Samtalens økologi

Forfatter Erland Kiøsterud svarer filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen med å drøfte den nærmest allestedsværende volden i samfunnet, i naturen og i tenkningen.

Foto: Paul Kleiven / Scanpix Credit: NTB scanpix
Erland Kiøsterud
Forfatter, essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid.

På veldig kort tid er den underlige, lille menneskearten – bestående av små, spredte flokker på til sammen noen tusen individer, som i sin tid vandret ut av Afrika – blitt til sju milliarder hominider, som med voldsom kraft har kolonisert kloden, og nå er i ferd med å true sitt eget og planetens livsgrunnlag.
Dette er en realitet som det er vanskelig å ta inn over seg, ikke minst fordi vår hjerne i all vesentlig grad er strukturert på samme måte som da vi vandret inn i Eurasia for 70 000 år siden; kognitivt og emosjonelt innstilt på å fortolke og handle i verden som om vi fremdeles var en utsatt liten gruppe på leting etter mat og trygghet.

Når to hanner, for eksempel i Norge anno 2016, med stor kraft angriper den forestilte motpartens synspunkter fordi de opplever seg feillest, for så med enda større kraft å fremme sine egne synspunkter, er det ikke vanskelig å se for seg de to samme hannene foran en avgjørende beslutning på en åskam eller midt i den forfrosne flokken sin på vei gjennom isødet for 10 eller 50 000 år siden.
Behovet for å vinne ligger så dypt i oss at vi til og med konstruerer en fiende for å kunne vise oss selv frem, vise at vi både har rett og er den rette.
Svært mye tyder på at denne kognitive egenskapen, vår intelligens og vårt ekstreme konkurranseinstinkt – som også har skapt vår evne til å utnytte ressursene i våre omgivelser; denne driften til å finne ut av ting, løse problemer, ha rett, vinne og greie seg (den fysiske varianten deler vi med de ikkemenneskelige dyrene), og som i avgjørende situasjoner har reddet flokken vår fra den sikre død – paradoksalt nok er den samme egenskapen som nå har brakt planeten til bristepunktet for hva den økologisk kan bære.
Også den ekstreme volden vi samtidig utøver, våre mentale og fysiske angrep på hverandre, drapene og krigene, har disse lange, dype røttene.

I et essay i Ny Tid (desember 2015) svarte jeg på et essay av Arne Johan Vetlesen i samme avis (november 2015) om blant annet årsakene til den økologiske krisen vi befinner oss i. Vetlesen har åpenbart følt seg ubekvem med enkelte synspunkter jeg tilla ham, og på ett punkt har jeg også åpenbart feillest ham.
Denne muligheten bruker han i Ny Tid januar 2016 for alt den er verdt til å konstruere et bilde av hva han oppfatter som sin motstander (undertegnende) og tillegge denne synspunkter som han ved ettertanke vet ikke stemmer, for med dét å rydde plassen for egne synspunkter.
Mitt egentlige ærend i essayet, hvor jeg i første del anerkjenner og imøtegår Vetlesen, var å vise frem en modell for ikke-voldelig adferd i den fremtidige miljøkampen, som vi vet kan bli svært voldelig, og å påpeke det positive i at norsk økosofisk tenkning, hvor Vetlesen nå er helt sentral, både har dyp forståelse av samfunnets latente vold og står samlet i å søke ikkevoldelige løsninger i miljøkampen. Dette hopper Vetlesen bukk over, for å få mer kraft i angrepet på sin konstruerte motstander.

Det er riktig at deler av min posisjon bunner i en kontinental eksistensialisme, hvor det erfarende, utsatte mennesket i en taus immanens står sentralt, og jeg går ut i fra at Vetlesen kan vedkjenne seg at deler av hans posisjon springer ut av en forankring i en transcendent gresk-kristen tenkning. Å erkjenne dette burde ikke være noen krise. Vi kommer alle fra et sted, og vi skal videre. Vi skal ikke bare videre, vi er, som for 70 000 år siden, på vei inn i et nesten ukjent landskap; fremtidens økologi. Vi kjenner til noen av utfordringene som ligger foran oss, men langt fra alle.
Vi er nødt til, denne gangen, å finne andre måter å gå frem på enn med aggresjon og vold.

