Økonomisk kollaps – Norges redning?

Norge er som en pasient som venter på oppgjøret med sin egen fordervede livsstil.
FOTO: ERLEND AAS NTB SCANPIX
Avatar
Olav har lang fartstid fra finansverden bak seg.
Email: heolav@gmail.com
Publisert: 18.02.2016

I hele den industrialiserte verden ser vi nå resultatet av langvarig billig kreditt utstedt gjennom sentralbanker og det private bankvesenet, med våre politikeres velsignelse. Dette har ført til økonomiske bobler – boligbobler og børsbobler – samt til uholdbare gjeldsnivåer som til slutt og ubønnhørlig vil føre til økonomisk kollaps.
Historien har vist at dette har en tendens til å etterfølges av ukontrollerbar inflasjon: For eksempel i Weimar-republikken tidlig på 1920-tallet, da tyskerne brukte sine Deutsche Mark til å fyre i peisen, eller i Zimbabwe i nyere tid, der man ga ett hundre trillioner Zimbabwe-dollar for ett eneste måltid mat. Siden gjeldsnivåene er et globalt problem – og dessuten mye verre i dag enn ved tidligere økonomiske kollapser– vil kollapsen denne gangen bli langt verre og påvirke langt flere mennesker enn noen gang tidligere.


Stor fallhøyde.
Det er dessuten grunn til å tro at kollapsen kan bli ekstra ille i Norge. Den såkalte velferdsstaten er tuftet på en idé om at stadig mer skatter, avgifter og reguleringer, samt en omfordeling av den skapende og produktive kapitalen gjennom et enormt byråkrati, fører til «det gode samfunn». Men det er lite som er så skadelig for et samfunns velferd og skaper så mye fattigdom som konfiskering av den arbeidende kapital gjennom skatter og avgifter, administrert av et stadig voksende statsapparat. Uten tilstrekkelig fokus på entreprenørskap og den produktive, skapende kapitalen, har Norge misbrukt en gyllen mulighet – de siste 50 årenes oljealder – til å utvikle en velferdsstat uten bæreevne og konkurransekraft. Fallhøyden kan dermed være større i Norge enn i andre vestlige land. En befolkning neddopet på velferdsordninger er ikke i stand til å ta problemene på alvor, og lever således i troen på at våre politikere og staten vil ordne opp. Norge er som en pasient som venter på oppgjøret med sin egen fordervede livsstil. Den kommende økonomiske kollapsen vil medføre en helt annen og negativ forståelse av det våre politikere liker å kalle «den norske modellen».

Fallhøyden er større i Norge enn i noe annet vestlig land.

 Foto: Erlend Aas / NTB scanpiX
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

Verdens første sentralbank. Skal man forstå bakgrunnen for den pågående kollapsen, hjelper det med et tilbakeblikk på hvordan tidligere føydalsamfunn og nyere tids demokratier har finansiert sosiale velstandsreformer – og ikke minst kriger – ved hjelp av pengetrykking. I 1693 var Kong William av England i desperat nød etter midler for å finansiere et halvt århundres krig mot Frankrike samt en rekke borgerkriger utløst på grunn av motstanden mot kongelige skatter. Løsningen ble opprettelsen av verdens første sentralbank, Bank of England. Akkurat som dagens sentralbanker ble Bank of England gitt monopol til å trykke penger for å finansiere krigen, samt premiere sentralbanken med det dobbelte beløp, som banken da kunne låne ut og tjene renter på. Aksjonærene i banken var kongen selv, samt adelen og medlemmer av parlamentet. Konger, politikere og bankfolk har aldri sagt nei til lettjente penger. Dagens Fiat-system (se faktaboks), hvor bankene skaper uendelig med kreditt (gjeld) ved å låne ut ditt og mitt innskudd om igjen og om igjen med enkle tastetrykk på en PC – uten å la oss delta i fortjenesten på bruken av våre penger – representerer en form for utbytting eller ågerrenteregime. Når penger, eller rettere sagt kreditt, skapes nesten ubegrenset, blir den virkelige renten eller avkastningen uendelig (se artikkel i Ny Tid desember 2015, «Bankene og statens pyramidespill»)
Siden opprettelsen av Bank of England har noen hundretalls Fiat-pengesystemer vært opprettet for å finansiere kriger og sosiale reformer. Alle disse pyramidespillene har uten unntak først ført til vekst, velstand og økonomiske bobler, før de deretter uten unntak har endt med økonomisk kollaps. Og det er uten unntak middelklassen og de fattigste som har endt opp med regningen, gjennom enda høyere skatter og avgifter samt at penger de har stående i banken forsvinner. Med på lasset kommer enda flere reguleringer og ufrihet.

Det ligger i menneskets natur å redde seg selv før man redder andre. Det har allerede skjedd på Kypros og i Hellas, og det vil sannsynligvis skje i resten av Europa. Det vil skje etter hvert som bankvesenet smuldrer opp av misligholdte lån og ekstrem eksponering i derivatmarkeder og egenporteføljer i «papirprodukter» som er skapt for å berike bankenes aksjonærer og ledelse på bekostning av våre innskudd og for vår risiko. Våre politikere og banksikringsfondet snakker ikke sant når de sier at hver innskuddskunde er garantert med to millioner kroner, når realiteten er at banksikringsfondet kun har midler til å dekke om lag 55 000 kroner per konto. Derfor er det et dokument – godt gjemt på Norges Banks hjemmeside – som beskriver hvordan bankene skal reddes i en krisesituasjon ved en såkalt bail-in, hvilket ikke er noe annet enn legalisert konfiskering av dine og mine sparemidler. Politikerne og bankene frykter den kommende kollapsen, og forbereder redningen av seg selv og bankvesenet på bekostning av folket. Som alltid utviser de ignoranse, arroganse og respektløshet overfor befolkningen de er ment å tjene.

