Utover seg selv

Flere av de norske dokumentarene på Bergen internasjonale filmfestival kombinerte dypt personlige historier med vesentlig samfunnsaktualitet, og var følgelig alt annet enn navlebeskuende.

Fra Voldtatt
Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

I løpet av sine 16 leveår har Bergen internasjonale filmfestival befestet seg som landets største og beste innen dokumentarfilm, selv om det også er mye interessant fiksjonsfilm å se i løpet av festivalens åtte dager i september. Det omfattende dokumentarprogrammet består blant annet av flere konkurranseseksjoner, både for norske og internasjonale filmer. Undertegnede satt i år i juryene for for beste korte og beste lange norske dokumentarfilmer, og vil her presentere noen av inntrykkene fra disse programmene.

Personlige samfunnsrapporter. Med «lange dokumentarer» sikter jeg til programmet festivalen rett og slett kalte «norske dokumentarer», som besto av helaftens dokumentarfilmer (i motsetning kortfilmene i kortdokumentarseksjonen). Ofte har disse en spilletid på en snau time, tilpasset tv-kanalenes programmeringsflater, noen ganger litt lengre. Dette programmet inneholdt flere personlige dokumentarfilmer, samtidig som de gjerne også hadde en bredere samfunnsmessig slagside – i tillegg til at flere av dem beveget seg langt utenfor landets grenser. Som vi i juryen sa i vår uttalelse på prisutdelingen, er norske dokumentarister ut fra dette programmet å dømme alt annet enn navlebeskuende, selv ikke når de tar utgangspunkt i seg selv.

Voldtekt. Et sterkt eksempel i så måte er dokumentaren vi valgte å gi prisen til, Linda Steinhoffs Voldtatt. Da hun startet arbeidet med filmen, var intensjonen angivelig å ta for seg samfunnsproblemet voldtekt på et mer generelt plan, men etter hvert innså filmskaperen at hun var nødt til å adressere sin egen erfaring fra da hun selv ble voldtatt 15 år tidligere. Filmen har derfor blitt en gripende, personlig reise, hvor vi blir kjent med et menneske som er mye mer enn et voldtekstoffer, men også med de mange konsekvensene dette traumet har hatt for henne. Steinhoff oppsøker ulike instanser i helse- og rettsvesenet med et levende engasjement som gjør at vi ikke alltid får servert de «riktige» journalistiske spørsmålene, men som likevel – eller kanskje til dels derfor – avdekker noen alvorlige svakheter og brister i systemet. Blant intervjuobjektene i filmen er også en person dømt for overfallsvoldtekt, og man kan bare forestille seg hvilket mot dette har krevd hos filmskaperen – som gjennomfører møtet med en beundringsverdig åpenhet.

Selv om filmen tar opp et vondt tema, er ikke Voldtatt noen utelukkende tung og dyster film.

Anmeldelse. Underveis bestemmer Steinhoff seg for å anmelde voldtekten hun selv har opplevd, noe hun den gang ikke fikk entydig råd om å gjøre. Utover å skape narrativ fremdrift, gir dokumenteringen av denne prosessen noen verdifulle verktøy for andre med tilsvarende erfaringer som filmskaperen – samtidig som det også er medvirkende til å avdekke de tidligere nevnte manglene i det offentlige apparatet.
Selv om filmen tar opp et vondt tema, er ikke Voldtatt noen utelukkende tung og dyster film. Fra anslaget av bryter Steinhoff selv ut i latter, noe vi riktignok innser at er en nervøs reaksjon. Like fullt fremstår hun som en sprudlende person, og vel så viktig i denne sammenheng er hennes valg av et friskt og nokså ungdommelig formspråk. Dette vil trolig gjøre filmen mer tilgjengelig for et yngre tenåringssegment, som utvilsomt vil ha godt av å se den (dette gjelder naturligvis både gutter og jenter).
At filmen appellerer til publikum ble da også bekreftet av at den på prisutdelingen i Bergen i tillegg vant festivalens publikumspris, hvorpå en impulsiv festivalsjef (og leder for distribusjonsselskapet Tour de Force) Tor Fosse fra scenen lovet filmen kinodistribusjon. Det er bare å håpe at han holder ord, for Voldtatt er en film som burde ses av mange – på grunn av tematikkens viktighet, men også selve filmens kvalitet.
Asylbarna: Farida er en sober og sprengkraftig rapport om ni år gamle Farida og hennes families situasjon i Afghanistan, etter at de en natt ble deportert av norsk politi til dette landet hun aldri tidligere hadde satt sine ben i.

