Pentagon-papirene, kommentert av Hannah Arendt

I anledning varsleren Daniel Ellsbergs besøk i Oslo sist uke drar Ny Tid frem deler av en tidligere tekst skrevet av filosofen Hannah Arendt i 1971. Den strengt hemmelige rapporten kalt Pentagon-papirene tar for seg USAs strategiske innsats i Vietnam. Vi mener dette kan belyse USAs form for militære strategi og tenkning i dag.

Vi er tilbake i 1967: USA hadde havnet i en hengemyr i Vietnam. Det var grunnen til at daværende forsvarsminister Robert McNamara satte sammen en gruppe forskere i juni 1967, med oppgaven å skulle finne ut hvordan og hvorfor dette hadde skjedd. Bestillingen var at studien skulle være «leksikalsk og objektiv». Den tok halvannet år og ble utført av et stort antall forskere, både fra det sivile og det militære. Studien dekker tidsrommet fra president Roosevelt og andre verdenskrig og frem til starten på fredsforhandlingene i Paris i mai 1968. Det komplette studiet kalt Pentagon-papirene var på til sammen 47 bind – 7000 sider. Det fantes 15 eksemplarer av denne strengt hemmelig rapporten. Den fikk ingen betydning. Krigen fortsatte, og det var liten debatt om krigen i det offentlige rom i USA. Den gang gjorde den militært ansatte Daniel Ellsberg noen forsøk på å orientere sentralt plasserte politikere om hvordan situasjonen i Vietnam var, men uten å bli tatt på alvor. Flere måneder etter disse forsøkene, bestemte han seg for at innholdet i Pentagon-papirene var viktige nok til å bryte hans taushetsplikt og han kontaktet New York Times. Som man også kan se i dokumentarfilmen om Ellsberg – The Most Dangerous Man in America (2009) – begynte avisen den 13. juni 1971 å publisere deler av rapporten, men ble midlertidig stoppet etter tre dager av en kjennelse i Federal District Court for Southern District of New York. Begrunnelsen var at hvis spredningen av dette historiske materialet fortsatte, «ville nasjonale forsvarsinteresser lide umiddelbar og uopprettelig skade». Denne saken verserte i rettssystemet i 15 dager. Washington Post og andre aviser hadde også begynt å gjengi rapporten. Deres hovedbegrunnelse var at innholdet tilhørte offentligheten, og at den ikke representerte noen fare for den nasjonale sikkerheten. USAs Høyesterett avsa en kjennelse 30. juni – seks for og tre i mot – der avisen fikk medhold i å fortsette med å trykke Pentagon-papirene. Dommerne mente at trykkefriheten, i henhold til det første tillegget i den amerikanske grunnloven, sto over andre juridiske innsigelser mot publisering. Dette var en viktig seier for trykkefriheten og for offentlighetens tilgang til informasjon. Daniel Ellsbergs liv ble dramatisk forandret fra nå av. Den politiske tenkeren Hannah Arendt anmeldte Pentagon-papirene seks måneder etter rapporten kom ut i New York Review of Books (Volum 17, nr. 8, 18. november 1971). Hennes tittel var «Lying in Politics: Reflections on the Pentagon Papers». Da denne kritikken er lite kjent og fortjener mer oppmerksomhet og nærlesing, bringer vi i det følgende en rekke sitater fra rapporten. Med sin imponerende grundighet og kreativitet tar Arendt opp sider man ikke tidligere har sett, og som fortsatt er plagsomt dagsaktuelle. Hannah Arendt slår raskt fast at bedrag er det grunnleggende temaet som avdekkes i Pentagon-papirene. Og som hun skriver: «De mangefasetterte løgnenes kvikksand, bedrag så vel som selvbedrag, må utvilsomt overvelde enhver leser som ønsker å granske dette materialet – som ulykkeligvis leseren må godta som infrastrukturen av nesten et tiår i USAs uten- og innenrikspolitikk.» Men først noen ord om Hannah Arendt. Hun er en av de mest originale, produktive og innflytelsesrike tenkerne i det forrige århundre. Hun er mest kjent for