Norges ansvar for katastrofen i Middelhavet

VIDEOINTERVJU: I Norge forsto man ingenting. Regjeringen trodde de grep inn for å redde menneskeliv i Benghazi.

Ola Tunander

Ola Tunander er Research Professor Emeritus ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO).

Norge har et direkte ansvar for flyktningkatastrofen i Middelhavet. NATOs bombekrig i 2011 ble ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, men Danmark og Norge sto innledningsvis for en tredjedel av bombingen. Bombekrigen ødela Libya som statsmakt. Landet består i dag av lokale armeer, mafialiknende strukturer og islamistiske styrker, som alle forsøker å forsørge seg gjennom en massiv menneskehandel, der store mengder flyktninger sendes ut på synkende skip. Denne virksomheten hadde blitt bedrevet i over ti år, men den ble stoppet av Libyas daværende leder Muammar Gaddafi. Dette var en avgjørende årsak til krigen. Via en avtale med Italia i 2008, som i praksis trådte i kraft i 2009, hadde Gaddafi gått med på å stoppe menneskesmuglingen fra byer som Benghazi og Misrata, som ga smuglerne inntekter på titalls – om ikke hundretalls – millioner. Gaddafi tok fra dem denne rikdommen, og mobiliseringen mot ham kom kort tid etter.

Alt var en bløff.

I perioden 2000–2009 søkte svarte afrikanere seg til den libyske oljeindustrien for å skaffe penger til reisen til Europa. En del kilder mener at så mange som 20–30 tusen svarte årlig betalte kanskje 10 000 kroner hver til menneskesmuglerne for å bli tatt med på båter til Italia. Mafiaen i Benghazi og Misrata tjente enorme summer. Samtidig eksisterte det gammel rasisme fra den tiden da arabiske libyere holdt svarte som slaver. I Libya fantes det en betydelig svart befolkning fra slavetiden, og de svarte gjestearbeiderne ble ofte behandlet like ille. The Economist skrev i 2000 om pogromer mot svarte gjestearbeidere som hade ført til flere hundre døde. I 2010 ba FN Libya om å sette en stopper for denne rasediskrimineringen. Muammar Gaddafi ba den svarte befolkningen om unnskyldning for behandlingen de hadde fått i Libya, og mange i Nord-Libya oppfattet Gaddafi som alliert med de svarte afrikanerne.

«Et nytt Rwanda». I februar–mars 2011 skrev vestlige medier om en massakre, eller en kommende massakre, på sivile. Den 1. mars ble det snakket om «6000 døde». Muammar Gaddafis styrker ble beskrevet som en direkte trussel mot frihetskjempende demonstranter i Benghazi og Misrata. Senator John McCain sa at Gaddafi kom til å gå fra hus til hus og drepe alle de 700 000 menneskene i Banghazi dersom styrkene hans ikke ble stoppet. Amerikanske politikere og libyske opposisjonelle snakket om et nytt Rwanda – men det fantes ingen trussel mot folket i Benghazi. Alt var en bløff. Regjeringsstyrkenes 14 tanks på vei vestover hadde stoppet Benghazi-rebellenes forsøk på å ta oljeinstallasjonene ved Ajdabiyah og Brega, men disse 14 tanksene hadde ikke kunnet gå inn og ta en by som Benghazi, med nesten 700 000 innbyggere. Gaddafi hadde sagt at alle demonstrantene skulle gå fri. Han hadde truet med å drepe Al Qaida-rebeller og utenlandske agenter. Etter åtte ukers kamper i Misrata var det ikke mer enn 257 døde og nærmere tusen skadde, hvorav tre prosent var kvinner (ifølge Human Rights Watch). Gadaffis styrker hadde ikke massakrert sivile.

Et par hundre unge menn døde de første ukene, da lokale rebeller angrep eller overtok militærbasert i Benghazi, al-Bayda, Derna, Misrata og al-Zawiya. Noen demonstranter ble skutt av ukjente snikskyttere, og svarte libyere og mange svarte immigranter ble slått ihjel eller hengt i lyktestolper av rasistiske rebeller. Som i 2000 handlet hendelsene i februar 2011 først og fremst om pogromer mot svarte afrikanere. De som ble drept, var ikke først og fremst demonstranter – de var svarte amerikanere som ble antatt å støtte Gaddafi. På denne tiden var det langt flere demonstranter i Egypt (840 ifølge offisielle opplysninger) som hadde blitt drept, men det var ingen som snakket om noen militær intervensjon i Egypt.

