Øye for øye – og verden blir blind

Mahatma Gandhi fikk aldri den Nobels fredspris han burde hatt. Hans lære i ikke-voldelig konflikthåndtering har vært og er til stor inspirasjon for mange, men er akk så lite brukt blant toppolitikere. 

Åpning av World Summit of Nobel Peace Laureates i Barcelona 13. november 2015 – bare noen timer før meldingene om terrorangrep i Paris kom.  AFP PHOTO/ JOSEP LAGO
Ingeborg Breines
Breines er Co-president International Peace Bureau.

Gandhi-sitatet overskriften henspiller på, er relevant for de mange fortvilende situasjonene vi i dag ser rundt oss av hevn og  konfrontasjon. Det synes som om menneskets enorme fortrinn foran andre levende vesener – nemlig vår evne til innsikt, dialog og kommunikasjon – er satt ut av spill i en barnslig sandkasseoppførsel hvor «du slo meg, jeg slår deg» har overtatt for en voksen, fremtidsrettet tenkning. Er menneskeheten kun i sin spede barndom? Risikerer den å forbli der? Har vi latt en fullstendig foreldet og testosteronfylt maskulinitet få råde i internasjonale relasjoner, hvor våpenbruk og trusler ses som en legitim forlengelse og bekreftelse av egne muskler, styrke og makt?
Nyheten om terrorangrepene i Paris den 13. november i fjor kom midt under The World Summit of Nobel Peace Laureates (Nobel Summit) i Barcelona. Den var den 15. i rekken av slike årlige samlinger, hvor individuelle fredsprisvinnerne og nobelorganisasjoner møtes til samråd over et aktuelt tema. Nobel Summit ble etablert av Gorbatsjov med noen av hans nobelprispenger. I år møttes 19 prisvinnere sammen med flere hundre ungdommer fra mange land i en fruktbar diskusjon om migrasjon og humanitet. Jeg representerte International Peace Bureau, som fikk Nobels fredspris i 1910. I samrådets slutterklæring ble det understreket at det nå er enda viktigere å forstå og forholde seg til de grunnleggende årsakene for uroen, usikkerheten og flyktningkrisen i verden. Det ble også advart mot å bruke ugjerningen i Paris til å demonisere flyktninger og muslimer. Måten vi snakker om og nærmer oss andre mennesker på, er et mål på vår egen menneskelighet.

Dette står i kontrast til den umiddelbare reaksjonen fra president Hollande, som sa at Frankrike var i krig og ville benytte alle midler i sin makt for å tilintetgjøre Daesh. Dette er skremmende retorikk fra en militær stormakt med atomvåpen.
Mer krigsretorikk, flere bomber og mer militært personell i området er sannsynligvis nøyaktig hva jihadistene – og militærindustrien – ønsker seg. USA og dets allierte har allerede falt i liknende feller, minst tre ganger siden 11. september 2001, og nå ropes det på mer av det samme. Er det ikke snart på tide å konkludere med at det ikke finnes noen militær løsning på konfliktene, etter så mange mislykkede «intervensjoner,» med massedrap av sivile, tortur, politisk kaos, brudd på sivile rettigheter, radikalisering og økte «tilbakemeldinger» i form av terrorisme? Scenen er igjen satt for en betydelig økning av antall offer, flere migranter og polarisering på alle hold. Som Steinbeck skrev: Hvis du bare har en hammer i din verktøykasse, vil du kun se etter spiker. Men er vi så fattige at vi ikke kan se etter andre – og ikke-voldelige – midler? Uten alternativer til vold og krig vil krigsindustrien og det sterkt økende antall sikkerhetsguruer igjen være de som vinner. Resten av oss ender opp i frykt og apati. Når verden bruker nærmere 1800 000 000 000 dollar per år (i påvisbare tall) på militæret, men ikke klarer å finne de ti prosentene av dette som trenges for å nå de nye bærekraftsmålene til FN eller finansiere den grønne overgangen vi vet er nødvendig for å hindre at kloden blir ubeboelig, må vi konkludere med at våre prioriteringer er riv ruskende gale. Det er på tide å ta andre valg.

