Ståle Eskeland – et minneord

Ståle Eskeland er død. Hvem vil tørre å stille de aller vanskeligste spørsmålene nå?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ståle Eskeland er død (25.08.1943–26.12.2015). For de av oss som ikke kjente ham dypt som person, men som en alltid velkommen stemme i media når noe viktig var på gang, som en vennlig bowlingspiller eller en man kunne ringe og få råd av – er det også blitt tomt. Ståle Eskeland er død. Hvem vil tørre å stille de aller vanskeligste spørsmålene nå? Spørsmålene som så mange frykter og flykter fra. Hvem vil ta opp arven med å grave frem de tyngste sakene, plassere dem i våre avgjørende juridiske rom, og samtidig gjøre det forståelig for oss menige i media og i samtalene? Hvem vil, som han, kunne balansere det rettferdsdrevne og fandenivoldske sinnet – som må ha ligget bak de mange gjenopptakelsesbegjæringene, gravingen og konfrontasjonene han engasjerte seg i gjennom hele livet – med den saklige, informative og alltid vennlige og konstruktive formen som var hans? Hvem har i dag hans evne til å tørre å sette sammen de små brikkene til de tunge, alvorlige argumentene? Tørre å rette dem også mot makten når den har et ansikt og et navn? – Som ikke fryktet ledere, pengemakt eller karrieretap. Rettssikkerheten vi alle er avhengige av er ikke naturgitt. Den kjempes frem hver dag og vedlikeholdes hvert minutt av samfunnsvoktere som altfor ofte må tåle kritikk der de skulle hatt ros. Ståle var en slik aldri hvilende vokter. Hva det kostet ham å alltid velge å kjempe vet bare de aller nærmeste, som merket timene, feriene, nettene som ble brukt. Som merket energien som forsvant etter nederlag for overmakt. Men som sikkert visste om gleden og takknemligheten som han møtte så mye av.

Når argumentene hans var så vanntette og bevisene var så ugjendrivelige, da valgte man tausheten for å stoppe ham.

For de fleste vil det være de store rettsakene han engasjerte seg i som står igjen etter Ståle Eskeland: Torgersen-saken og Tengs-saken troner høyt. Der makt- og rettsapparatet rider i prestisjegang over ofre og rettferdshensyn. Men for andre av oss er det når han ble forbigått i taushet at han rager aller høyest.  Når argumentene hans var så vanntette og bevisene var så ugjendrivelige, da valgte man tausheten for å stoppe ham. Slik det var da han holdt våre egne stortingspolitikere og ansvarlige myndigheter til ansvar med bakgrunn i Nürnberg-dommene. Deres rolle i Irak, Afghanistan, Libya, Syria. Angrepskrigene som vi – nå – har latt oss forføre inn i, var langt mer enn uklok politikk og kontra-aktiv militarisme. Ståle viste oss at det var blant de alvorligste forbrytelsene. Han turte å sette navngitte norske samtidspolitikere på tiltalebenken sammen med Göring og Hess fordi de alle hadde valgt angrepskrig og aggresjon, det som skapte alle de andre ondskapene – ondskap som vi til fulle har fått erfare i de siste årene. Også de seierherrene som skriver historien må stå til doms for sannheten en dag. Ståle gjorde det ikke for å for å hevne eller straffe, men for å sikre neste generasjon en fremtid uten nye overgrep begått i blinde og i forfeilet lojalitet. Som professor, forfatter og debattant etterlot Ståle Eskeland seg lærebøker og vitenskapelige artikler, og sitater som et rikt kildemateriale for studenter, forskere og sannhetssøkere i tiårene som kommer. Derfor kan man, med større rett enn i de fleste minneord, si at Ståle Eskeland vil leve videre: Etter at pennen hans nå er lagt ned vil vi når som helst kunne høre stemmen hans: Alltid meningsfull. Alltid om det som er viktig. Overtalende, overbevisende, beroligende om den rettferdighet som ikke lar seg stoppe. Det vil komme nye Ståle Eskeland’er, men  det synes så lenge til. Og akkurat nå virker det veldig, veldig tomt etter ham. Harold Pinter siterte Paulo Neruda i sin nobeltale for 10 år siden. Som Pinter brukte Ståle også sine siste krefter for det han trodde på. Pinters og Nerudas kamp var Ståles kamp, en kamp som ikke kjenner tider, grenser, former eller kulturer og som derfor kan stå som ord etter Ståle Eskeland:

And you will ask: why doesn’t his poetry speak of dreams and leaves and the great volcanoes of his native land. Come and see the blood in the streets. Come and see the blood in the streets.

---
DEL