Foto: NRK

Tok indianerne 50 år tilbake i tid

26.09.2008 09:59 – Av Maren Næss Olsen

– Da produsentene kom var den første kommentaren: «Er dette ekte indianere?», sier den amerikanske fotografen og biologen David Gilbert til Ny Tid.

Han bodde sammen med waoraniene i 2006, og forhandlet på vegne av indianerne da belgiske tv-produsenter kom til landsbyen Bameno for å forberede innspillingen av den belgiske versjonen av serien «Den store reisen». Ny Tid kunne forrige uke avsløre at det norske reality-programmet ikke er så realistisk som det gir seg ut for å være, og at waorani-indianere i Ecuador ble bedt om å ta av seg sine moderne klær for å framstå som mer primitive. De belgiske produsentene som forhandlet fram den første tv-avtalen med waorani-indianerne synes også, ifølge Gilbert, at indianerne levde for moderne. De var blant annet overrasket over at så mange brukte gummistøvler og moderne hjelpemidler, og at de ikke levde helt tradisjonelle liv.

– De var helt klart skuffet over waoranienes utvikling, sier Gilbert.

Utgangspunktet for NRK-serien «Den store reisen» er et belgisk konsept skapt av produksjonsselskapet Eyeworks. Waoraniene deltok i andre sesong av den belgiske utgaven som gikk på luften i 2006 under navnet «Toast Kannibaal» («Skål, Kannibal»). David Gilbert skildret sine blandede erfaringer med det belgiske tv-selskapet på sin personlige blogg La vida Silvestre. Produsentene «kunne ikke akseptere at waoraniene ikke er et levende antropologisk eksperiment», skrev han den gang.

Produsentene fikk indianerne til å bygge en ny landsby 20 minutter fra den gamle, der bare tradisjonelle ting og klær var tillatt. Deretter arrangerte de casting for å rekruttere de mest tradisjonelle waoraniene til innspillingen. De fikk beskjed om å la vestlige klær og utstyr ligge hjemme.
– Tv-selskapet gjenskapte livet de levde for 50 år siden, sier Gilbert, som i dag jobber som fotograf for blant annet National Geographic.

Truet av oljeutvinning

Iscenesettelsene i både «Den store reisen» og «Skål, kannibal» legger liten vekt på de politiske utfordringene waorani-indianerne står overfor. De bor i et område med et av verdens største artsmangfold, men oljeselskaper og tømmerhuggere truer deres livsgrunnlag.

– Ikke bare invaderer de territoriet vårt. De ødelegger også skogen som er vår kilde til mat, og slipper ut olje i elvene som gir oss drikkevann, sa landsbyleder Penti Baihua fra reality-landsbyen Bameno i et tv-intervju med BBC i mai i år.

Penti Baihua bruker media for å få oppmerksomhet om sin vanskelige situasjon, og kjempe for stammens tradisjonelle kultur, forteller David Gilbert:
– Penti ser på seg selv som vokter av deres territorium. Han ble med på realityserien fordi mediedekning er en fin måte å få oppmerksomhet og støtte på.
Men de belgiske produsentene var ikke særlig opptatt av den delen av historien som handler om waoranienes politiske kamp.

– De mente ingen ville være interessert i blandingen av gammelt og nytt. For meg er det skuffende at de ikke tror folk er i stand til å forstå hele historien, sier Gilbert.

Mange waorani-indianere mener oljeselskapene i området ødelegger deres måte å leve på, og at oljeutvinningen har skadet deler av regnskogen og skapt et uheldig avhengighetsforhold. Illegale tømmerhuggere bruker veiene oljeselskapene har bygget gjennom regnskogen, og selger ulovlig hugget tømmer via Colombia.

Oljeselskapet Repsol YPF, der det norske oljefondet eide aksjer for 1.93 milliarder kroner ved årsskiftet, er den største operatøren i det vernede området. Det spansk-argentinske selskapet fikk bot for et større oljeutslipp i regnskogen tidligere i år. Også svenske Skanska, der oljefondet eide aksjer for 297 millioner kroner ved årsskiftet, har høstet kritikk for sine operasjoner i området.

Prutet på prisen

Gilbert mener det er fare for at realityprogrammer overtar for mer seriøse dokumentarer om waoraniene, og dermed tar oppmerksomheten vekk fra deres problemer.
– Waoraniene er midt oppe i en alvorlig konflikt der de er utsatt for press fra oljeselskaper og tømmerhugst. Med denne type serier får folk oppfatningen at dette er et idyllisk sted der det ikke er grunn til bekymring, sier Gilbert.

