand til å leve uten en øverstkommanderende,» sier han. «Vi er ikke skapt for demokrati». Abdullah er tilhenger av IS: «Hvis du er en vanlig borger, rører de deg ikke. Det viktigste er at du ikke er politisk engasjert. Musikk er jeg i utgangspunktet fri til å høre på i mitt eget hus. Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke. Det avgjørende er å ha en jobb, og finne en by hvor du ikke blir bortført midt under en spasertur. Resten er, ærlig talt, sekundært.» Og uansett, sier han: «Alt er bedre enn Sudan».
Borri er krigsreporter. Oversatt fra italiensk av Emma