Igjen, med fare for å ta feil, opplever jeg på tross av ulikheter at Vetlesen og undertegnende i hovedsak er enige i det vesentligste – at det er så vel biologiske som kulturelle, systemiske og samfunnsmessige årsaker til at vår kapitaldrevne planet er kommet i uføre.
Enda viktigere: Vi har begge i løpet av de siste årene beveget oss fra et antroposentrisk til et økosentrisk grunnsyn. Dette er et stort og alvorlig skritt som innebærer et hav av nye spørsmål. Her kommer derfor bare i veldig grove trekk hva dette skifte av grunnsyn dreier seg om:

Det er bare vi som forhåpentligvis kan gripe inn mot og stanse den volden vi som natur utøver mot naturen.

Med et antroposentrisk grunnsyn (som vi altså har forlatt) har menneskets behov forrang i avgjørelser som tas i forvaltning av biotopen, livet og livsgrunnlaget der. Menneskenes behov prioriteres i beslutninger om forvaltning av mineraler, hav, skog, planter og dyr.
Med et økosentrisk grunnsyn (som vi nå tilslutter oss) vil biotopens behov langt oftere få forrang for menneskenes behov. Menneskenes behov må med dette synet i mange tilfeller settes til side, vike til fordel for ikkemenneskelige dyrs, planters og biotopers liv og overlevelse, dette begrunnet med at bare slik kan livsgrunnlaget på planeten som helhet reddes, og dermed også menneskenes liv. Dette økosentriske grunnsynet reiser mange og vanskelige spørsmål, som vil bli drøftet i en annen sammenheng.

Vetlesen har åpenbart følt seg ubekvem med enkelte synspunkter jeg tilla ham.

Vetlesen og undertegnede er også et godt stykke på vei enige i at den følsomme, sårbare livsverdenen – naturen – har egenverdi. Til denne verdien vil jeg tilføye alt som opprettholder det som lever – ikke bare fjellet, luften og vannet, men også gaflene, ideene, strikketøyene våre og så videre.
Det vi er uenige om, slik jeg oppfatter det, er hvordan vi forstår naturens egenverdi. Vetlesen, slik jeg leser ham, mener at det som lever – naturen og det sårbare livet i naturen – har generisk verdi, er en bestemmende verdi i seg selv, og at vi har å forholde oss til den.
Jeg mener at naturens egenverdi, når alt kommer til alt – selv om vi erkjenner verdien som uavhengig av oss – likevel må settes og bestemmes av mennesket, at det er mennesket og ingen annen instans som kan og bør bestemme den verdien, og tilrettelegge for den. Her melder Vetlesen dyp uenighet, og plasserer meg i bås med fortvilte metafysikere og rasjonalistiske idioter.

Grunnen til at jeg er kommet frem til dette standpunktet, er todelt, og har med voldspotensialet i verden å gjøre.
Først: Bestemmelsen av naturens egenverdi kan bare foregå slik. Materien, naturen, immanensen som vi kommer fra og lever i, har, med tilfeldige mutasjoner, tilfeldigvis påført hominidene egenskapen å se seg selv utenfra, og med dét gitt oss en slags bevissthet. Uten denne hendelsen ville naturen bare blindt pågått, blind også i sin ubegrensede vold. Det er bare vi, hominidene, som tilkjenner andre vesener og objekter ulike verdier og egenskaper, selv om disse egenskapene er uavhengige av oss. Det er bare vi som ser disse vesenene, objektene og verdiene utenfra, på en slik måte at vi kan legge planer og bevisst endre fremtiden. Vi kan ødelegge kloden, og vi kan reparere kloden. Det er bare vi, hominidene, som forhåpentligvis kan gripe inn i og stanse den volden vi som natur utøver mot naturen.
Og da kommer den andre årsaken til mitt todelte standpunkt, og grunnen til at jeg har valgt å kalle dét andre benevner som materialitet, natur, immanens – for «stillhet:»
Verden, universet, planeten, livet på planeten, jeg, dyrene, alt som er, er fullstendig kontingent, det vil si: Det kunne like gjerne vært som ikke vært, det har oppstått uten grunn, og det kan opphøre uten grunn. Vår verden kunne like gjerne ikke ha eksistert. Denne tilfeldigheten – stillheten – som er immanent i verden, og som vi kommer fra og skal vende tilbake til, er årsaksløs; opphavet – stillheten – er ingenting å leve for, heller ingenting å dø for.