Han står selv bak nettstedet uncontacted.com, som har som mål å beskytte indianerne i detvestlige Amazonas mot inntrengere.
– Store deler av deres områder er i ferd med å gå tapt, men alt dette forsvinner i realityprogrammer, sier han.

Gilbert var i Ecuador som Fullbright-stipendiat i 2006, og levde sammen med waoraniene i nesten et år. Han forteller at han hjalp til under forhandlingene fordi landsbyleder Penti Baihua ikke følte seg komfortabel med å snakke med tv-selskapet om penger.

– De prutet veldig hardt. De sa til Penti at han krevde for mye, og at de heller ville gå til en annen stamme. For ham var det viktigste at noen kom og fortalte waoranienes historie. Stammen ble ikke med på dette for pengene, men for å bli hørt, sier Gilbert.

Waoraniene krevde 10.000 amerikanske dollar for å bygge en kunstig landsby og overnattingsfasiliteter for tv-teamet, delta på innspillingen, og ha et produksjonsteam på rundt 20 personer på besøk i rundt 20 dager. Men belgierne pruter prisen ned til 3.500 dollar.

– Jeg fikk en dårlig smak i munnen.  De var gnitne med en gruppe som ikke har ressurser, sier Gilbert om produsentene.
For pengene fikk belgierne en hel landsby med rundt 60 mennesker til å jobbe for produksjonsteamet og tobarnsfamilien Laseure fra vest-Flandern.

– Waoraniene jobbet for dem i 24 timer i døgnet i nesten en måned, sier Gilbert.
Landsbyleder Penti Baihua har ikke svart på Ny Tids henvendelser på e-post og mobiltelefon.

Ble nektet kokk

David Gilbert var til stede før og i begynnelsen av innspillingen, og dro tilbake til landsbyen like etter at opptakene var avsluttet. Da var meningene delte blant waoraniene.
– Halvparten var fornøyd og følte at tv-teamet var veldig interessert i hvordan de pleide å leve i fortiden. Men det var også konflikter. Waoraniene ville dra for å jakte, men produsentene kjeftet fordi de ville holde seg til produksjonsskjema, forteller han. 

Da indianernes verdifulle kano sank ved et uhell under opptaksperioden, ble belgierne sinte fordi de trengte den til innspillingen.
– Jeg synes det var smakløst, sier Gilbert.

Enkelte waoranier måtte jobbe dobbelt for å skaffe nok mat da opptakene foregikk.
– Siden de lever av mat fra naturen og ikke ville ha tid til å jakte under innspillingen, ba Waoraniene om en kokk. Det ville ikke det belgiske teamet koste på seg, sier han.

Stammen er vant med å ta imot folk utenfra, men tar seg vanligvis bedre betalt. De bruker økoturisme for å få inntekter, skaffe oppmerksomhet om farene som truer dem, og bevare sine tradisjoner.
– De har gjort en fantastisk jobb med å bygge opp turisme på en måte som gir inntekter og samtidig beskytter kulturen. For dem øker det verdien av deres egen kultur når de ser at folk reiser så langt for å se hvordan de lever, sier Gilbert.

I sin egentlige landsby sover mange waoranier i langt mer moderne hus enn de som brukes på tv. De bruker sine tradisjonelle hus mest til matlaging og festing.
– De lever i en verden som er en blanding av vår verden og deres tradisjonelle verden. De har en generator, tv, transistorradio, motorbåt, skytevåpen og en telefon som ikke virker lenger. Stedet der de bor ligner en landsens, fattig landsby i Ecuador, sier Gilbert.

– Vi har flydd halvannen time inn i Amazonas. Vi har ikke sett noe til at folk lever på vestlig vis, sa ansvarlig produsent Malin Østli fra produksjonsselskapet Strix til Ny Tid i forrige uke.

Gilbert tror det er godt mulig å tilbringe tid sammen med waoraniene under en tv-innspilling uten å merke noe til deres delvis moderne, kompliserte liv.
– Språkbarrieren er så sterk, sier han.

Kreativ direktør Willem Stellamans i Eyeworks Belgium har lest Gilberts blogg, men vil ikke kommentere saken. Han henviser til en avtale om at all kommunikasjon om programmet skal gå via NRK.