Samtalens økologi

Forfatter Erland Kiøsterud svarer filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen med å drøfte den nærmest allestedsværende volden i samfunnet, i naturen og i tenkningen.

Foto: Paul Kleiven / Scanpix Credit: NTB scanpix

På veldig kort tid er den underlige, lille menneskearten – bestående av små, spredte flokker på til sammen noen tusen individer, som i sin tid vandret ut av Afrika – blitt til sju milliarder hominider, som med voldsom kraft har kolonisert kloden, og nå er i ferd med å true sitt eget og planetens livsgrunnlag.
Dette er en realitet som det er vanskelig å ta inn over seg, ikke minst fordi vår hjerne i all vesentlig grad er strukturert på samme måte som da vi vandret inn i Eurasia for 70 000 år siden; kognitivt og emosjonelt innstilt på å fortolke og handle i verden som om vi fremdeles var en utsatt liten gruppe på leting etter mat og trygghet.

Når to hanner, for eksempel i Norge anno 2016, med stor kraft angriper den forestilte motpartens synspunkter fordi de opplever seg feillest, for så med enda større kraft å fremme sine egne synspunkter, er det ikke vanskelig å se for seg de to samme hannene foran en avgjørende beslutning på en åskam eller midt i den forfrosne flokken sin på vei gjennom isødet for 10 eller 50 000 år siden.
Behovet for å vinne ligger så dypt i oss at vi til og med konstruerer en fiende for å kunne vise oss selv frem, vise at vi både har rett og er den rette.
Svært mye tyder på at denne kognitive egenskapen, vår intelligens og vårt ekstreme konkurranseinstinkt – som også har skapt vår evne til å utnytte ressursene i våre omgivelser; denne driften til å finne ut av ting, løse problemer, ha rett, vinne og greie seg (den fysiske varianten deler vi med de ikkemenneskelige dyrene), og som i avgjørende situasjoner har reddet flokken vår fra den sikre død – paradoksalt nok er den samme egenskapen som nå har brakt planeten til bristepunktet for hva den økologisk kan bære.
Også den ekstreme volden vi samtidig utøver, våre mentale og fysiske angrep på hverandre, drapene og krigene, har disse lange, dype røttene.

I et essay i Ny Tid (desember 2015) svarte jeg på et essay av Arne Johan Vetlesen i samme avis (november 2015) om blant annet årsakene til den økologiske krisen vi befinner oss i. Vetlesen har åpenbart følt seg ubekvem med enkelte synspunkter jeg tilla ham, og på ett punkt har jeg også åpenbart feillest ham.
Denne muligheten bruker han i Ny Tid januar 2016 for alt den er verdt til å konstruere et bilde av hva han oppfatter som sin motstander (undertegnende) og tillegge denne synspunkter som han ved ettertanke vet ikke stemmer, for med dét å rydde plassen for egne synspunkter.
Mitt egentlige ærend i essayet, hvor jeg i første del anerkjenner og imøtegår Vetlesen, var å vise frem en modell for ikke-voldelig adferd i den fremtidige miljøkampen, som vi vet kan bli svært voldelig, og å påpeke det positive i at norsk økosofisk tenkning, hvor Vetlesen nå er helt sentral, både har dyp forståelse av samfunnets latente vold og står samlet i å søke ikkevoldelige løsninger i miljøkampen. Dette hopper Vetlesen bukk over, for å få mer kraft i angrepet på sin konstruerte motstander.

Det er riktig at deler av min posisjon bunner i en kontinental eksistensialisme, hvor det erfarende, utsatte mennesket i en taus immanens står sentralt, og jeg går ut i fra at Vetlesen kan vedkjenne seg at deler av hans posisjon springer ut av en forankring i en transcendent gresk-kristen tenkning. Å erkjenne dette burde ikke være noen krise. Vi kommer alle fra et sted, og vi skal videre. Vi skal ikke bare videre, vi er, som for 70 000 år siden, på vei inn i et nesten ukjent landskap; fremtidens økologi. Vi kjenner til noen av utfordringene som ligger foran oss, men langt fra alle.
Vi er nødt til, denne gangen, å finne andre måter å gå frem på enn med aggresjon og vold.

