Slaveriet tilhører historien – rasisme er tidløst

How to be an antiracist
Forfatter: Ibram X. Kendi One World
Forlag: Random House (USA)
ANTIRASISME / På 1700-tallet var det god butikk å ta mennesker til fange som slaver og handelsvare. I det 19. århundre ble slaveriet opphevet. I Ibram X. Kendis verden består fangenskapet fremdeles – hver gang vi unnlater å protestere mot rasisme.

«Jeg mistenker negre og generelt alle de andre menneskeartene (det er fire eller fem ulike typer) for naturbetinget å være mindreverdige i forhold til de hvite», skrev opplysningsfilosofen David Hume i 1753.

Kendis bok How to Be an Antiracist er spekket med historiske og dagsaktuelle eksempler på rasisme. Mange av dem er atskillig mer subtile enn sitatet over. De tjener alle ett formål: å kartlegge terrenget og finne måter å bekjempe rasisme på. Den afroamerikanske New York-forfatteren har kommet frem til at det ikke finnes nøytralitet i denne kampen. Det motsatte av «rasist» er ikke «ikke-rasist». Det er antirasist; hvilket innebærer en dypere erkjennelse av begrepsinnholdet og at denne erkjennelsen medfører et ansvar. Dette ansvaret inneholder ingen tvang til handling, men oppfordrer til fryktløs tanke-opprydning. Med sin egen skrittvise oppvåkning viser han vei.

Individets handlinger

Kendi gikk gjennom en periode med hat mot de hvite inntil han så nødvendigheten av å klarne tankene. «Enten tror vi som rasister at problemene har sin rot i folkegrupper, eller lokaliserer vi, som antirasister, problemets kjerne der den er å finne, hos makten og i politiske retningslinjer.»

Kendi tror ikke lenger at en black person aldri kan være rasistisk, da «ingen av oss representerer en rase». Ikke en rase? Akkurat det kan være en drøy påstand, stilt overfor intenst ladede narrativer.

I 2012, da en bevæpnet hvit mann i Florida følte seg «truet» av Trayvon Martin, en ubevæpnet svart tenåring med hettegenser som ikke hadde gjort noe annet enn å være på vei hjem,  og fant det nødvendig å drepe ham, var ikke handlingen et uttrykk for den hvite rases overgrep mot den svarte. Det var en kriminell handling utført av et individ.

Det samme kan man si om drapet på afroamerikaneren George Floyd. Slike handlinger vekker ikke bare sterke følelser, men sosial polarisering, og statistikken støtter den: Black people utgjør 13 prosent av Amerikas befolkning. Men 21 prosent av black bodies ble drept av politiet i 2018, ifølge Washington Post. Ubevæpnede svarte har dobbelt så stor risiko for å bli drept som ubevæpnede hvite

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

På kulturrasismens skraphaug

Forfatteren utdyper og definerer temaer som dobbel bevissthet, makt, biologi, etnisitet, kropp, kultur, adferd, farge, klasse, kjønn, seksualitet, feiling, suksess og overlevelse. En kulturell antirasist er for eksempel «en som avviser kulturelle standarder og ser kulturelle forskjeller mellom grupper av ulike raser som likeverdige». Altså – rap og Beethoven – forskjellig, men likeverdig.

Om vi ikke allerede har gjort det, legger vi i Kendis ånd begrepet «finkultur» på kulturrasismens skraphaug en gang for alle. Det samme gjelder uttalelser fra den renommerte svenske sosiologen Gunnar Myrdal, som i 1944 skrev An American Dilemma, et skrift som fikk benevnelsen borgerrettsbevegelsens «bibel». Her postulerer han at «gjennom praktisk talt alle sine uoverensstemmelser er afrikansk-amerikansk kultur en forvrengt utvikling, eller en patologisk tilstand, innen den generelle amerikanske kulturen».

Når politikeren vi stemte på ikke forandrer en rasistisk politikk, legger
vi skylden på den ukontrollerte rasismen istedenfor på vår støtte til feil politiker.

Det er vanskelig å forestille seg at svarte borgerrettsforkjempere kan ha lest alle sidene i denne teksten, men assimilasjonstrenden var et utbredt fenomen: Det var «fordelaktig for amerikanske negre å la seg assimilere i den amerikanske kulturen og tilegne seg de egenskapene som høyaktes av dominerende hvite amerikanere», skrev Myrdal.