The Origins of Totalitarianism (1951), The Human Condition (1958, norsk 1996) og Eichman i Jerusalem – The Banality of Evil (1963, norsk 1965). For et par år siden ble hun portrettert i filmen Hannah Arendt, med fokus på sistnevnte bok. Hun er krevende og langt fra lettvint i de emnene hun tar opp. Det dreier seg om de store spørsmål om hva som bidrar og hva som hemmer en totalitær utvikling. Hun er konkret og tydelig på hva hun oppfatter som truslene det demokratiske samfunnet står overfor. I The Human Condition definerer hun moderniteten som «tankeløshet – den hodeløse uvørne eller hjelpeløse forvirring eller selvtilfredse gjentakelse av ‘sannheter’ som er blitt så uviktige eller tomme». I boka Why Arendt Matters, som er skrevet av en av hennes elever, Elisabeth Young-Bruehl, hører vi at Arendt mente at en ny type kriminelle kom inn i verden på midten av det 20. århundre: byråkraten som var blind for konsekvenser – en agent for en kriminell stat, frakoblet fra verden – eller så fremmedgjort fra den at han kunne ødelegge den, bit for bit. Et usedvanlig mot og omtenksomhet var nødvendig. Hannah Arendt var opptatt av begreper: Totalitarismen var et begrep som hun ga tydelig innhold basert på erfaringene fra Stalins Sovjet og Hitlers Nazi-Tyskland. Og «det ondets banalitet» er blitt en endimensjonal lydplakat, tømt for de grundige overlegningen som inngikk i hennes dannelse av dette begrepet. I sin kritikk av Pentagon-papirene diskuterer hun høsten 1971 forekomsten av løgn gjennom den politiske historien, og fokuserer så på hvordan løgn gjennomsyret naziregimet. Arendt går deretter inn i nåtiden: «I tillegg til mange sjangre av løgn som er utviklet tidligere, må vi nå legge til to nyere varianter.» En ny løgnsjanger var «den tilsynelatende uskyldige fra pr-folkene i regjeringen, som fikk opplæring av den oppfinnsomme påvirkningsindustrien på Madison Ave». Den andre, og viktigere, var en helt ny måte å lyve på, som ble omfavnet av de ekstremt velutdannede, teorielskende byråkratene i regjeringen som sto for gjennomføringen av Vietnamkrigen: å benekte eller å lyve om fakta som ikke var i overenstemmelse med teoriene deres. De laget vitenskapslydende antakelser, som de så i neste omgang forsøkte å påtvinge virkeligheten ved å iscenesette teoriene som om de var et manuskript/dreiebok til en film. Disse byråkratene – teorikratene – levde i håpet om at virkeligheten ville passe som hånd i hanske til løgnene deres, så på den måten ville alle deres pseudo-vitenskapelige teorier om hvordan krigen ble vunnet bli innfridd som ved et trylleslag. Arendt beskriver hvordan «den psykologiske forutsetning for menneskelig manipulering nå også har blitt en av hovedsalgsvarene i den vanlige og lærde meningsdannelsen». Men denne doktrinen kan ikke endre noe ved den måten mennesker utvikler overbevisninger på eller forhindre dem fra å følge det de selv er overbevist om. Så den eneste farbare veien, bortsett fra ren terror, til å ha reell innflytelse på innbyggernes oppførsel er fremdeles å bruke gulrot og kjepp. Derfor er det også metoden man nesten automatisk falt tilbake på når situasjonen ble for vanskelig for teorien. Den siste generasjon intellektuelle, som vokste opp i denne ville atmosfæren av omfattende reklame ble fortalt at en halv del av politikken dreide seg om «image-making»/omdømmebygging og den andre halvdelen var kunsten å få folk til å tro på det. For teorikratene var den største skuffelse i Vietnam-eventyret at de oppdaget at det fantes mennesker der gulrot og kjepp metoden ikke fungerte.

«En ny måte å lyve på som ble omfavnet av de ekstremt velutdannede, teorielskende byråkratene i regjeringen som stod for gjennomføringen av Vietnamkrigen.»

