Revolusjonære dagdrømmer og vestlig ulykkesturisme

I Brasil er globale problemer og muligheter veldig synlige, både når det gjelder rasekonflikter, miljøpolitikk og fordeling av goder. En reise til Sør-Amerikas største land kan derfor gi eksemplarisk innblikk i den globale samtiden.

Julian Blaue

På min forrige reise til Brasil i 2013 var optimismen fremdeles stor i befolkningen. Jeg gikk derfor så langt som til å skrive et «gringoistisk manifest», der jeg sammen med Cornelius Jakhelln påsto at Europa nå var underlegen sine tidligere kolonier. Brasil, skrev vi, var det nye »Midtens rike»: en sentral global player med en stor, ny middelklasse.
Det var en overdreven provokasjon, men ikke bare. I løpet av de siste ti årene hadde regjeringspartiet Partido dos Trabalhadores (PT) klart å muliggjøre en klassereise for 30 millioner mennesker, fra underklasse til middelklasse. Den økonomiske veksten hadde siden 2010 alltid vært positiv, på mellom cirka 3 og 7 prosent. Og motsatt de aldrende industrisamfunnene i Vesten, føltes Brasil vitalt – fødselsraten var betydelig større enn dødeligheten. Da det brøt ut protester i forkant av fotball-VM i 2013, var det ikke luksusproblemer man klaget over; allikevel var det et uttrykk for økende politisk bevissthet og velstand at mange plutselig fikk øynene opp for manglene. På bakgrunn av relativ økonomisk trygghet ble avstanden til absolutt økonomisk trygghet tydeligere for menneskene nå enn da de ennå levde i fattigdom.

12508850_1034400709958397_1465516997306239218_nSkjev fordeling og kriminalitet. Men da kjæresten min, babyen vår og jeg kom til landet nå, knapt tre år senere, hadde stemningen endret seg. Hele samfunnet syntes enig om at landet var i krise, det var ikke bare subkulturenes opprørsdiagnose. Kinas relative stagnasjon har følger for Brasils eksport. Og det de protesterende ante før VM i 2013, har nå – rett før OL 2016 – blitt en kjensgjerning: De store sportseventene er et fripass for de rike til å freshe opp samfunnet på bekostning av de fattige. Favelaer ryddes av veien når OLs infrastruktur krever det, for eksempel Vila Autodrómo i Rio de Janeiro. Sportsarrangementene prioriteres fremfor utdannelse, helsevesen og sosiale utgifter.

Overfallet var en undervisningstime i global utviklingspolitikk.

Vi ble selv på en skremmende måte overrasket av krisen i Brasil. Det var julaften. Jeg fortalte kjæresten min det jeg fremdeles trodde på – at Brasil økonomisk, kulturelt og politisk var på høyde med Europa, om ikke overlegent. Jeg hadde ennå ikke tatt krisebevisstheten innover meg. Det skulle snart endre seg.
Vi feiret jul i den norske sjømannskirken. Etterpå gikk jeg og den lille familien min ut i den vidunderlige byen, a cidade maravilhosa. Utsikten ga meg rett i min positive vurdering: Området rundt innsjøen i Rio er et av de dyreste boligstrøkene i hele Latin-Amerika. Innsjøen liknet, spesielt denne julenatten, på en av de fornemme innsjøene i de sveitsiske storbyene. Juletreet i midten av Lagoa og den berømte kristusstatuen som står oppe i stjernene og velsigner byen, gjorde alt enda mer lyst og lovende.
Likevel var det her vi ble overfalt med en stor kniv av to unge, mørke menn fra favelaen Rocinha. Her vi måtte gi fra oss alle våre verdigjenstander. Her vi måtte gjemme oss bak en mur mens sikkerhetsbetjenter i en heftig gatekamp og med trussel om bruk av pistol fanget en av voldsforbryterne.
Vi tilbrakte julenatten på en politistasjon der vi fylte ut skjemaer ansikt til ansikt med den ene gjerningsmannen. Barnet sov heldigvis hele veien fra ransøyeblikket og til vi dro hjem klokken fem om morgenen.
Før vi dro ble vi fortalt at bevæpnede ran utført av de fattige hadde firedoblet seg siden forrige jul. Det var sannsynlig at overfallet var et uttrykk for krisen. Siden den natten måtte vi dessverre navigere som de verste rasister og overklassesnobber gjennom landet. Når vi så fattige med negroide trekk, skiftet vi til andre siden av gaten. For sikkerhets skyld. Men det er ikke den (stort sett) fargede underklassen man kan gi skylden for kriminaliteten! Skylden er å finne i den skandaløst ujevne fordelingen av rikdom, nedprioriteringen av velfungerende sosialprogrammer, og til syvende og sist i vårt eget vestlige insitament om å nyte goder i stedet for å dele dem med verden. I den forstand var overfallet en undervisningstime i global utviklingspolitikk.