President Theodor Roosevelt, en mann vi ellers kan respektere for blant annet opprettelsen av Amerikas nasjonalparker, uttalte i 1905: «Målet burde være å assimilere den tilbakeliggende rase […] så den kunne oppnå sann frihet, slik at den overlegne rase uskadd kunne beholde sin høye sivilisasjon, utviklet av forfedrene.»

Den fiktive svarte adferd

Motbevegelser til denne typen kategorisk nedvurdering av hele folkegrupper var uunngåelige, og vi har fått Black Power og Black Lives Matter#. Resultatet har bidratt til en ytterligere spalting av samfunnet, blant annet med henvisning til «The Race Card» – rasekortet – det å beskylde noen for å være rasistisk i den hensikt å oppnå egen fordel.

Kendi slår i bordet i kapitlet om adferd: «Svart adferd er like fiktiv som svarte gener. Ingen har noensinne bevist at svarte er sintere, snillere, morsommere, latere, mindre punktlige, mer moralske, mer religiøse enn andre.» Hva med henvisningen til at folkegrupper klumper seg sammen i kulturelle kokonger: svarte i sør, asiater i New Yorks Chinatown, eller hvite i Texas’ forsteder?  En rasemessig forankret kultur? Kendi: «Antirasisme betyr å skille forestillingen om kultur fra forestillingen om atferd. Adferd definerer de iboende menneskelige trekkene og potensialet som alle deler.»

Noen ganger kan rasisme være enklere å beskrive enn antirasisme, og den kan være spesielt infam når den tar for seg skjønnhetsidealer. Tyskeren Johann Joachim Winckelmann (1717–1768) er ansett som den vestlige kunsthistoriens «far»: «Afrikanske mennesker må akseptere det korrekte synet på skjønnhet», krevde han i History of the Art of Antiquity i 1764. «En kropp vil være vakrere jo hvitere den er.»

Dette passet godt for slaveeierne. Å være hvit var å være overlegen. En slave fikk arbeide nærmere slaveeieren jo hvitere han/hun var. Hvitere slaver fikk mer kvalifiserte oppgaver i huset; svarte slaver måtte slite ute på åkeren.

En fiasko som antirasist

Kendi kjemper seg til overbevisningen om at det å være antirasist betyr aldri å sette likhetstegn mellom «hvit» og «rasist», og alltid være på vakt overfor egne fordommer og egne feil. Han beskriver sin egen fiasko som antirasistisk aktivist med selvironi: En dag i 2007, i Louisiana, hang seks ungdommers liv i en tynn tråd. Raseopptøyer blant studenter hadde ført til at de hvite bråkmakerne fikk en reprimande, mens seks av de svarte ble arrestert for drapsforsøk.

Den oppglødde Ibram X. ville lede en gruppe demonstranter for å redde de seks. Han holder en flammende tale og beskriver planen: Samle lange bilkaravaner dekorert med slagord, blokkere trafikken, punktere bildekk – alt for å redde de seks.  «Det er ulovlig – de vil kaste oss i fengsel», innvender en tilhører bekymret. Uforstyrret roper Kendi: «Klart, vi kunne havne i fengsel. Men hva spiller det for rolle?! Vi er allerede i fengsel. Det er hva Amerika betyr – fengsel.» En liten vri på Malcolm X’ terminologi der.

Forsøket på å rekruttere med-aktivister feiler. De seks ungdommene ble reddet på mer tradisjonelt vis, av advokater. I etterkant innser Kendi årsaken til fiaskoen: De engstelige tilhørerne hadde gode grunner til sin vegring. Anføreren ga dem likevel skylden for egen fiasko. Han innså med tiden at når vi mislykkes i å inspirere andre, er det lett å skylde på manglende engasjement istedenfor manglende lederskap. Når politikeren vi stemte på, ikke forandrer en rasistisk politikk, legger vi skylden på den ukontrollerte rasismen skylden istedenfor på vår støtte til feil politiker, hevder Kendi.

Forfatteren går lange veier for å rydde i rasismebegrepenes virvar. For å kunne kalle seg en antirasist koker han definisjonen ned til: «en som støtter antirasistisk politikk eller uttrykker antirasistiske ideer». Det er en aktiv posisjon, som er tilgjengelig for oss alle. I Kendis tilfelle førte det ham juli 2020 til jobben som direktør ved Center for Antiracist Research ved universitetet i Boston.

Les også: USA – It’s going down om strukturell vold.

Abonnement kr 195 kvartal