Vi trenger et dyptgående opprør, et opprør som ikke reproduserer volden og ødeleggelsene.

Ethvert håp ligger i fremtiden.
Her er saken: Det er i kampen om retten til å definere hva som er – hva som er virkelig, det reelle, hva som skal gjelde – at vi finner opphavet til volden og det som produserer volden. Det er i kampen om retten til livet, og til å definere det, som for hominidene også er en metafysisk kamp, at volden har sitt opphav. Skulle vi én gang til, som flere økosentrister foreslår, gi en enkelt del av materien, naturen, en privilegert, generisk verdi, vil vi før vi vet ordet av det ha en kamp om hva den verdien er, hvem som har rett til å definere den, rå over den, bestemme den. Og det vil bli en dødelig kamp.
I forgårs var det den metafysiske troen på Gud og de monoteistiske religionene som produserte volden i massiv skala. I går var det den metafysiske troen på historien, nasjonen, fremskrittet, fascismen, kommunismen og kapitalismen som produserte – og reproduserer – volden i massiv skala. I morgen kan det bli den like metafysiske troen på naturen og dens iboende verdi – kampen om retten til å bestemme, benevne, herske over og forsvare den – som vil føre til volden i massiv skala.
Uansett hvor følsomt, ansvarlig, godt og rettskaffent mennesket opplever seg, vil ikke volden stanses ved at vi gir naturen privilegert egenverdi. Snarere tvert imot.

Å gi naturen en generisk, privilegert verdi er å gjenta den gamle metafysikken – herredømmets logikk – og på ny sette i gang voldsspiralen.
Lurer vi oss, én gang til, til å sette hva vi tror er et positivt, faktisk værende – materien, Gud, historien, naturen eller hva det skal være – som det værende, er vi tilbake i den klassiske metafysikken, klar til å føre kriger og utøve vold på det – vårt – værendes vegne.
Vår verdens og livets kontingens, derimot, den absolutte tilfeldigheten – stillheten – kan vi ikke slåss om. Vi kan bare på hver vår måte forsøke å bryte stillheten og stanse den massive volden vi produserer. Dette vil kanskje en dag gjøre oss til mennesker. Men selve stillheten kan vi ikke gjøre noe med. Og det er denne maktesløsheten som i dag er vårt håp.
Jeg er klar over at dette for mange er nye tanker, og at det kan være vondt å skulle gi avkall på den varme følelsen av å være eller ha verdien, å gi slipp på fortryllelsen. Men erstatningen – våkenhet, tilstedeværelse – er ikke dårlig, og den har fremtiden i seg.
Det jeg har foreslått er en radikal, demokratisk og vitenskapsmuliggjort metafysikk, hvor økosentrismen kan spille seg ut, rasjonelt, uten å bli voldelig, ved at vi bestemmer natur som ikke-natur og forsvarer ikke-naturen – det vi har konstruert som og holder for hellig og ukrenkelig – hverken med vold eller lov, men ene og alene med våre sårbare kropper og hjelpeløse språk. Ingen tro, substans eller væren å drepe for. Bare en sår, våken og vanskelig fremtid å leve mot. (Se Ny Tid desember 2015.)