Katastrofen passet til stedets eventyrlige fortid.

Julian5Revolusjonær dagdrøm. Opprørene som har foregått i Brasil siden 2013, retter seg blant annet mot denne urettferdigheten. Selv om den protesterende middelklassen også må passe seg for fattigdomskriminalitet, finnes det solidaritetsmarkeringer som distanserer seg fra politivolden mot favelaene. Protestene har ellers et fokus som kan virke ubetydelig, men som har en enorm sprengkraft, ja, et revolusjonært potensial. Demonstrasjonene mot økning av kollektivtrafikkprisene har ført til noen av de voldsomste opprørene i nyere brasiliansk historie.
Da jeg var i São Paulo i 2013, hørte jeg filosofen Paulo Arantes forklare fenomenet slik: De fattige, som ofte bor i favelaer i utkanten av byen, sitter som regel på bussen i flere timer hver dag på vei til de dårlig betalte jobbene sine i sentrum. Hva gjør de på disse bussreisene? Drømmer om en bedre fremtid. Dagdrømmen er revolusjonær fordi den, motsatt drømmen om natten, er fremtidsrettet. I dagdrømmen produseres bilder av en potensiell utopi. Og kun med slike fremtidsvisjoner er det mulig å forandre nåtiden. Revolusjonens gulrot, om du vil. Bussen er en drømmemaskin, men som plagsom realitet også et symbol på den uutholdelige nåtiden. Prisstigningen er derfor på alle måter signifikant, og mobiliserte massene rett før VM – akkurat som nå, rett før OL.
Men protestene har også et annet budskap. For tre år siden rettet de seg i siste konsekvens mot president Dilma Rousseff. Men nå leste jeg at «292 000 protesterer mot at Dilma skal gå av». Bakgrunnen for den overraskende vendingen på venstresiden – fra regjeringskritikk til regjeringsstøtte – er at den konservative opposisjonspolitikeren Eduardo Cunha krever impeachment (riksrett) mot Rousseff på grunn av «korrupsjon». Ironisk nok er Cunha selv involvert i oljeselskapet Petrobras’ korrupsjonsskandaler, mens anklagene mot presidenten ikke kan bevises. Denne domstolliknende prosessen vil lamme politikken og gjøre veien ut av krisen enda vanskeligere. Ikke rart at de protesterende demonstrerer for den kvinnelige lederen på venstresiden.

Miljøulykke som turistattraksjon. Men Dilma er ingen engel. Hun og arbeiderpartiet hennes (PT) har kjempet et historisk slag mot fattigdom, mens miljøpolitikk aldri har vært viktig for dem. Derfor er det ikke helt overraskende at den største miljøkatastrofen i landets historie skjer mens partiet sitter ved makten. Den 5. november 2015 kollapset dammen til gruvefirmaet Samarco i delstaten Minas Gerais. Gjørmen som fosset ut, ødela Bento Rodrigues, en bygd med 600 innbyggere. 19 mennesker døde. 665 kilometer av Rio Doce ble forurenset, blant annet med toksiske stoffer, ifølge en FN-undersøkelse. Kommunene langs elva manglet lenge drikkevann, fiskene døde av oksygenmangel og fiskere ble arbeidsløse. Skadene i elvas økosystem og i Atlanterhavet kan fremdeles ikke overskues.