Hovedutfordringen i verden i dag er å legge om produksjon og forbruk slik at vår vakre planet ikke blir ødelagt, og kan forbli et hjem for folk og liv. I stedet ser det ut til at vi misbruker penger og tankekraft på nasjonalstatssikkerhet og nasjonal stolthet – ikke på menneskelig sikkerhet og trygghet. Trygghet skapes ikke av rådyre fregatter og F35 bombefly, men ved møysommelig å bygge stabile og kreative samfunn hvor maten og vannet og luften er sunn og god for våre barn og barnebarn.
Hvis vårt hovedanliggende er å bekjempe en voldsideologi hyllet i religiøs staffasje, som ikke anerkjenner noen annen form for livsførsel enn sin egen, må det gjøres via relevante samfunnstiltak, og ikke blandes med en ressursimperialisme som synes å bruke stadig mer sofistikerte militære midler for å skaffe seg adgang til olje, mineraler, land og makt.
Hovedutfordringen blir den samme som etter andre verdenskrig da FN ble opprettet: å hindre fremtidige kriger. Målet er godt uttrykt i UNESCOs formålsparagraf: «Siden krigen tar sitt utgangspunkt i menneskets sinn, er det i menneskets sinn at forsvar for freden må bygges.» Med andre ord: Vi må gå bort fra det foreldede dogmet fra romertiden som sier at «hvis du vil ha fred, må du forberede for krig». Svaret må være: Vil du ha fred, må du forberede og bygge fred. Fjorårets nobelprisvinner, Malala, hadde et klart forslag: Man kan drepe terrorister med gevær, men med utdanning kan man drepe terrorisme.

Hva er så de politiske, samfunnsmessige og økonomiske virkemidlene som kan virke på kort og på lang sikt i en komplisert situasjon som i Syria? Det er spørsmål vi må drøfte inngående. Noen svar kan synes gitt:
Siden de ulike konfliktene i Midtøsten påvirkes av hverandre, trengs det en helhetlig tilnærming som inkluderer både Israel/Palestina og kurdernes situasjon. FN må inn mye sterkere, ikke bare med sikkerhetsrådsresolusjoner, men med politisk, økonomisk og samfunnsbyggende tiltak fra FNs ulike enheter. Et organ for å bygge sikkerhet og samarbeid i regionen på linje med OSSE bør vurderes.
Reell sikkerhet kan aldri oppnås med militære midler, og slett ikke ved å eie og true med bruk av atomvåpen. Få, om noen, vil la seg verve til terrorisme dersom det er utviklingsmuligheter der de bor og de føler seg anerkjent og integrert i sitt samfunn.
Alle utenlandske tropper må hjem, og all utenlandsk militær opplæring må avsluttes. Dette gjelder både USA, NATO og deres allierte som Israel, Saudi-Arabia og Qatar, samt Russland og Iran. Det må håndheves en strikt våpenembargo og kontroll med pengeoverføringer. Smugling og illegalt salg av olje må opphøre, og en streng grensekontroll må hindre mer eller mindre skjult rekruttering  til krigen.
Flere trengs for å overbevise makthaverne om at nedrustning er nødvendig både for fred og utvikling. Knapt noen region trenger dette mer akutt  enn Midtøsten. Bravo til Nobelkomiteen som i år har gitt Nobels fredspris til en vital, hjemmeutviklet tunisisk sivilsamfunnskvartett. En reell støtte for å kunne realisere drømmen om en arabisk, demokratisk vår!
Mer ressurser trengs også for å nå de marginaliserte ungdommene, ikke minst unge menn, som ikke har utviklingsmuligheter i dag i fattige forsteder, om det så er i Paris, i Kabul eller i Tripoli. Det trengs midler til folk-til-folk-samarbeid, til faglige utviklingsprosjekter og kulturell utveksling.
Gapet mellom hva folk forstår at må gjøres, og det verdens ledere reelt gjør, blir større og større. Det underminerer troen på demokratiet også i våre vestlige land, og leder oss ut av en humanistisk tradisjon vi har vært stolte av.


Breines er co-president i International Peace Bureau

---
DEL