Om norske essayister

Det som gjør et skrevet essay til nettopp et essay, er hvordan det er subjektivt, reflekterende, diskuterende, prøvende assosiativt eller dissosiativt – men først og fremst hvordan essayet er opprørsk kjettersk. Er det meste av dette fraværende, har du rett og slett bare en tekst i hånden – ikke et essay. Sigurd Tenningens Vegetasjonens triumf […]
Ole Robert Sunde
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 02.06.2015

Det som gjør et skrevet essay til nettopp et essay, er hvordan det er subjektivt, reflekterende, diskuterende, prøvende assosiativt eller dissosiativt – men først og fremst hvordan essayet er opprørsk kjettersk. Er det meste av dette fraværende, har du rett og slett bare en tekst i hånden – ikke et essay.

Sigurd Tenningens Vegetasjonens triumf er total og Mazdak Shafieians Det urgamle materialet tar i sine nyutgitte bøker for seg en rekke essayister. Flere av Tenningens tekster er tidligere publisert i tids-skriftet Vagant, og delvis blitt til undervies i samtaler med hans venn Shafieian. Hans Vegetasjonens triumf er total starter nærmest med påstanden om at «kunsten er stedet hvor mennesket blir synlig som natur». Og ser man større på at vi kanskje en gang nærmer oss en naturtilstand
– kan man ane noe med at menneskets syklus som lærde akademikere kanskje ikke blir mer enn vårt midlertidige bosted, med menneskets auditorier, teatre og biblioteker. Det er også noe befriende i Tenningens henvisning til Jan Kjærstads motvilje mot «psykologiske årsakssammenhenger og ’følelsenes primat’ i skjønnlitteraturen» – hans ubehag ved psykologiseringer, som at familiens omsorgsbrist sto bak Breiviks handlinger, eller vår fokus på alles uendelige selvfølende Knausgård. Tenningen minner oss også om Michel Houellebecq påpekning av naturtilstandens tilbakekomst – det at alles krig mot alle har fjernet evnen til empati og solidaritet. Tenningen er imidlertid, som han sier i et intervju i denne avisen (side 13), ikke nødvendigvis enig med Houellebecq i at det til slutt bare dreier seg om «den enkeltes selvomsorg».

Tematikken i boken dreier seg om vår oppfatning av hva det er å være menneske – men er dette mennesket i ferd med å «avskaffes»? Tenningen referer til vitalistene Nietzsche og Deleuze som tenkte på selve livet som noe mennesket hadde sperret inne. I ulikt sivilisasjonskritikeren Henry David Thoreau om at mennesket har temmet seg selv – «våre liv har blitt tamme inneliv». Tenningen spinner videre på Thoreaus sivilisasjonskritikk ved å beskrive vår hjemlige essayist Ole Robert Sunde: Denne essayisten beskrives midt på natten i sin leilighet i Thereses gate, der han glaner ut av vinduet og oppover gaten, før han – etter en lang dag bak skrivebordet – pusser tennene og går barbent inn på soverommet. Der avgir tregulvet et lite knepp som får ham til å tenke på et pistolskudd – som om han befinner seg i filmens verden. Tenningen knytter samtidig det han kaller Sundes verdensåpenhet til filosofen Heideggers saktmodighet (Gelassenheit). Tenningen nevner også kjedsomheten som tilværelsens grunnkategori, men det er nok en utydelig tolkning av Heidegger. Man kan også spørre seg hvor mange – i et temmet norsk velferdssamfunn og dagens væren-i-medieverden – som kan forholde seg til denne filosofens eksistensialer og væren-til-døden.