Arendt hevdet at det eneste mennesket som høyst sannsynlig var det ideelle offer for fullstendig manipulering, var USAs president. Hun begrunnet det med hvordan han, på grunn av arbeidets uhyrlige omfang, må omgi seg med rådgivere, «nasjonale sikkerhetsforvaltere» som Richard J. Barnet nettopp kalte det. Disse «utfører sin makt i hovedsak ved å filtrere den informasjonen som når presidenten og ved å tolke den ytre verden for ham». «Det er fristende å påstå at presidenten som etter sigende er verdens mektigste mann fra det mektigste landet, er den eneste personen i dette landet som blir forelagt forhåndsbestemte og begrensede valgmuligheter. Dette er selvsagt bare mulig når den utøvende makt har kuttet forbindelsene til den lovgivende makten i Kongressen, som er en logisk konsekvens når Senatet både fratas og motvillig utfører sin makt i det å være delaktig og rådgivende i utformingen av landets utenrikspolitikk. Som vi alle vet, er en av senatets funksjoner å beskytte selve beslutningsprosessen mot skriftende stemningsbølger og trender i storsamfunnet. I dette tilfellet, narrestrekene i konsumentsamfunnet og PR folkene som forsyner det.» Målsettingen eller hensikten med USAs engasjement endret seg dramatisk over tid: «Først hadde vi de offisielt uttalte målsettingene – ’å sikre at det sør-vietnamesiske folk får muligheten til å bestemme egen fremtid’ eller ’å hjelpe landet med å vinne i sin konkurranse mot den kommunistiske sammensvergelsen’ eller å isolere Kina og unngå dominoeffekten av å forsvare Amerikas rykte som ’en garantist mot undergravende motkrefter’.» Her viser Arendt hvordan et nytt hovedanliggende trer frem: «Den tilbakevendende frykten i Pentagon-papirene er betydningen av et nederlag – ikke om velstanden i landet, men ’om De Forente Staters og dens presidents rykte’.» Altså rett før, og i løpet av de mange overlegningene om det var tilrådelige å bruke bakkestyrker mot Nord-Vietnam, var hovedargumentet ikke frykten for et nederlag i og for seg, eller opptatthet av hva som kom til å skje med troppenes velbefinnende, men «Når det er amerikanske tropper på bakken, er det vanskelig å trekke dem ut, uten å innrømme nederlag.» Til slutt er den politiske målsettingen «å vise verden hvor langt USA er villig til å gå for å støtte en venn» og «for å stå ved sine forpliktelser». Amerikanske McNaugton har en mye sitert fortegnelse over de amerikanske målene fra 1965: «70 prosent for å unngå et ydmykende nederlag (vårt rykte som garantist), 20 prosent for å sikre Sør-Vietnam og tilgrensede områder utenfor kinesisk innflytelse. 10 prosent-for å sikre sør-vietnameserne et bedre, friere liv.» Han «er forfriskende i sin ærlighet,» skriver Arendt. Og hun kommer med nye eksempler på hvor omskiftelige og motstridende målene med krigen var: «For å overbevise verden,» for å vise at USA «var en ’good doctor’ som holdt hva han lovet, var tøff, villig til å ta sjanser, til å blø og ramme fienden skikkelig». Dette å benytte et «lite underutviklet land, kjemisk renset for noen som helst strategisk viktighet, var en test på USAs kapasitet til å hjelpe et land med å stå i mot den kommunistiske ’frigjøringskrig’». Det grunnleggende, altoverskyggende målet var altså verken makt eller profitt, men derimot å opprettholde forestillingen om det omnipotente – forestillingen og omdømmet om en verdensledende nasjon som både har vilje og evne til å få det som den vil på verdens scene. Med en begrepsbruk hentet rett ut fra teaterverdenen. For å nå det endelige målet’ ble politikken gjort om til et spørsmål om kortsiktige, utskiftbare midler. Ikke en gang til slutt, da det totale nederlaget i denne utmattelseskrigen var et faktum, var det om å gjøre å unngå selve nederlaget, men for enhver pris å unngå å innrømme det. Målet er altså ikke verdensherredømme, men det å holde liv