Bussen er en drømmemaskin.

Jeg dro med meg kjæreste og barn til området, to måneder etter ulykken. Katastrofen passet til stedets eventyrlige fortid. Her finnes det tidligere gullgruvebyer med herskapelige bygg og gullrike kirker. Gruveulykke og -lykke har i århundrer vært en del av livet. Er det bakgrunnen for en identifikasjon med Samarco? Da vi spurte turistbyrået i Ouro Preto om det var farlig å reise til Bento Rodrigues, reagerte den ansatte nærmest allergisk. «Nei, det ble bare funnet jern i vannet. Ingen utslipp! Dere kan ta bussen til Bento, ta bilder. Kos dere!» I realiteten kjørte ikke bussen dit, hele området var sperret av. Men også på siste stopp før «Brasils Fukushima», Mariana, ble ulykken solgt som turistattraksjon. En eksbeboer tilbød oss å ta en taxi til Bento Rodrigues og vise oss rundt. Vi avslo. For hva kunne vi ha sett? Bygda er borte, sperret av, og denne dagen var det tåke og regn. Men vi var ikke de eneste ulykkesturistene. Mannen fikk solgt den ikkeeksisterende bygda si til en lærer fra Sør-Brasil som ville fotografere ulykkesstedet og legge ut fotografiene på Google Maps. Her finnes det hittil bare solstrålebilder fra kirker i Bento Rodrigues.
Mens læreren kjørte ut i tåka, lette vi etter overlevende i Mariana. Vi besøkte en familie som hadde tatt imot bestemoren sin etter at huset hennes ble ødelagt. Familien satt samlet på en slitt sofa foran en stor tv og hadde ikke mye stygt å si om Samarco, brasiliansk miljøpolitikk eller de gjørmete vannmassene. Men den gamle damens alvorlige ansikt, som heller ikke lyste opp da vi fotograferte henne, sa allikevel sitt.

Svarteper og Münchhausen. Også på denne reisen ble Brasil et vindu til verden. Kjæresten min og jeg ble personlig tvunget til å ta stilling til fattigdomskriminalitet, som nettopp ikke bare er Brasils problem, men hele verdens – og spesielt vår verdens – problem. Protestene i forbindelse med prisstigningen på offentlig transport, altså i dagdrømmemaskinen ved navn «bybuss», bør også inspirere oss til å utvikle revolusjonær fantasi. Og miljøkatastrofen? Norske banker har aksjer i gruvefirmaet Samarco. Sammenhengen med vårt kontinent er altså helt konkret. For ikke å snakke om den dekadente vestlige ulykkesturismen, som også vi gjorde oss skyldig i. Både i Mariana og i Rio, der vi, som mange andre turister, deltok i en favelasafari. Selv om dette høres ut som toppen av kynisme, er favelaturismen likevel ikke bare et eksempel på urettferdighet. Den kan, dialektisk, også være en kilde til håp. Å selge sin egen elendighet. Hvis dette kan føre til at elendigheten faktisk blir solgt og på den måten slutter å eksistere, da er dette kanskje en reell utvei? Santa Marta, favelaen vi besøkte, var allerede blitt et attraktivt boligstrøk; beboernes hus har steget enormt i verdi, og det ville ikke undre meg hvis den snart havner på UNESCOs kulturarvliste. Jeg skal ikke romantisere. Likevel: Brasil er ikke bare Svarteper som synliggjør vår tids globale vanskeligheter. Brasil er også en Münchausen – den som trekker seg opp av gjørmen etter sitt eget hår.


Blaue er kunstner og skribent.

---
DEL