Skjør bærekraft på Perhentian-øyene

Sørøst-Asias naturlige stoppested for backpackere og en av Malaysias fremste økoturismedestinasjoner trues av større operatørers utbyggingsprosjekter.
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 07.07.2015

Av: Erik Foynland «Se, pappa! En hai!» roper åtteåringen min overivrig. Mindre enn fem minutter etter ankomst med båt, har hun allerede rukket å vasse ut for å titte ned i vannet med dykkermasken. «Særlig!» roper jeg avfeiende tilbake. Jeg hadde forberedt henne på at hvis vi var heldige, kunne vi se hai på Perhentian-øyene. Men i knedypt vann – neppe! «Jo, jo, pappa! Kom!» Svært skeptisk stiller jeg noen kontrollspørsmål for å avsløre at det bare er snakk om en eller annen strandfisk. «Hvordan ser finnen ut?» «Den har svart tupp.» «Ok,» svarer jeg usikkert. Kunne det virkelig være sant? Jeg trekker hurtig på meg maska og myser ned i det klare vannet. Hun har rett. Det er en liten svarttippet revhai et par–tre meter unna beina hennes. Arten er truet på grunn av den kinesiske haifinneindustrien, samtidig som den er sårbar på grunn av treg reproduksjon. Farvannet rundt øyene er marin nasjonalpark, og alt fiske er forbudt. Det betyr at haiene her er trygge, siden de stort sett holder seg ved de samme korallrevene. Perhentian-øyene befinner seg på østkysten av Vest-Malaysia, eller Malakkahalvøya som det het i gamle dager, nær grensen til Thailand. Skipsruten mellom Singapore og Bangkok passerer øyene. Denne kysten er svært utsatt for plutselige tropiske stormer mellom november og februar, og Perhentian Islands er en av strekningens få muligheter for ly – derav navnet Perhentian, som på malay betyr «stoppested». Øygruppen består av to bebodde øyer, pluss noen små holmer og skjær. Øyene er et naturlig stoppested for turister på Sørøst-Asia-tur sommerstid. Det meste av regionen er da dyvåt på grunn av monsunen. Et av de få områdene med flott sommervær – og følgelig lokal høysesong – er et omvendt monsunbelte som strekker seg fra Koh Samui i Thailand og et stykke ned kysten mot Singapore. Eneste konkurrent på strandfronten denne årstiden er området rundt Bali i Indonesia.

Øyene spesialiserte seg på på økoturisme for et par tiår siden, nærmest ufrivillig.

Øyene spesialiserte seg på på økoturisme for et par tiår siden, nærmest ufrivillig – det var egentlig ingen annen form for turisme som var mulig, siden infrastruktur var totalt fraværende. Dykking ble raskt en attåtnæring. Etter hvert har dykketurismen blitt hovedinntektskilden, og skal man få blaserte dykkere til å komme, må man sørge for at undervannsnaturen er intakt. En av de mest seriøse dykkeoperatørene, Bubbles Dive Resort på Perhentian Besar, den største av de to hovedøyene, har spesialisert seg på økologisk ansvarlig dykking. Det legges vekt på minimal påvirkning av det marine miljøet. Ingen plukking av noe som helst. Ingen berøring av dyr eller koraller. Båtene fortøyer kun på bøyer anlagt av myndighetene, de benytter seg aldri av dregg som skader bunnen. Til og med ved dykkesenterets strand er plukking av skjell strengt forbudt – uten skjellene utsettes stranden for erosjon, og eremittkrabbene blir rustningsløse. Mange av turistene har ikke dykkersertifikat og må nøye seg med snorkling for å se de spektakulære korallrevene og undervannspinaklene. Et feiltråkk med svømmeføtter kan bety ødeleggelse av koraller som bruker hundrevis av år på å bygge seg opp igjen. Ved Bubbles Dive Resort brukes kun dykkeinstruktører som snorkleguider. Dette sikrer forsvarlig atferd også hos mindre erfarne gjester, både når det gjelder å ta vare på koraller og havskilpadder. Perhentian_4 Skilpaddene har ingenting imot å bli beglodd på litt avstand, og når de er nede på bunnen, er de ikke så nøye på avstanden heller – men i én fase er havskilpaddene sensitive: Idet de går opp til overflaten for å puste, vil de ikke bli forstyrret – og dette vet ikke alltid uinnvidde snorklere. Teamet på Bubbles gjør en iherdig innsats for å minimere menneskenes påvirkning på skilpaddenes liv. Det er et velkjent fenomen at denne typen turisme alltid er et tveegget sverd. Turistene må få lov til å se skilpaddene, det vil sørge for at lokalsamfunnet gjør alt for å bevare bestanden. Samtidig må menneskelig tilstedeværelse i skilpaddenes miljø begrenses, ellers vil de flykte. Tre av fire skilpaddearter er nærmest utryddet i Terangganu-provinsen. Bestanden av den vanligste arten, grønn skilpadde – eller suppeskilpadde som arten upassende nok fortsatt heter på norsk – har gått ned med 80 prosent siden 1950-årene. Perhentian-øyene er et av de få stedene i landet med en levedyktig populasjon av karettskilpadder. Et skilpaddeeggs verdi er opp mot seks kroner. Lokalbefolkningens inntekter er lave – en drøy tusenlapp i måneden per husholdning – hvilket gjør det fristende å sanke skilpaddeegg for å spe på inntekten og som ren matauk. En stor del av gjestene ved dykkesenteret er ungdommer fra hele verden som tjenestegjør som frivillige ved skilpaddeklekkeriet. Kommer en skilpadde inn på stranden i løpet av natten for å legge egg, passer ungdommene på at eggene ikke blir stjålet og solgt på markedet. Eggene omplasseres til det bevoktede klekkeriet. Hver kveld holder de frivillige eggvokterne lærerike miniforedrag om økosystemet rundt øyene. Dessverre virker det som om norske ungdommer ikke lenger tiltrekkes av enkle boforhold og meningsfylte oppdrag – den store Sørøst-Asia-reisen som tidligere gikk fra bambushytte til bambushytte, går i dag fra luksushotell til luksushotell.

