Foto: dreamstime.com

Menneskerettigheter i motvind

Europa taper kampen om menneskerettighetene i FN. I takt med at Kina og Russland får økt økonomisk og politisk makt, former de nå også FNs menneskerettighetsarbeid.

24.10.2008 07:42 – Av Miriam Stackpole Dahl

I dag, fredag 24. oktober, markeres FN-dagen over hele verden. Siden organisasjonen ble grunnlagt i 1945 har menneskerettigheter vært en sentral oppgave for FN. I år er det også 60 år siden FN vedtok sin menneskerettighetserklæring – det første verdensomspennende dokumentet som definerte menneskerettighetene.  

Respekt for menneskerettigheter er en av de sentrale verdiene EU bygger sin identitet på, og EU har gått foran når det gjelder å forsvare individuelle rettigheter. FN har i så måte vært en viktig arena, men nå viser en ny rapport at Europa taper kampen om menneskerettighetsarbeidet i FN til Kina og Russland. Flertallet av FNs medlemsland stemmer nå heller med Russland og Kina som setter nasjonal suverenitet og ikke-innblanding i indre anliggende foran individuelle menneskerettigheter. Dette kommer fram i rapporten «A Global Force for Human Rights? An audit of European Power at the UN» fra tenketanken European Council on Foreign Relations (ECFR).

Rapporten, som nylig ble presentert, tar for seg stemmegivning i menneskerettighetssaker i FN de siste årene. Mens EU-landenes syn i menneskerettighetsspørsmål på slutten av 1990-tallet ble støttet av mer enn 70 prosent av FNs medlemsland, er støtten de siste to årene sunket til rundt 50 prosent. De siste ti årene har EU mistet fast støtte fra 41 av sine tidligere allierte i menneskerettighetssaker. Europas nærmeste allierte i Latin-Amerika er i økende grad skeptiske til Europa fordi de mener de ikke bidrar til en mindre vestlig verden. Også mange demokratier viser liten støtte til Europa. Bare en tredjedel av afrikanske demokratier stemmer med Europa. EUs største motstanderne er blant annet India, Indonesia og Sør-Afrika.

Samtidig er støtten til Kina og Russlands syn i menneskerettighetssaker økt fra rundt 50 prosent for ti år siden til henholdsvis 74 og 76 prosent i dag. I FNs nye menneskerettighetsråd, som ble opprettet i 2006, er trenden enda tydeligere. Der taper europeiske forslag avstemmingene i mer enn halvparten av sakene. Uenigheten mellom EU og USA i flere menneskerettighetssaker under Bush-administrasjonen har ifølge rapporten svekket dem begge.

EU glemmer omverdenen

«Det oppstår nå et mønster som viser EUs svekkede innflytelse til å fremme en internasjonal rettsorden basert på menneskerettigheter og rettferdighet i FN. Det er dårlige nyheter for Europa og dårlige nyheter for verden», heter det i rapporten.

– En av årsakene til at EU og USA mister støtte er de geopolitiske endringene i verden hvor Kina og Russland har fått mer makt. Dette er ikke bare, men også, knyttet til menneskerettigheter. Samtidig har også EU selv bidratt til denne utviklingen ved at de har fokusert på å koordinere seg selv i så stor grad at det har gått på bekostning av å tidlig prøve å involvere andre land. Et land som Sør-Afrika er ikke lenger villig til å støtte et europeisk forslag som de ikke selv har vært med på å utforme, sier Franziska Brantner til Ny Tid.

Brantner er tilknyttet FNs kvinneorganisasjon UNIFEM, og har sammen med Richard Gowan skrevet rapporten for ECFR.
EU-landene, som har stemt likt i menneskerettighetsspørsmål i FN siden 2005, er ikke den eneste grupperingen i FN som de siste årene har koordinert seg bedre. Organisasjonen den muslimske konferansen (OIC) har blitt en viktig motpol til EU. Med over 50 medlemmer kan de ofte vinne over europeerne i avstemminger.

– Muslimske land stemte oftere med EU på 90-tallet, men etter 11. september kan vi se en endring. Det hjelper heller ikke EU at de ikke kritiserer USAs menneskerettighetsbrudd på Guantanamo, sier Brantner.

Hun mener at EU ikke i stor nok grad tar inn over seg hvordan medlemslandenes politikk utenfor FN også har innvirkning på hvordan andre land ser på dem innenfor FN-systemet.

– EU blir oppfattet som dobbeltmoralsk. Mens de selv oppfatter at de fremmer menneskerettigheter, ser andre land på det som at de fremmer egne interesser, sier Brantner som mener at hvis EU skal få støtte til universelle menneskerettigheter, må de også sørge for å ha alt på plass hos seg selv.

Ikke-innblanding

De europeiske landenes sviktende innflytelse kom tydelig til uttrykk i 2008 da Russland og Kina i Sikkerhetsrådet blokkerte de foreslåtte straffetiltakene mot Zimbabwes ledere og hindret verdenssamfunnet å gripe inn og stoppe den humanitære katastrofen i Burma. De to landene har sammen også stoppet europeiske initiativ i Darfur og Kosovo de siste årene. De nye stormaktenes argumenter har vært at respekt for ikke-innblanding må settes foran bekymring for den humanitære situasjonen.

Spenningen mellom land som står for ikke-innblanding i indre anliggender, slik FN-pakten fra 1945 foreskriver, og de som mener respekt for menneskerettigheter må ha fortrinn, er ifølge tidligere direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Sverre Lodgaard tydelig og kanskje økende. Han tror at når flere land i dag stemmer sammen med Kina og Russland, er det en reaksjon på en politisk tendens fra slutten av 1990-tallet som innebar at verdenssamfunnet hadde ansvar for å gripe inn for å hindre eller stoppe store overgrep som folkemordet i Rwanda i 1994 og overgrepene i Kosovo. «Responsibility to protect»-prinsippet ga en oppskrift på humanitær intervensjon som betydde at statssuvereniteten ikke lenger er absolutt.

