Redaktør med livet som innsats

Hvor fri er pressen i det tidligere militærdiktaturet? Ny Tid snakket med Myanmars kanskje mest uavhengige avisredaktør som også er kritisk til norsk støtte. 

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

På reise i Myanmar (Burma) møter Ny Tid lederen for den myanmarske ukeavisen Irrawaddy i Yangon. Avisen har holdt på i 25 år og er vel  redaksjonelt den mest uavhengige publikasjonen i dette landet. Tidligere under militærdiktaturet kunne man få sju års fengsel om man ble tatt i å lese avisen, som den gang ble sendt over fra eksil i Thailands Bangkok.

Irrawaddys grunnlegger, eier og sjefredaktør Aung Zaw forteller oss at redaksjonen flyttet tilbake høsten 2012, da landets lover lempet på kontroll og sensur. Han hadde da nærmest bodd i eksil i 25 år. Først ble han fengslet som demonstrerende studentaktivist da han var 17 år gammel. Han slapp ut igjen, men ble senere arrestert da han som ung deltok i undergrunnsmiljøet til noen kjente forfattere og politikere. Zaw klarte imidlertid å flykte til Bangkok i 1988. Der etablerte han avisen Irrawaddy – navnet er tatt fra den store elven som renner gjennom Myanmar. Fra å bestå av tre–fire personer uten lønn, har redaksjonen i dag 60 medarbeidere, og kommer ut både på engelsk og burmesisk i et opplag på 15 000–20 000 aviser.
Norges utenriksdepartement (UD) ga avisen støtte i flere år frem til 2010, da situasjonen ble bedre for mediene i Myanmar. Dette gjenopptok UD opp mot demokratiseringsprosessen og valget med å støtte Irrawaddy med rundt 400 000 kroner.

Screen Shot 2016-02-17 at 16.35.33Norges rolle. Redaktør Zaw nyter stor respekt for sin uavhengighet og undersøkende journalistikk. Til tross for støtten fra Norge har Irrawaddy kritisert Telenors satsning i Myanmar. Som Zaw forteller Ny Tid: «For to–tre år siden kritiserte vi den norske utenrikspolitikken for å være naiv og partisk. Den forrige norske ambassadøren her i Myanmar og Thailand, Katja Nordgaard, ble konserndirektør i Telenor, og så fikk Telenor sin store lisens. Vi kritiserte henne for muligens å ha meglet mellom militærregimet og Telenor. Sannsynligvis gjorde hun dét. Er det ikke en interessekonflikt der?»
Jeg spør om ikke Telenors engasjement har gjort en rekke positive ting for landet, eksempelvis at deres nå 14 millioner brukere fikk billig tilgang til SIM-kort på mobiltelefonene og et utbygd nettverk. På en sammenkomst i Norges ambassadebolig hadde Telenors samfunnskontakt fortalt meg at de hadde investert rundt fire milliarder kroner i utbygging. «Det er ikke noe galt i å etablere sendetårn i landet vårt. Men jeg mener ikke nødvendigvis at Nordgaard som Telenor-sjef bidro positivt – hun er naiv, og vet svært lite om landet vårt,» sier Zaw. På mitt spørsmål om han mistenkte at Telenors tildelte lisens (ytterligere fire milliarder kroner for 15 års avtale fra 2014) kunne ha innebåret korrupsjon fra Norge og Telenors side, svarer han: «Sannsynligvis var det bestikkelser, vi skal se om vi kan finne ut mer om det.»
Telenor ser mot Asia for å nå et mål på 200 millioner brukere, ifølge Telenor-sjef Sigve Brekke. Her i Yangon kan man se de blå Telenor-skiltene overalt. Telenor har rundt 600 ansatte i landet, hvorav drøyt ti er norske. Med en omsetning på oppimot fire milliarder i 2015 fra over 14 millioner brukere, og et driftsoverskudd allerede i annet driftsår på langt over milliarden, vil selskapet sannsynligvis i løpet av noen få år ha tjent inn investeringen.