i en forestilling om et omdømme – ved å utvikle en verdensomspennende strategi for å finne kampen om folkets sinn. Som Arendt skriver: «Dette er virkelig noe nytt i det omfattende arsenal av menneskelig dårskap i nedskrevet historie.» I denne kampen ble alt meningsinnhold i språket omgjort til tall og prosenter. Dette gjør det komplett umulig å begripe elendigheten av de løsningene som presenteres for innbyggerne. «Innholdsløse ord og uttrykksmåter florer som ’pasifisering’, ’omplasseringsprogram’, ’avblading’ og ’avskoging’, ’napalm’ og ’anti-personell-kuler’ laget til beste for en ’venn’ som trenger å bli ’reddet’ og brukt mot en ’fiende’ som verken vil, ønsker eller har krefter til å bli oppfattet som det før vi angriper ham.» Det mest absurde og utrolige er at tilsynelatende ingen av teokratene oppfattet at verden kan bli ganske skremt av denne type amerikansk vennskap og omfanget av de forpliktelsene USA er villig til å bruke for å innfri dem når de blir demonstrert og satt ut i livet. Arendt er krystallklar: «Uansett forholdet, eller den manglende forbindelsen mellom fakta og beslutning, mellom etterretningsvesenet og de sivile og militære tjenestene, er muligens dette det mest betydningsfulle og helt sikkert også den best bevarte hemmeligheten som Pentagon-papirene avslørte.» Pentagon-papirene viser hvordan USAs rolle helt fra begynnelsen i Sørøst-Asia, var langt fra lovende. Og siden den utøvende makten fremdeles mente at det var nødvendig med støtte fra kongressen for å kunne starte en krig foreslo Pentagon å starte en hemmelig krig. Eisenhower var så gammeldags at han trodde på den amerikanske konstitusjonen: «Han hadde overlegninger med kongresslederne og gikk i mot åpen intervensjon siden han var klar over at han ikke ville få støtte i Kongressen. […]  Den militære operasjonen i Saigon ble dannet av Eisenhower-administrasjonen under kommando av oberst Landsdale. Hans oppdrag var ‹å gjennomføre para-militære operasjoner› […] ‹og politisk-psykologisk krigføring.› I praksis betydde dette å trykke løpesedler for å spre løgner som feilaktig ble tillagt den andre siden, og å helle ‹forurensende stoff i motorene› på Hanois busser før franskmennene dro fra Nord, å stå for ‹engelsk undervisning av elskerinnene til sentralt personell› og knytte til seg en del vietnamesiske astrologer.» Denne latterlige perioden fortsatte til begynnelsen av 60-tallet, frem til det militære overtok. Hannah Arendt gjør et stort nummer av at de presise og reelle observasjonene som ble samlet inn – og som ikke stemte med skrivebordskrigernes utregninger – ble totalt ignorert. Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, er det kartet som gjelder: «Etterretningsvesenets faktainnsamling var stort sett skilt fra de hemmelige operasjonene som fortsatte på bakken. Dette betyr at deres ansvarsområde var begrenset til utelukkende å samle og analysere informasjon, i motsetning til å lage nyhetene. De hadde ikke noe insentiv til å vise til positive resultater og det var heller ikke noe press fra Washington om å lage gode nyheter for å mate PR-maskineriet, å koke sammen eventyr ‹om fortsatt fremgang, og mirakuløse forbedringer, år inn og år ut.›» Disse var forholdsvis uavhengige, noe som resulterte i at de formidlet sannheten. Provokasjon brukt som begrunnelse for «gjengjeldelse» – det er vel det som seinere blir omtalt som pre-emptive strike – forebyggende, førstehåndsangrep. De eneste merkbare sporene etter den skjulte krigen var denne avskyelige «provokasjonsstrategien». Det innebar at hele programmet hadde som mål, med fullt overlegg å provosere Vietcong til å handle på en sånn måte at det i seg selv ble en grunn god nok til å utløse systematiske og omfattende amerikanske flyangrep.

«Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, er det kartet som gjelder.»