Et feiltråkk med svømmeføtter kan bety ødeleggelse av koraller som tar hundrevis av år å bygge seg opp igjen.

Bubbles Dive Resort arbeider hardt for at turistenes økologiske avtrykk skal bli så lite som mulig – eller aller helst et positivt avtrykk. Ingenting er bygget i strandsonen. Hotellet sørger for å la de naturlige bindende plantene få gro i fred, selv om de skygger for utsikten. Og selvfølgelig: Ingen svømmebassenger. Her er det ingen overdådige luksusmiddager, kun enkle buffeter basert på lokale råvarer, for eksempel ikan bili – bittesmå, tørkede ansjoser – gjerne blandet med ristede peanøtter. Unge, grønne kokosnøtter rett fra trærne er den beste drikken i varmen. Kokosvannet er et naturlig rehydreringsmiddel. Det fungerer på nøyaktig samme måte som væskeerstatningssmidlene man kjøper på apoteket, og er akkurat like bra for å gjenopprette salt- og væskebalansen. Ikke alle liker smaken med én gang – men dette er en smak du bør venne deg til i tropene. Det blir som med kaffe og vin: Når du først har fått smaken for det, skjønner du hvor fantastisk det er. Mange steder i tropene er det enorme kokosplantasjer som produserer kokosproduktene på nedhugget regnskogmark. Dette er et stort miljøproblem, men her ute på Perhentian-øyene høster man simpelthen av naturens godsaker, og fortrenger ikke regnskogen. Så her kan du nyte kokosvannet uten dårlig samvittighet. Det i seg selv er grunn nok til å oppholde seg der. Selv om havet er rikt på fisk, har befolkningsmengden alltid vært lav på øyene ettersom det er lite ferskvann å oppdrive. Nylig ble en rørledning fra fastlandet anlagt. Øyene trues nå av utbygging. Ifølge Debbi O’Sullivan som tidligere drev det lille overnattingsstedet Petani Beach House – som helt og holdent var bygget av drivved – blir stadig flere økoturismeoperatører tvangsflyttet fordi landeierne favoriserer store utbyggingsprosjekter. Enn så lenge er tilgang på elektrisitet begrenset. Strømmen slås på kl 18 og stenges igjen kl 23, men større operatører kan ta seg råd til eget dieselaggregat, med all den miljøpåvirkning det medfører. Det som kan redde øyene, er at sesongen er for kort for de aller mest påkostede utbyggingsprosjektene. Turismen er avgjørende for disse tropiske paradisøyenes fremtid. Skal utviklingen bli bærekraftig, må lokalbefolkningen tjene mer, samtidig som antallet turister ikke kan øke.


Foynland er forfatter og skribent. foynland@gmail.com

Kommentarer