Foto: Chris-Håvard Berge/flickr

Kommentar: Framtidig velferd uten olje

Norge bør sette seg som politisk mål å bli petroleumsfritt. Det er en stor utfordring, men ingen umulighet.

13.12.2013 14:10 – Av Karl Kristensen, Fagrådgiver i Bellona

 

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 13.12.2013. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH - for dyrs rettigheter.



Avvkling. En avvikling av norsk petroleumssektor bør skje gjennom at det ikke gis tillatelse til utbygging av nye felt.

 

Den største utfordringen forbundet med et slikt mål, er etablering av nye verdikjeder som erstatter inntektene som petroleumsindustrien i dag står for. Selv om dette er en utfordring, er den langt fra umulig å møte.

 

Bellona har i kommentarene til Miljøpartiet De Grønnes (MDG) politiske program påpekt både positive og negative momenter. Av det positive MDG har tatt med seg, er målet om en styrt avvikling av norsk petroleumsindustri. Dette har høstet mye kritikk, er forsøkt latterliggjort og stemplet som utopisk. Professor i statsvitenskap Frank Aarebrot omtaler partiets program som miljøfundamentalisme, og han oppfatter ønsket om en avvikling av norsk petroleumsproduksjon som et uttrykk for en kommunistisk styringsiver.

 

Før man avviser kravet om en sterkt styrt omlegging av norsk petroleumspolitikk, bør man imidlertid ta innover seg at dette ikke vil være et nytt fenomen, men en videreføring av norsk politisk tradisjon og nasjonal evne til omstilling på dette området. Da utenlandske oljeselskaper ønsket fri tilgang til petroleumsressursene på norsk sokkel på slutten av 1960-tallet, ble dette avvist av norske myndigheter.

 

I stedet ble ressursene underlagt statlig kontroll og eierskap, og forvaltningen ble i løpet av kort tid bygd ut med et betydelig byråkrati og detaljert tilsynssystem. Vis meg en politiker eller historiker i dag som vil hevde at disse beslutningene var uheldige eller et uttrykk for en overdreven statlig styringsiver? Isteden vil de fleste være enig i at arbeiderpartiregjeringens politikk som ble ført på dette området, var visjonær og fremtidsrettet. Det støttes også av det faktum at et betydelig antall andre nasjoner har prøvd å kopiere det norske systemet for petroleumsforvaltning.

 

En fullstendig avvikling av norsk oljeindustri innen tjue år er nok vanskelig å forestille seg for mange, uten massearbeidsledighet og kraftig nedbygging av velferdsordninger. Isteden tenker de fleste av oss at det tryggeste vil være en forlengelse av norsk oljealder på ubestemt tid. Men er dette nødvendigvis så sikkert?

 

I dag står vi overfor en situasjon hvor fremtiden for petroleumsøkonomien synes stadig mer usikker. Konkurransekraften til alternative energikilder er sterkt økende, og menneskeskapte klimaendringer aktualiserer stadig sterkere behovet for en regulering av bruken av fossil energi.

 

Har løsninger, mangler vilje

 

Både økonomiske, teknologiske og sikkerhetspolitiske hensyn tilsier at tiden er inne for Norge til å foreta en ny stor omlegging av sin energipolitikk. Før vi avviser tanken om at dette er mulig, må vi ta inn over oss at spranget Norge tok fra etterkrigssamfunn og over i oljealderen var mye større, både økonomisk og teknologisk, enn hva som er nødvendig for å bevege dagens Norge fra et petroleumsbasert til et fornybart samfunn.

 

Den første oljen ble påvist på norsk sokkel i 1969. Da var en av de mest høyteknologiske innretningene i hermetikkbyen Stavanger - som om kort tid skulle bli oljehovedstad – en falsemaskin som festet lokkene på sardinboksene. Mindre enn ti år senere seilte et tog av flere hundre meter høye betongplattformer ut fra verftene i området og plasserte seg som kunstige øyer ute i et av verdens mest værharde havområder. Ingeniørbragdene vi her snakker om, er historiske. Kulturen som gjorde dem mulige, gjennomsyrer fremdeles det norske industrimiljøet. Den største energipolitiske utfordringen i dagens Norge er følgende: Hvordan sørger vi for at teknologien, kompetansen og kapitalen som norsk oljeindustri besitter blir et springbrett, og ikke en bremsekloss, for fremtidig verdiskapning basert på fornybare ressurser?

 

Vi har løsningene, vi vet hvordan vi skal ta dem i bruk, og vi kan betale for dem. Det eneste vi ennå mangler, er den politiske gjennomføringsviljen.

 

Norge trenger å ta en politisk beslutning om at vi ikke lenger skal være en petroleumsnasjon. Vi behøver en konkret plan for hvordan vi skal konvertere verdiskapningen og forbruket vårt fra fossile til fornybare energikilder. Hvor lang tid vi skal bruke på denne prosessen, er diskutabelt. Hvordan vi skal komme dit, vil det ta tid å finne gode og kunnskapsbaserte svar på.

 

Men tiden er inne for politikere som vil vise lederskap til å stake ut en ny kurs for norsk energi- og næringspolitikk. ■


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 13.12.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


Del på Twitter Del på Facebook

Siste saker

»
»
Revolusjonens hevn (16.12.2014)
»
»
»
»
»
Nobelsamtalen (08.12.2014)
»
»
»

Siste utgave

Forsiden på siste utgave av Ny Tid

12. - 18. desember 2014

I løssalg nå!

Bli abonnent!

kundesenter-160x240.jpg

Nettutgaven av Ny Tid publiserer fredager utdrag fra ukemagasinet. Få 3 uker gratis: abo@nytid.no.

Abonnement: Telefon:  23 36 19 53 (11-16). Epost: abo@nytid.no. Debatt: deb