«Dette landets økonomi er basert på to hovedinntekter – narkotika og juveler.»

Hva da med norske Statoil som arbeider her nede nå – nok et samrøre mellom politikk og næringsliv? Tross alt var Statoils tidligere pressemann Bård Glad Pedersen statssekretær i UD fra 2013, før han igjen ble Statoils kommunikasjonsdirektør. Den norske Burmakomiteens leder Audun Aagre stiller spørsmål ved hvorvidt det kommersielle kommer foran menneskerettighetene – da ville omkvedet bli «Norge var lenge en sterk støttespiller for Myanmars demokratiske opposisjon,» ifølge ham. Aagre fortalte Ny Tid i Yangon at Burmakomiteen ikke har samme støtte som tidligere fra UD.
Men er det ikke en vinn-vinn-situasjon at Norge tilfører teknologi og får noe tilbake fra dette landet med de mange mulighetene? Zaw svarer: «Det er ikke mulig å stoppe pågangen fra utenlandske investorer her. Men dette landets lederskap, Aung San Suu Kyi og den nye regjeringen, bør være svært forsiktige med å bli utbyttet. Irrawaddys oppgave er å informere, ting kan ikke forbli i mørke slik de har vært tidligere. Avtaler med internasjonale selskaper, også de norske, bør være transparente, og spesielt for de lokale områdene som berøres. Eksempelvis er den nordlige delstaten Kachin rik på gass og olje, og folket der har rett til å delta i forhandlingene om avtaler. Vi er et land som er rikt på ressurser, men folk flest er fattige. Noe må være galt når de fleste av landets 50 millioner er fattige. Hvis ikke lady Suu Kyis regjering vil gjøre noe med dette, vil folk reagere.»

Aung Zaw til venstre. © Alle foto fra Myanmar: Truls Lie
Aung Zaw til venstre. © Alle foto fra Myanmar: Truls Lie

Korrupsjon. Ser man på Myanmars økonomi, hadde landet for ett år siden bare litt over 35 milliarder kroner investert fra utlandet. Tross alt utvinner de 90 prosent av verdens rubiner og 80 prosent av verdens teak-tømmer. Korrupsjonen har vært ødeleggende, ifølge Zaw. Myanmars økonomiske vekst på rundt åtte prosent svekkes også av en inflasjon på over elleve prosent. Hva kan gjøres, spør jeg ham. «Vi skriver om inflasjonen, om hvem som sitter med visse eiendommer, og avslører også noen byutviklingsskandaler, eksempelvis høyhusutbygging.

«UNICEF leide sine kontorer i Yangon til 700 000 kroner måneden – for å hjelpe barna her i landet. Bygningen tilhørte en tidligere militær, han er blant de rikeste av de rike.»

Det er også interessant å se hvor naive enkelte hjelpeorganisasjoner er: UNICEF leide sine kontorer i Yangon til 700 000 kroner (!) måneden – for å hjelpe barna her i landet. Bygningen tilhørte en tidligere militær, han er blant de rikeste av de rike. Slike historier avslører vi.»
Korrupsjonen her i Myanmar utnyttes av en liten elite med familier knyttet til militæret, som kontrollerer de rike naturressursene. De er nok mer kyniske enn politikerne, og man skal ikke se bort fra at borgerkrigstilstander også holder lokalbefolkningen vekk fra rikdommen. Å kritisere denne eliten kan være langt farligere enn  å kritisere politikerne, ifølge Zaw: «Dette landets økonomi er basert på to hovedinntekter – narkotika og juveler, spesielt jade og rubiner. Vi har dollarmilliardærer her. Disse finnes ikke på noen lister, men skjuler seg i mørket. Om du avslører dem, setter du ditt eget liv i fare.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

1 kommentar

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here