Mazdak Shafieian vier også Ole Robert Sunde oppmerksomhet i sin essaysamling. I kapittelet «Forfatteren som tidsmaskin» hører vi om en Sunde som på proustiansk vis er på sporet av det forgangne. I likhet med essayisten Montaigne liker Sunde en observerende spasertur. Hans jeg-personer er «uhelbredelig schizofrene […] stadig mottagelige for lyder, stemmer og andre sanseinntrykk […] på sporet av andre mulige og umulige verdener.» Eksempelvis med Aleksanderslaget i boken Naturligvis måtte hun ringe lyder Sundes ord: «[…] piskeslagene, hestetramp, sverd som krysses, kommandoropene, seletøy, hestevrinsk, brølene […].» Sunde skal ifølge Shafieian ha «stadige dialoger med forløperne; tenkere og forfattere – men også med seg selv i form av uendelige monologiske spørsmål og svar, som om essayet var orakelet i Delfi og forfatteren én blant mange andre dunkle stemmer: fremmedartede.»

Men som redaktør Audun Lindholm skriver i forordet til Vagant denne uken – en annen forkjemper for essayet – er det litterære naboskapet viktig. Lindholm påpeker at Norge en gang hentet styrke fra Danmark på grunn av sin korte historie som kulturnasjon, men at dette nå er omvendt. Selv er han bosatt i Berlin. Og leser vi norsk-iranske Shafieian rett, trekker han helt ned til det iranske naboskapet for å lære av en gammel kulturnasjon. Eksempelvis Sadegh Hedajat, en plaget mann som i sitt sjelelige mørke skapte Den blinde ugla (1937), som har blitt en moderne klassiker. Denne drømmeaktige romanen har «historiske referanser, mytologiske tråder og ikke minst en intens samfunnskritikk». Essayistikk på sitt beste, med andre ord. Men boken er også provoserende nok til at noen kalte den en råtten ost katter ville rykket tilbake fra. I bokens schizofrene univers kikker hovedpersonen – som Sunde – ut av sitt vindu, eller inn i små lufteluker som gir tilgang til nye verdener. Og et lik skal gjemmes bort da han møter mannen som sier: «Eg har likkister av alle storleikar, noko som passar for alle.» Hedajats eget liv, eller hans væren-til-døden, førte til slutt til hans selvmord.

Mer fra Iran: Shafieian sammenligner Mahmoud Dowlatabadis trebindsverk De gamles levde liv (1990–2000) med Europas aller største klassikere. Dette er en tragisk tregenerasjonsfortelling fra det tjuende århundrets Teheran. Her skal man kunne lese om syfilis, begravelser, forflytninger, steining, pisking, henrettelser – møtet mellom tradisjon og modernitet, og en fortid som innlemmes i nåtiden og omvendt. Om kuppet i 1953 og sjahens fall i 1979. Om intellektuelle. Mot slutten av det andre bindet møter vi igjen hestevognen, som man møtte i Den blinde ugla. Med Dowlatabadis ord: «Hestevognen beveger seg videre, overalt, og bringer oss dit hvor gravene bare blir flere.» Husk at du skal dø. Dessuten dreier samfunnskritikken fra Dowlatabadis tredje bind kalt Uglens endelikt seg om intellektuelle, om torturen, om samfunnet, om familier som mister sine barn. Dowlatabadi trekker på prøvende, essayistisk vis frem det glemte, det som ikke passer inn, det uten praktisk nytte, det hemmelighetsfulle i halvskyggene, men også det urovekkende fra vårt internasjonale litterære nabolag, refert av Shafieian som dets «stadige skrik – ’ugleskrik’ – på ’gravlunder som bare blir større’».

Shafieian kaller essayet for en vandringsstav. Men han antyder også at i denne skriftkulturen steller og vanner man de andres blomster, for så å kunne blomstre selv. Han refererer til essayisten Gisle Selnes, til essayet som studiet av «ekskrementer og avfall», forsøkene på å finne «det som gjennom tradisjonen, den gamle sjelen, er blitt ekskludert». For ånden, som Marx en gang sa, er «belastet» av materien – det vil si av koordinatene, av våre fedres arvegods. La meg derfor avslutte med et sitat fra ukens Vagant som omtaler dikteren Mara Lee, som «tycktes otvunget kunna tala om att skriva utifrån ’horans position’, det att slå underifrån genom att undvika de vanliga maktstrukturerna, och samtidigt framhäva den politiska diktens behov av frånvändhet».


truls lie

Gratis prøve
Kommentarer