– Mange land i Sør har sett på menneskerettighetsaktivismen i Nord som illegitime inngrep i egen styrerett. Når både større og mindre land, særlig i Asia, de siste årene er blitt økonomisk og politisk sterkere, motsetter de seg oftere arbeidet for individuelle menneskerettigheter, sier Lodgaard.

Han understreker at han ikke kjenner enkelthetene i rapporten fra ECFR, men peker på at Kina, India, Russland og mange andre land handler ut fra FN-paktens prinsipper om statssuverenitet og ikke-innblanding. Ved å motsette seg inngrep i andre land som bryter menneskerettighetene, hegner de om sin egen suverenitet.

– At flere land nå stemmer med Kina og Russland i menneskerettighetsspørsmål føyer seg inn i et større bilde av forskyvning fra vest mot sør og øst, både når det gjelder makt og rikdom, sier Lodgaard.

– Hvilken konsekvens har denne maktforskyvningen når det gjelder arbeidet for menneskerettigheter?

– At disse landene nå har større innflytelse gjør at reaksjonene på vestverdenens menneskerettighetsaktivisme slår sterkere ut, og gjør det vanskeligere å oppnå enighet om internasjonale tiltak for å hindre overgrep, sier Lodgaard.

Diplomati og penger

Leder av Kinaprogrammet ved Norsk senter for menneskerettigheter, Cecilie Figenschou Bakke, mener at reformene i FN på menneskerettighetsområdet, særlig med opprettelsen av det nye menneskerettighetsrådet i 2006, har bidratt til å gi et land som Kina større innflytelse.

– Kinas vekst har gitt dem bedre selvtillitt også når det gjelder menneskerettigheter, og de har benyttet anledningen til å forsøke å påvirke systemet. Kina har vært skeptisk til det store spillerommet som gis til frivillige organisasjoner og sivilt samfunn i FN. De har heller aldri vært glad i ordningen med spesialrapportører på ulike menneskerettighetsspørsmål. I 2007 var Kina med på et forsøk på å begrense uavhengige organisasjoner innflytelse i FN, sier Bakke. Med EU i spissen ble forsøket likevel blokkert. 

– Det sivile samfunn har fått en større rolle i FN og det er viktig for å gi tilgang på alternativ informasjon. Kinas forsøk på å endre dette viser at det er nye utfordringer i FN, og at land som Norge må finne nye strategier hvis man ønsker å bevare menneskerettighetssystemet slik som det fungerer i dag. Man må søke ny allianser og være gode til å selge inn saker til land som i utgangspunktet er kritiske, mener Bakke.

Brantner mener at europeiske land lettere vil nå fram til mulige alliansepartnere hvis de øker sin interesse også for økonomiske og sosiale rettigheter og ikke bare fokuserer på politiske rettigheter. 

Rapporten fra ECFR understreker at særlig Kina, men også Russland, er mye flinkere til å bygge allianser og skaffe støtte, enn det EU er. 

– De bruker både diplomati og penger i å forsvare sine synspunkter. Og det er klart at de kinesiske investeringene i Afrika gjør det vanskeligere for EU å ha innflytelse i FN. For ti år siden kunne EU presse land i Afrika i menneskerettighetsspørsmål på grunn av deres store bistandsavhengighet, men i dag kan disse landene i større grad si at de heller samarbeider med Kina. Det endrer dynamikken, sier rapportforfatter Brantner.

Kina vinner

Kina er på vei til å bli en viktig stormakt i Afrika, både når det gjelder jakten på olje og naturressurser og som marked for kinesiske varer. Forsker Elling Tjønneland ved Christian Michelsens institutt følger Kina og andre asiatiske lands innmarsj i Afrika og hvilke konsekvenser det har for utvikling på kontinentet. Det kinesiske grunnsynet om ikke-innblanding i indre anliggender gjør at de samarbeider med land som Sudan og Zimbabwe.

Tjønneland mener Kinas direkte engasjement i Afrika på noen områder svekker forsøkene på å styrke menneskerettigheter og styresett i afrikanske land, men understreker samtidig at det også kan være med på å gi Afrika større forhandlingsmakt overfor vestlige givere og Verdensbanken.

– Det kan gi sterkere press på vesten om å levere, ikke bare komme med pålegg og politisk press, sier Tjønneland.

Mens både Russland og Kina har økt sin innflytelse, er det Kina som er den virkelige lederen i dagens FN.

– Russland spiller mest på sin vetomakt i Sikkerhetsrådet, men har ikke hatt så stor suksess som Kina i å skaffe seg alliansepartnere, sier Brantner.

Hennes medforfatter Richard Gowan har i intervjuer understreket at Russlands allierte i eller mot menneskerettigheter begrenser seg til Cuba og de sentralasiatiske landene, og at selv disse landene ikke bare ser til Moskva, men også til Beijing.

Mens resultatene fra rapporten er et tydelig bilde på de globale maktforskyvningene, er det ifølge forfatterne mange afrikanske og asiatiske land som avstår fra å stemme i mange menneskerettighetsavstemninger. Disse landene kan ikke bare bli forført av Russland og Kina, men også av de europeiske landene hvis de i større grad åpner for å involvere dem i prosessen med å utforme menneskerettighetsinitiativene.



Del på Twitter Del på Facebook

Siste saker

»
»
»
Sei mot seismikk (18.08.2014)
»
Tre vise menn (18.08.2014)
»</