Mot Gaddafi. Den vestlige intervensjonen i Libya hadde ingenting med noen kommende massakre å gjøre – den hadde ikke engang noe med å redde liv å gjøre. Den handlet om å støtte en politisk mobilisering mot Gaddafi. For det første støttet man menneskesmuglere, som hadde tapt millioninntekter siden 2009 etter Gaddafis avtale med Italia. For det andre støttet man rasistiske grupperinger i Nord-Libya (blant annet i Benghazi og Misrata), som så hvordan antallet svarte i Libya økte, og hvordan Muammar Gaddafi brukte Libyas oljeinntekter til å vinne afrikanske staters velvilje for å skape en sterk afrikansk union. Benghazi og Misratas identitet hørte til i den arabiske verden, ikke i det svarte Afrika. Misrata-rebeller fjernet den svarte byen Tawargha fra kartet. Mange svarte søkte tilflukt i Gaddafis hjemby Sirte.

Det norske flyvåpenet fungerte som Al Qaidas, rasistenes og menneskesmuglernes flyvåpen.

For det tredje støttet man Libyas islamister som ville eliminere Gaddafi for å skape en islamistisk stat. Av alle Al Qaida-krigere som hadde kjempet i Irak, var saudiere og libyere dominerende. I Libya var Al Qaida-krigerne i hovedsak fra Benghazi og Derna. De var de eneste libyske rebellene med krigserfaring. Etter at NATO og lokale militser til slutt hade bombet Sirte sønder og sammen, gikk islamistene inn med samme svart-hvite flagg som IS bruker i Irak. I praksis fungerte det norske flyvåpenet som Al Qaidas, rasistenes og menneskesmuglernes flyvåpen – og det er det vi ser resultater av i dag. Disse tre interessene fra Benghazi og Misrata ble forent med amerikanske, britiske og franske interesser – som hadde forsøkt å eliminere Gaddafi siden 70-tallet. I 1996 hadde britene i samarbeid med «Libyan Islamic Fighting Group» forsøkt å sprenge Gaddafi i luften. I 2011 skulle disse islamistene lede inntoget i Tripoli. Men islamistene tok ikke akkurat ordre fra britene. Islamisktene var ledet av et tusentalls spesialstyrker fra Qatar, som begynte å ankomme allerede i mars 2011, mens den britiske forsvarssjefen reiste frem og tilbake til Qatar for å samordne operasjonene. Når Tripoli var inntatt, ble Qatars flagg heist over Gaddafis bunker. Det var også styrker fra Emiratene, Jordan og ikke minst fra Sudan, fortalte rebellene. Det var disse styrkene som var avgjørende. Gaddafi var egenrådig, anti-vestlig og hadde arabiske fiender. Mordforsøkene på 70-, 80- og 90-tallet hadde gjort ham paranoid, for ikke å si gal. Samtidig forsøkte Gaddafi å skape en afrikansk union med egen valuta og militærmakt – som motvekt til britiske og franske kolonialinteresser og mot USAs Africom (Africa Command). I 2011 var Gaddafi gammel. Sønnene hans skulle snart ta over. Sannsynligvis så man på dette som en trussel ikke bare i Benghazi og Misrata, men også i London, Washington og Paris. Kanskje ville sønnene fortsette hans Afrika-politikk. De gamle slaveeierne fra Nord-Libya opplevde det som et svik. For de gamle kolonimaktene var det altfor risikabelt å la dette skje.

Medskyldige. Men i Norge forsto man ingenting. Regjeringen trodde man grep inn for å redde menneskeliv i Benghazi, og mange innad i NATO var antagelig av samme oppfatning. General Vigleik Eide, som hadde vært norsk forsvarssjef og styreleder i NATOs militærkomité på begynnelsen av 90-tallet, fortalte at han – som en av de absolutt høyeste generalene i NATO – ikke ble informert om sensitive ting. Britene og amerikanerne fortalte ingenting, sa han. Han var bedre informert som norsk forsvarssjef enn som toppgeneral i NATO. Det er ikke i NATO man sitter på den sensitive informasjonen. NATO trengte aldri å vite hvorfor man startet en krig i Libya. De som visste, var briter og amerikanere, og kanskje franskmenn. Nordmennene visste ingenting – men til tross for det har Norge et ansvar for et tusentalls menneskers død, og man har et ansvar for å ha slått en stat sønder og sammen med katastrofale konsekvenser. Libyas statsmakt er blitt erstattet av islamistdominerte områder, lokale armeer og mafiastrukturer, som tjener titalls eller hundrevis av millioner på menneskesmugling, og som sender titalls fartøyer med hundrevis av mennesker ut på en ferd som med stor sannsynlighet ender i døden. Norske massemedier diskuterer hva man skal gjøre med de tusenvis av mennesker som dør i Middelhavet – men vi diskuterer ikke det faktum at vi er direkte medskyldige i at de dør.

---
DEL