Foto: Debris2008/flickr

Ny Tid-leder 13.12.2013

Leder: Mennesket blant oss

Det var ikke helgenglorien som gjorde Nelson Rolihlala Mandela (1918-2013) stor, men hans menneskelighet. Det er fort gjort å glemme alle Mandelas svakheter.

13.12.2013 15:19 – Av DAG HERBJØRNSRUD, ansvarlig redaktør, dag@nytid.no

 

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no  

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

 

 

Minnestund. Etter tirsdagens storslagne minneseremoni i Johannesburg, ble Nelson Mandelas kiste kjørt gjennom Pretorias gater onsdag.

 

Fram til fredag 13. desember vil man i Sør-Afrika få anledning til å ta et siste farvel med det 20. århundrets siste store lederemne: For Mandela står i tradisjonen fra Mahatma Gandhi og Martin Luther King jr., som Barack Obama påpekte i sin minnetale tirsdag.

 

Gandhi, King og Mandela er da også forbundet gjennom nettopp kampen mot diskriminering, mot sosial urettferdighet og for menneskerettigheter. Deres kamper virker så selvfølgelige i dag at selv deres tidligere motstandere nå må hylle dem.

 

Med Mandelas død 5. desember er ringen på mange måter sluttet. For det var oppholdet i Sør-Afrika som var spiren også i Gandhis ikkevoldskamp rundt forrige århundreskifte.

 

Søndag 15. desember blir Mandela begravet i hjemlandsbyen Mvezo, 95 år og fem måneder etter at han ble født der ved østkysten, 18. juli 1918. Mange flott ord er sagt om Mandelas de siste dagene. Og med rette. En ting er at han tilga sine overgripere og skapte forsoning etter at hans slapp ut etter 27 år i fangenskap den 11. februar 1990. Og noe annet at han skapte den forsoning i eget land på 1990-tallet og ble det symbolet verden da trengte, ved slutten av det 20. århundre. Vel så imponerende er det at han i 1999 frivillig ga fra seg makten etter én periode som president. Slik statsmannskunst gjør ham til et forbilde for flere, i tradisjonen fra Solon for 2500 år siden.

 

Samtidig er det viktig å huske på at Mandelas offer ikke var unikt, slik forfatter Guro Sibeko påpeker i ukas utgave av Ny Tid. Det er mange «mandelaer» i Sør-Afrika. Mange som har ofret år av sine liv i fengsel, eller som har gitt sitt eget eller sine barns liv.

 

Nedlatenheten

 

En mindre kjent side ved Mandela er nok hans aristokratiske nedlatenhet, som en slags kombinasjon av hans høvdingbakgrunn og hans britiskinspirerte juristbakgrunn. Også undertegnede var på 1980-tallet blendet av Mandelas mytiske storhet – noe som også ga seg utslag da vi var et drøyt dusin antiapartheidaktivister som tok han imot ved VIP-utgangen på Fornebu flyplass en solfylt augustdag i 1990. Også under møtet på Folkets Hus 17. mai 1992 framsto Mandela for mange som en nærmest umenneskelig åpenbaring.

 

Men undertegnede så også hans mer bistre og lite imøtekommende sider, som ble mer synlig da han nærmet seg maktens tinde. Slik det for eksempel viste seg på pressekonferansen da han mottok Nobels fredspris i desember 1993: Mandela svarte da avvisende til å ta det første steg for økt forsoning med zulu-leder Mangosuthu Buthelezi og hans rivaliserende Inkhata Freedom Party. Riktignok var datidens voldelige konflikter regissert av apartheidregimet. Og muligens var det strategisk riktig av Mandela å spille noe høyt spill i en sådan stund, før det første frie valg i 1994. Men det viser også at han kunne være en påståelig og til tider sta statsmann.

 

For Mandela var ingen Gandhi i kjortel, ei heller en pastor som King. Mandela var juristen som kom til å lede ANCs væpnede fløy Umkhonto we Sizwe, for slik å gå vekk fra den gandhiske ikkevoldsfilosofien i sin kamp mot apartheidregimet. Mandela var den venstreorienterte sosialisten som sto fast på sine prinsipper og som vokste med oppgaven.

 

Men Mandela mislikte ofte kritiske spørsmål. Og han kunne være nedlatende på tomannshånd, nærmest overklassebritisk i sin framtoning, spesielt når samtalen ikke dreide dit han ønsket. Men det å framstå trivelig er da heller ingen varig eller viktig egenskap. De verste diktatorer kan framstå som hyggelige. Det sentrale er hva man gjør mot andre, ikke hvordan man presenterer seg selv. Og i handling har Mandela gjort både sitt land og vår verden en stor tjeneste.

 

Mange mandelaer

 

For svakhetene i Mandelas personlige karakter, slik hans kone Winnie Mandela også kunne oppleve, er snarere en styrke. For det viser at Mandela var et menneske, tross alt. Og nettopp det gjør ham større. Han overvant både de ytre og indre demoner.

 

Slik ble han en legende. Få mennesker i verdenshistorien vil kunne klare å oppnå den samme forbildestatus og få den symbolkraft Mandela klarte. Slik ble han et forbilde for de mange. Og det trengs. For viktigere enn én stor Mandela, er de mange små mandelaer. Og de er det mange av i Sør-Afrika.

 

Derfor kan det fort skje at det tidligere diktaturet, som nå har fått en forbilledlig grunnlov og progressive rettigheter for homofile, vil gjøre det bedre uten Mandela enn med han.

 

Det er nå både sørafrikanere og nordmenn flest kan vise om vi har lært. Vi står alene igjen nå, uten Mandela blant oss. Men samtidig får flere muligheten til å stå fram som nye forbilder. Eller som slagordet lød: «Amandla awethu!», makt til folket.

 

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 13.12.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

Del på Twitter Del på Facebook

Siste saker

»
»
»
»
»
»
»
LEDER: Folkeønsket (04.04.2014)
»
»
Europas nye land (28.03.2014)
»
Roser omleggingen (28.03.2014)

Siste utgave

Forsiden på siste utgave av Ny Tid

I løssalg nå!

Bli abonnent!

kundesenter-160x240.jpg