Når jeg benytter benevnelsen «vitenskapsmuliggjort metafysikk», er det fordi det er vitenskapen som forteller oss hvordan universet, planeten og livet har oppstått og er satt sammen, som har fortalt oss at verden og livet er absolutt kontingent – uten dypereliggende årsak eller forklaring.
Immanensen, eller stillheten, som vi lever i, har ikke selv språk, det er vi som gir den språk – eller lar være. Immanensen, eller stillheten, åpner for en rekke spørsmål som vi så vidt har begynt å svare på: Hvordan forstår vi, som natur, naturen? Hvordan forstår vi, som materie, materien? Hvordan forstår vi, som stillhet, stillheten? Hvordan kan vi bryte stillheten, uten å gjenta volden, overgrepet? Hvordan bærer vi stillheten?
Pragmatikken, som mange har foreslått som arvtager til den klassiske metafysikken, svarer ikke på disse spørsmålene, den reproduserer volden.

Det vi vet om planetens historie og om oss selv, lover ikke veldig godt. Det eneste vi har å håpe på, er at vitenskapen vil gi oss nye, større innsikter, og at vi, menneskedyrene, i fremtiden vil få bedre forståelser av naturen og av oss selv som natur, bedre forståelse av hvordan vi kan håndtere problemene vi har skapt og skaper. Skal vi unngå å reprodusere den massive, strukturelle, fysiske og psykiske volden vi har generert gjennom tidene, unngå å produsere nye ofre, nye ufattelige lidelser, unngå å gjenta volden og overgrepene som vi daglig påfører natur, dyr og mennesker, vi ha en ny forståelse, en ny bevissthet. Om enn så tynt, utgjør innsikt i stillheten vi er bærere av det håpet.

I økosystemet er alle deler avhengige av alle de andre delene. Ingen enkelt del behersker hele systemet. Det er ingen vinner i et økologisk system. Den økologiske forståelsen åpner for en radikal utvidelse av demokratiet – ikke bare er alle enheter like viktige, alle må også høres, reddes: mikrober, bier, sykler, de elskende …
Skal vi greie det, må vi ta i bruk hele tankekraften som finnes i økosystemet, i fellesskapet. Hver eneste idé, hver eneste handling som kan bidra til å stoppe voldsbruken og stanse ødeleggelsene av kloden, er den viktigste.
Hannene på åskammen vil gjøre klokt i å roe seg ned og lytte til omgivelsene. Å enda en gang utkjempe den voldelige, metafysiske kampen om retten til å definere væren, det reelle, hva som er, og som mennesket til alle tider har gått i døden for, er ikke bare uproduktivt, men øde-leggende.

Hver eneste idé, hver eneste handling som kan bidra til å stoppe voldsbruken og stanse ødeleggelsene av kloden, er den viktigste.

Alle kommer nødvendigvis til disse nye, avgjørende spørsmålene om klodens fremtid, til saken, fra veldig forskjellige steder og med veldig ulikt ideologisk gods i bagasjen. Det at vi skal videre til et ennå «uløst», uoppdaget land uten nødvendigvis å skulle bli enige i alt, kan danne et håp og et slags fellesskap.
Vi er okkupert av en ideologi som med en destruktiv produksjonsform ødelegger livsgrunnlaget på planeten. Vi trenger et dyptgående opprør, et opprør som ikke reproduserer volden og ødeleggelsene. Kimene til dette opprøret er overalt, i hver og en av oss, i oss og utenfor oss, om vi er i stand til å gripe det.
Hvordan unngår jeg å gjenta overgrepet?
Den økologiske samtalen er så vidt begynt.

Med dette avslutter vi debatten mellom Kiøsterud og Vetlesen i avisen for denne gang. Se www.nytid.no for debattantenes essays de siste månedene angående økologiens status i dag – samt videre debatt om dette temaet.


ekio@online.no

---
DEL