Igjen, med fare for å ta feil, opplever jeg på tross av ulikheter at Vetlesen og undertegnende i hovedsak er enige i det vesentligste – at det er så vel biologiske som kulturelle, systemiske og samfunnsmessige årsaker til at vår kapitaldrevne planet er kommet i uføre.
Enda viktigere: Vi har begge i løpet av de siste årene beveget oss fra et antroposentrisk til et økosentrisk grunnsyn. Dette er et stort og alvorlig skritt som innebærer et hav av nye spørsmål. Her kommer derfor bare i veldig grove trekk hva dette skifte av grunnsyn dreier seg om:

Det er bare vi som forhåpentligvis kan gripe inn mot og stanse den volden vi som natur utøver mot naturen.

Med et antroposentrisk grunnsyn (som vi altså har forlatt) har menneskets behov forrang i avgjørelser som tas i forvaltning av biotopen, livet og livsgrunnlaget der. Menneskenes behov prioriteres i beslutninger om forvaltning av mineraler, hav, skog, planter og dyr.
Med et økosentrisk grunnsyn (som vi nå tilslutter oss) vil biotopens behov langt oftere få forrang for menneskenes behov. Menneskenes behov må med dette synet i mange tilfeller settes til side, vike til fordel for ikkemenneskelige dyrs, planters og biotopers liv og overlevelse, dette begrunnet med at bare slik kan livsgrunnlaget på planeten som helhet reddes, og dermed også menneskenes liv. Dette økosentriske grunnsynet reiser mange og vanskelige spørsmål, som vil bli drøftet i en annen sammenheng.

Vetlesen har åpenbart følt seg ubekvem med enkelte synspunkter jeg tilla ham.

Vetlesen og undertegnede er også et godt stykke på vei enige i at den følsomme, sårbare livsverdenen – naturen – har egenverdi. Til denne verdien vil jeg tilføye alt som opprettholder det som lever – ikke bare fjellet, luften og vannet, men også gaflene, ideene, strikketøyene våre og så videre.
Det vi er uenige om, slik jeg oppfatter det, er hvordan vi forstår naturens egenverdi. Vetlesen, slik jeg leser ham, mener at det som lever – naturen og det sårbare livet i naturen – har generisk verdi, er en bestemmende verdi i seg selv, og at vi har å forholde oss til den.
Jeg mener at naturens egenverdi, når alt kommer til alt – selv om vi erkjenner verdien som uavhengig av oss – likevel må settes og bestemmes av mennesket, at det er mennesket og ingen annen instans som kan og bør bestemme den verdien, og tilrettelegge for den. Her melder Vetlesen dyp uenighet, og plasserer meg i bås med fortvilte metafysikere og rasjonalistiske idioter.

Grunnen til at jeg er kommet frem til dette standpunktet, er todelt, og har med voldspotensialet i verden å gjøre.
Først: Bestemmelsen av naturens egenverdi kan bare foregå slik. Materien, naturen, immanensen som vi kommer fra og lever i, har, med tilfeldige mutasjoner, tilfeldigvis påført hominidene egenskapen å se seg selv utenfra, og med dét gitt oss en slags bevissthet. Uten denne hendelsen ville naturen bare blindt pågått, blind også i sin ubegrensede vold. Det er bare vi, hominidene, som tilkjenner andre vesener og objekter ulike verdier og egenskaper, selv om disse egenskapene er uavhengige av oss. Det er bare vi som ser disse vesenene, objektene og verdiene utenfra, på en slik måte at vi kan legge planer og bevisst endre fremtiden. Vi kan ødelegge kloden, og vi kan reparere kloden. Det er bare vi, hominidene, som forhåpentligvis kan gripe inn i og stanse den volden vi som natur utøver mot naturen.
Og da kommer den andre årsaken til mitt todelte standpunkt, og grunnen til at jeg har valgt å kalle dét andre benevner som materialitet, natur, immanens – for «stillhet:»
Verden, universet, planeten, livet på planeten, jeg, dyrene, alt som er, er fullstendig kontingent, det vil si: Det kunne like gjerne vært som ikke vært, det har oppstått uten grunn, og det kan opphøre uten grunn. Vår verden kunne like gjerne ikke ha eksistert. Denne tilfeldigheten – stillheten – som er immanent i verden, og som vi kommer fra og skal vende tilbake til, er årsaksløs; opphavet – stillheten – er ingenting å leve for, heller ingenting å dø for.

Vi trenger et dyptgående opprør, et opprør som ikke reproduserer volden og ødeleggelsene.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.