Pentagon-papirene gjennomsyres av et syn på Vietnam, uten egen historie, en kultur uten betydning, utelukkende av militærstrategisk viktighet: Eller med Arendts ord: «Det Vietnam mangler er ikke ‘kultur’, men strategisk viktighet. ’Indokina er ikke viktig militært sett’, som det stod i et notat fra øverstkommanderende i 1954 – men et terreng for en moderne mekanisert hær, med gode mål for flyvåpenet. Det som førte til det katastrofale nederlaget for amerikansk politikk og væpnet intervensjon var ikke en hengemyr, men politikken ‹bare ett skritt til› der hvert nytt skritt lovet fremgang, på lik linje med lovnaden om det forrige skrittet også hadde gjort, uten at det hadde fungert,»  som Arthur Schlessinger Jr hadde beskrevet det. Dette sitatet er tatt med av Daniel Ellsberg som helt korrekt kalte denne antakelsen en myte, men en som det med overlegg ble hoppet bukk over. De ga blaffen i alle historiske, politiske og geografiske fakta i over 25 år. […] Dersom hengemyr-modellen er en myte, og dersom det ikke finnes en storslått imperialistisk krigslist eller vilje til verdensherredømme, for ikke å snakke om manglende interesse for landområder, ønske om profitt, og heller ikke en bekymring for nasjonal sikkerhet, og dersom leseren heller ikke slår seg til ro med sånne generelle betraktninger som ‹en gresk tragedie› (Max Frankel), da blir spørsmålet som Daniel Ellsberg nylig stilte ‹Hvordan kunne de?› i stedet for lureri og løgn forbli hovedanliggende i denne bedrøvelige historien. For det er et urokkelig faktum at USA var verdens rikeste og mest dominerende makt etter avslutningen av den Andre verdenskrig og i dag. Bare et kvart århundre senere blir Nixons metafor om ‹denne stakkarslige og hjelpeløse giganten› en urovekkende dekkende beskrivelse av ‹verdens mektigste nasjon›.» I Pentagon-papirene har vi med folk å gjøre som gjorde alt som sto i deres makt for å overbevise mennesker ved å manipulere dem. Men siden det de på holdt på med foregikk i et fritt land, der all slags informasjon var tilgjengelig, lyktes de ikke helt med dette. Med Hannah Arendts egne ord: «Det kan virke som om ikke noe elfenbenstårn av lærde noen gang har vært så godt forberedt på å fullstendig ignorere livets fakta enn det de forskjellige tenke-tankene gjorde for problemløserne og omdømmet til det Hvite hus eller Presidentens rådgivere.» Arendt beskriver hvordan en dødelig blanding av ‘maktarroganse’, av ren innbilning om uslåelighet, av innbildingen om å ha uendelige ressurser, den omfattende irrasjonelle troen på å kunne regne seg frem til en endimensjonal virkelighet, ble det førende motiv i beslutningen om opptrappingen i Vietnam i 1964. Hun kunne i 1971 hevde at så lenge pressen er fri og ikke korrumpert, er den uerstattelig og kan da med rette betegnes som den fjerde statsmakt. Arendt er optimist: «Men et forhold har blitt tydelig i løpet av de siste månedene, før november 1971: De halvhjertede forsøkene fra regjeringshold på å hoppe bukk over konstitusjonelle garantier og skremme og true de som hadde bestemt seg for ikke å bli skremt eller truet, og som heller ville velge å gå i fengsel enn å se at deres rettigheter ble tatt fra dem, er ikke tilstrekkelig og vil heller ikke være nok til å ødelegge denne republikken.» Som for dagens Edvard Snowden og andre. Det er ikke uventet at hun den gang kommer inn på hvordan Pentagon-papirene blottstiller at forutsetningen for å drive politikk, blir systematisk undergravd og umuliggjort. Det å ha tilgang til kontrollerbar informasjon og presise virkelighetsbeskrivelser er et helt nødvendig og maktpåliggende fundament for å bygge politiske diskusjoner og beslutninger.  Systematisk løgn og det å utsette objektive funn for et bombardement av usaklige angrep på de mest utspekulerte måter, hører ikke hjemme i en styreform som smykker seg med ordet demokrati. Et levende demokrati forutsetter handling av informerte, interesserte og handlende borgere. Når det blir overlatt til PR-byråer å sette dagsorden for å fange folks oppmerksomhet, blir handling umulig. Arendt skiller skarpt mellom dyrs instinktive atferd og mennesker potensial for bevisste handlinger som forutsetter sosiale og åpne rom. For Arendt var skillet mellom offentlig og privat fundamentalt. Ett karakteristisk trekk ved det offentlige er transparens, åpenhet, gjennomsiktighet. Det offentlige rom skal være åpent for de som er med, mens det private er et lukket rom. I NRKs Aktuelt 3. juni beskrev Daniel Ellsberg at Snowdens avsløringer snur dette fundamentalt på hodet ved at det offentlige blir et lukket rom, mens det private ble gjennomlyst og åpent for makthaverne. Makthaverne vet alt om folket, mens folk vet ingenting om makthaverne.


Krogh har tjenestegjort fem år i Luftforsvaret og Hæren, med to kontingenter bak seg i Libanon. Han har oversatt sitatene.  

---
DEL