VIDDE: I Kautokeino er det storslagne vidder. Men hvor storslagen er vår egen indre vidde?

Foto: bega03/flickr

Ny Tid-leder 20.09.2013

Leder: Fra vidd til vidde

Det er når tidsånden blåser oss ut på vidda at menneskets vidd kan berge oss, mener Jan Kjærstad.

20.09.2013 16:17 – Av DAG HERBJØRNSRUD, ansvarlig redaktør, dag@nytid.no

 

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no  

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

 

Utgivelse. Bokhøsten er over oss igjen. De mørke høstkvelder egner seg for å innta nyankomne bøker. Det er som vi håper at disse romaner, dikt, sakprosabøker og essaysamlinger kan lyse oss opp innenfra, når det ytre mørke siger inn over våre hjem.

 

For valget er tatt. Nå er det opp til de nyvalgte å skalte og valte med å forvalte makten. Mens mange har bare sitt personlige valg igjen: Valget ved det å ta fram en bok blant de mange bøker. Og akkurat i dette spennet, i skjæringspunktet mellom bok og bøker, kommer så den tidligere redaktøren av det litterære tidsskriftet BØK, som han redigerte med Jon Fosse på 90-tallet, ut med en ny essaysamling for vår tid:


Mennesket vidde heter Jan Kjærstad siste utgivelse, lansert 19. september.

 

Det er noe forunderlig uberegnelig med forfattere, eller andre kunstnere, som klarer å blir synkronisere sitt arbeid, nærmest på timen i henhold til «normert» tid. Det blir som med Henrik Ibsen, som man kunne stille klokka etter da han gikk til Grand Café hver formiddag.

 

Hva er så det urverksmessige med tilfellet Jan Kjærstad (60)? Jo, hvert tredje år siden suksessen Homo Falsus eller Det perfekte mord (1984) har han utkommet med en ny roman. Den siste ble da utgitt i 2011, Normans metode.

 

I mellomtiden har Kjærstad blant annet skrevet sin Nordisk Råds pris-belønte trilogi om Jonas Wergeland, samt tre andre essaysamlinger: Menneskets matrise (1989), Menneskets felt (1997) og Menneskets nett (2004) – som også kom samlet under tittelen Kjærstads matrise. Samlede essays med bonusspor (2007).

 

Essaysforsøket

 

Også på essayfronten kan man mistenke at Kjærstad publiserer synkronisert i henhold til et kjærstadsk mønster – her med åtte, sju og ni års mellomrom. Viktigere enn tidsrommene er likevel innholdet, stedsrommet – rommet i bøkene. Og også her synes en plan: Fra 80-tallets tekniske matriser, via 90-tallets sammenhengende felt til 00-tallets internett har vi nå på 10-tallet kommet fram til den utvidende, menneskelige vidde. Eller som Kjærstad skriver:

 

«I tråd med de tre foregående bøkene vil jeg også i denne samlingens forord sette en merkelapp på tiåret vi er inne i; jeg foreslår at vi kaller det ’utvidelsens tiår’.»

 

Han tenker med dette begrepet både på vår bruk av sosiale medier og på litteraturens utvidelser med de nye formater, med det håp at vi ser et «utvidet jeg», «et menneske med en større omkrets».

 

Det er lett å påpeke, etter denne ukas frenetiske kollektivforsvar for at vårt høyrepopulistiske regjeringsparti in-spe er så annerledes enn alle andre lands tilsvarende partier, og etter at verdenspressen blir skjelt ut også av valgforskere for å være «uvitende» om norske forhold, at Kjærstad nok tar feil. Det er ikke utvidelsens tiår vi nå i 2013, og etter juli 2011, er gått inn i. Snarere synes vi vel snarere å leve i «innskrenkningens tiår».

 

Men på den annen side: Dersom Menneskets vidde (Aschehoug) blir lest og får den effekt som forfatteren håper på, så kan vi jo i det minste håpe på at vi kommer til å stige inn i – eller skape – utvidelsens tiår på 2010-tallet. For her møter vi ikke bare en forfatter og tenker i spennet mellom vår indre freudianske tilbøyelighet og intellektets darwinistiske forstand: «Hvorfor har det darwinistiske paradigme ikke etablert seg tydeligere blant skjønnlitterære forfattere, kritikere og lesere? Er det fordi den litterære sfære er en slags siste mystiske enklave der man hegner om menneskets transcendens?»

 

Det ligger i samlingen også et ønske om å åpne opp en dør til vår indre rom:

 

«Det kunne være fristende å betrakte denne fjerde artikkel- og essaysamlingen som en fjerde vegg, antyde at disse tekstene om litteratur gjennom drøye tretti år nå danner et rom. Men siden et sluttet rom rimer dårlig med mine litterære ideer – jeg har konsekvent villet åpne opp – burde samlingen heller kalles en fjerde dør. En fjerde stemme i en kvartett.»

 

Borger for Borgen

 

Samlingen er komplett for vår tid. Her er det om kunst, musikk, Gynt og grynt, India og Grorud. Og om vår samtid, med notater fra både før, under og etter rettssaken:

 

«Det er et sterkt element av det utenkelige i anslagene 22. juli, spesielt i angrepet på Utøya. Også i fremtiden vil det være det utenkelige som tar oss på sengen. Amerikansk pastorale av Philip Roth handler om at mennesket ikke er innstilt på tragedien – og nettopp det er alle menneskers tragedie.»

 

Slik forstår Kjærstad menneskets vidde i vår tid, altså ikke som i tittelen Vi har ham nå, tredje og siste bok i Johan Borgens Lillelord-syklus. Kjærstad søker heller menneskesinnet i De mørke kilder, jamfør tittelen på bok nummer to i trilogien.

 

Det er slik sett et vell av bøker å sette seg ned med i det utvidende høstmørket, både for lillelorder og storelorder. ■

 

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 20.09.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

Del på Twitter Del på Facebook