Hederlig omtale. Juryen valgte i tillegg å gi en hederlig omtale, som også ble tildelt en usedvanlig personlig film med et sosialt og til dels politisk tema. Idas dagbok har fått en del mer oppmerksomhet enn Voldtatt (som hadde sin premiere under festivalen i Bergen), blant annet fordi en kortversjon har blitt vist på VGTV. Filmen er basert på Ida Storms egne «selfie»-videoer, og gir et rått og ufiltrert innblikk i den unge kvinnens mange ned- og oppturer gjennom en langvarig og tidvis svært smertefull kamp mot psykiske lidelser. Samtidig skal regissør August B. Hanssen berømmes for en kyndig og sømløs behandling av det røffe materialet – inkludert et heftig lydspor – som forsterker tilskuerens medopplevelse. Idas dagbok er et unikt dokument om en type sykdom som stadig ikke møtes med tilstrekkelig aksept og forståelse. I likhet med Voldtatt skal filmen vises på NRK, for Idas dagbok sin del allerede i inneværende måned.

Flere sterke bidrag. I tillegg har jeg lyst til å trekke frem to andre blant de ti bidragene i den norske (lang-)dokumentarkonkurransen. Disse to kom ikke med blant dem juryen honorerte, men er like fullt dokumentarer jeg lot meg begeistre av – og som jeg i det minste kan gi litt oppmerksomhet her. Først og fremst Åse Svennheim Drivenes’ Maiko – Dancing Child, som er et meget velfortalt, observerende portrett av Nasjonalballettens solist Maiko Nishino. Filmen forteller en sterk og nærgående historie om familie kontra karriere og om prestasjonspress fra tidlig alder, som gjennom noen hendelser underveis får en svært engasjerende, klassisk dramaturgi.
En positiv overraskelse var dessuten Birgitte Sigmundstads Odel. Slik tittelen lover handler denne dokumentaren om den særnorske odelsretten, som behandles med en leken kombinasjon av personlig, anekdotisk tilnærming, utradisjonelt iscenesatte intervjuer og mer faktafunderte innslag. Dette er ingen enkel sjonglering, og filmen kan da også innimellom fremstå som noe ufokusert – men den har en smittende sjarm og noen karismatiske karakterer som gjør at den kommer unna med det med en overbevisende helhet i behold.

Kort og engasjerende. Som nevnt satt jeg også i juryen for norske kortdokumentarer, som i likhet med de lange konkurransefilmene holdt et generelt høyt nivå. Her ble det gitt hederlig omtale til A Place Good Enough, Emilie Norenbergs forfriskende og vindskeive portrett av den lille bygda Skåbu i Jotunheimen. Denne filmen kommer til tider overraskende tett på innbyggerne, men sverger likevel kompromissløst til et sveipende panoramaperspektiv – for å låne et par formuleringer fra vår jurybegrunnelse.
Selve prisen for beste kortdokumentar ga vi til Asylbarna: Farida, en sober og sprengkraftig rapport om ni år gamle Farida og hennes families situasjon i Afghanistan, etter at de en natt ble deportert av norsk politi til dette landet hun aldri tidligere hadde satt sine ben i. Kortdokumentaren er konsekvent fortalt fra Faridas perspektiv, som medfører at noen faktaopplysninger utelates, men isteden gjør resultatet enda mer inntrengende og opprørende. Asylbarna: Farida inngår i en serie på fire kortdokumenaterer om ulike asylbarn, som skal sendes på VGTV. For igjen å sitere vår jurybegrunnelse, her ført i pennen av jurykollega og filmredaktør i Natt & Dag Martin Øsmundset, er det bare å håpe at denne filmen finner veien til en helt annen filmskaper, nemlig landets justisminister.


Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
alekshuser@gmail.com

---
DEL