Siden finanskrisen i 2008 har verdens samlede gjeldsnivå steget med nærmere 50 prosent, og det som var et finansproblem den gang, er nå et uhelbredelig pyramidespill.

Overskuddskapasitet. Problemet med de siste tiårenes ekstreme kredittvekst, er at det fører til overskuddskapasitet i økonomien. Resultatet er overproduksjon av ting vi ikke trenger. Kall det en vedvarende inflasjon av varer og tjenester, olje, kull, kopper og andre råvarer, som igjen har før til inflasjon av lønninger, ferie og fritid og tilsvarende høye kostnadsnivåer som til syvende og sist ikke er regningsvarende. Like lite som vi kan leve med en oljepris på 150 dollar, kan vi leve med at en utvannet Gin & Tonic koster 100 kroner.
Screen Shot 2016-02-17 at 16.50.37Lønninger i nær sagt alle land – blant annet  Hellas, Portugal og Spania – skal ned, mye på grunn av ubalansen i konkurransekraft mellom landene i eurosonen. Alternativet hadde vært at lønninger og kostnadsnivå måtte opp 50–75 prosent i land som Tyskland. Det er «drepen» for tysk produktivitet og konkurransekraft og vil ikke skje.
Dette kan illustreres med Kina som et godt eksempel. Når deflasjonen skyter fart og råvarepriser, varer og tjenester faller i pris, er det fordi Kina har for mye av det. Kina har dessuten bygget enormt med infrastruktur, hvor hele byer står tomme og enorme moderne produksjonsanlegg i industrien står uvirksomme. Det samme gjelder transportsektoren, hvor det er bygget altfor mange skip og lastebiler. Det tar lang tid før overkapasiteten forsvinner. I en globalisert verden har alle vært med på veksten og oppturen, og det er helt feil å skylde på Kina og betrakte dette som et kinesisk fenomen, slik enkelte økonomer og politikere nå forsøker seg på.
Det er alltid markedet som ordner opp i denne ubalansen som følger av politikernes og sentralbankens mangeårige kredittfest. Det er som en søkkvåt svamp full av kreditt, inflaterte råvarer, tjenester, lønninger og feilprisinger. I et nullrenteregime finnes det ingen reell mulighet til å måle eller vurdere risiko mot avkastning, og kreditten brukes da til å skape enorme bobler i økonomien, som er dømt til å sprekke når svampen blir offer for den økonomiske tyngdeloven. Siden finanskrisen i 2008 har verdens samlede gjeldsnivå steget med nærmere 50 prosent, og det som var et finansproblem den gang, er nå et uhelbredelig pyramidespill.
Det vi er vitne til nå, er politikernes og sentralbankens desperate kamp for å hindre at markedskreftene klemmer det siste ut av svampen – altså at de kvitter seg med overskuddskapasiteten i økonomien som er bygget opp med kreditt og manipulerte lave renter over de siste 25–30 årene. Dagens politikere, som i kompaniskap med sentralbankene og det private bankvesen har hovedansvaret for hvordan vi har stelt oss, vil selvsagt ikke stå ved roret når systemet kollapser. Derfor forsøker de også å utsette det uunngåelige ved å utstede enda mer «gratispenger». Håpet er at de kan få deg og meg til å kjøpe enda en bil, flatskjerm eller mobiltelefon på kreditt – for å holde pyramidespillet gående en liten stund til. Likeså proppes insolvente banker over hele verden opp med nytrykte penger for å holde dette systemet i live en liten stund til.

Forfallet. Opp gjennom historien kjennetegnes alle dominante velstandssamfunn eller riker – som Romerriket og imperialismen – av noen særegne kjennetegn før de kollapser. Alle disse kjennetegnene er utslag av menneskelig forfall. Romerrikets siste dager var preget av fashion og sex, samt stadig flere gameshows av høyt betalte gladiatorer – merkelig nok også med stort fokus på matlagning og de beste kokkene – ikke ulikt dagens samfunnsstruktur. Er det kanskje slik at når det moralske, sosiale, rettslige og økonomiske selvbedraget er som størst, at sivilisasjoner kollapser?
Det er nettopp kollaps vi trenger. Bedrifter og prosjekter som er finansiert med billige penger uten reell overlevelsesevne, må få anledning til å gå konkurs. Det samme gjelder banker som er lastet med misligholdte låneporteføljer, for ikke å snakke om pasifiserende velferdsreformer. Konkurs er bra fordi den stopper lidelsene og gir oss medisinen som trengs for å få økonomien tilbake i balanse. Dessverre sørger politikerne for mer vann i svampen – i form av enda mer billig kreditt ved et gedigent falskmyntneri, altså trykking av penger. Til slutt må noen ta regningen for at denne årelange vanvittige ekspansjonen, spesielt i det offentliges andelen av økonomien, har fått anledning til å ødelegge produktivitet og entreprenørskap. Vi kan komme til å betale dobbelt opp gjennom redusert kjøpekraft og nedbetaling av tonnevis med gjeld gjennom økte skatter. Opp gjennom historien har alle Fiat-pengesystemer gått til grunne, slik alle pyramidespill gjør. Som ved tidligere anledninger skylder politikerne og banksjefene på uforutsette og uheldige omstendigheter mens de appellerer til solidaritet, felleskap og samhold. Alt for å redde seg selv idet boblene er i ferd med å sprekke.

Kommentarer