Foto: rptnorris/flickr

Ny Tid-leder 13.09.2013

Leder: Så kom blåmandagen

Mandagens valgresultat er beretningen om Frps varslede politiske makt. Men det gir samtidig et parti som SV en helt ny mulighet og berettigelse.  

14.09.2013 14:07 – Av DAG HERBJØRNSRUD, ansvarlig redaktør, dag@nytid.no

 

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no  

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

 

 

Fare. «Årets stortingsvalg åpenbarte den blå fare for Norge i det 21. århundre: Fremskrittspartiets framskritt....


’Den røde fare’ var et vanlig skremmebudskap i det 20. århundrets politikk. Den utfordringen vi nå står overfor er imidlertid langt verre: ’Den blå fare’, representert ved Frps dyktige populisme, kyniske forførelse og strategiske fiendebilder.»

 

Disse ordene kunne muligens beskrevet situasjonen i Norge etter stortingsvalget 2013, da resultatet ble klart utover kvelden mandag 9. september. Men de sto faktisk på trykk på denne plass, i Ny Tids leder, 16. september 2005, rett etter stortingsvalget for åtte år siden. Det valget huskes nok ennå best for at de rødgrønne vant valget, samt at Ap da for første gang gikk inn i en flertallsregjering med noen andre, nemlig SV og Sp.

 

Men nærmest mer bemerkelsesverdig var Fremskrittspartiets enorme vekst – til 22,1 prosent – en framgang på nesten sju prosentpoeng. Frp ble landets nest største parti, en posisjon partiet holdt i 2009 – med en marginal økning til 22,9 prosent.

 

I årets valg fikk Frp 16,4 prosent. Men tilbakegangen til tross: Det er først nå partiet kan få den realpolitiske makten det har søkt i 40 år. Det skyldes ikke bare at Høyre har endret standpunkt, men ikke minst at Venstre og Kristelig Folkeparti har foretatt et overraskende raskt hamskifte ved å åpne opp for Frp ved Kongens bord og i statsrådsstolene.

 

For allerede høsten 2005 var planen klar, for tida etter at Carl I. Hagen skulle gå av våren 2006. Eller som vi skrev:

 

«Ketil Solvik-Olsen bedyret at taktikken framover er å gjøre partiet mindre ekstremt. Når Siv Jensen overtar, vil nok også det hjelpe på imaget. De verste rabulistene fjernes, samtidig som stadig flere kvinner kan bli lokket til partiet med dets første kvinnelig partiformann.

 

Slikt er ingen gladmelding, snarere et skrekk-scenario for den videre politiske utvikling i Norge. Vi har en blå ulv i fåreklær luskende i vår midte.

 

Det er bedre at Frp beholder sin rabulistiske, fordomsfulle grunnholdning enn at det framover blir mer ansvarlig – og slik lokker nye velgere til høyrepopulismens smittende ideologi.»

 

Gradvis makt

 

Men slik gikk det altså. Selv om altså både tilhengere og motstandere vet godt hva partiet og dets grunnplan «egentlig» mener.
I 1985 fikk Frp kun 3,7 prosent – fire år etter kom en topp med 13 prosent. Partiet får bare litt flere stemmer nå enn i 1989, for 24 år siden, men det er et hav av forskjell i makt og innflytelse. Slik sett er det de andre borgerlige partiene som har endret seg mer enn Frp. Hva mener vi så er det mest alvorlige? Jo, som før:

 

«Den blå fare er så veldig mye større enn mannen kong Carl. Det er snarere den gradvise veien til politisk makt, til innvirkning på det norske samfunns ideologiske tenkemåte - den snikende kraften i høyrepopulismens evne til å påvirke våre barns og våre barnebarns framtid – som burde skremme. Vi må ikke bli så kortsynte at man gleder seg over en knepen rødgrønn seier i dag, uten å ta utfordringen fra den overveldende maktdemonstrasjonen fra Frp-bevegelsen på det mest alvorlige.»

 

Og nå står vi her i 2013, etter blåmandagen og den svarte tirsdagen dagen derpå, da alle tog sto stille. Det ble noe akutt feil med nødnettet. Det var nok et tegn i tiden. Et faresignal. Et ul i tåkeheimen.

 

For dagen etter kunne vi lese i Bergens Tidende om sosiologiamanuensis Alf Gunvald Nilsen ved Universitetet i Bergen. Den britiske avisa The Guardian hadde spurt han om å skrive i spalten «Comment is Free». Nilsens kommentar hadde tittelen «Norway’s disturbing lurch to the right». Han påpeker paradoksene ved at oljerike Norge skal ta i bruk neoliberale kuttstrategier. Og i en bisetning eller to påpeker han det faktum – som resten av verdenspressen har hatt som det mest sentrale poeng de siste ukene – av Breivik var medlem og tillitsvalgt i Frp.

 

Tittelen på norske aviser ble dermed: «UiB-forsker kobler Frp med Breivik.»

 

Stigmatiseringsofferet

 

Og nevnte Ketil Solvik-Olsen, nå nestleder i Fremskrittspartiet, får uttale om kommentaren i britisk presse: «Spekulativt og stigmatiserende.»

 

Og valgvinneren sier nå: «Det Nilsen gir uttrykk for er ingen objektiv analyse, men en venstrevridd tilnærming som de færreste i Norge deler.»

 

Solvik-Olsen får spørsmålet: «Reagerer du på at han som UiB-ansatt ytrer seg slik?» Og Frp-nestlederen svarer:

 

«Jeg reagerer mer på at The Guardian lar ham få spalteplass og fremstå som en nøytral iakttager av norsk samfunnsliv. Dette fremstår som saklig analyse, men er fullstendig meningsløst og på grensen til å være ondskapsfullt.»

 

Reagerer (negativt) på at en norsk amanuensis får spalteplass i The Guardian, altså. Og analysen er fullstendig meningsløs og nesten ondskapsfull. Det er ord som nesten ikke er til å tro, spesielt ikke hvis man leser analysen som The Guardian tydeligvis synes er både god og interessant, da Nilsen har som et poeng at det nettopp ikke er Frp som er selve hovedproblemet i dagens Norge.

 

Gjenreise

 

Det er i en sådan stund vi trenger en sterk og tydelig venstreside, i opposisjon. Det er derfor all grunn til å se optimistisk på mulighetene SV nå har, etter åtte år i maktens og dødens posisjon. Det tradisjonelle opposisjonspartiet har nå en unik mulighet til å gjenreise både seg selv og venstresiden – bare Frp og Siv Jensen ved maktens tinde burde være inspirasjon nok, slik Audun Lysbakken påpekte i sin flammende tale mandag kveld.

 

Hvorvidt man burde «breie partiet ut» eller snarere smalne det inn mot partiets røtter for å gjenfinne «seg sjæl», kan diskuteres. Det er ikke tid for å konkludere ennå. Først må valgresultater analyseres. Fakta må på bordet. Var det miljøvelgerne som sviktet mest eller de mest opptatt av arbeiderrettigheter? Og hvor er potensialet størst og best for både å stå oppreist innad og kunne reise seg utad?

 

Debatten har knapt startet. Det er to år til neste valg. Måtte gode krefter fortsatt forene seg for et bedre Norge og en bedre verden. ■

 

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 13.09.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

Del på Twitter Del på Facebook

Siste saker


Siste utgave

Forsiden på siste utgave av Ny Tid

21.-29. november 2014

I løssalg nå!

Bli abonnent!

kundesenter-160x240.jpg

Nettutgaven av Ny Tid publiserer fredager utdrag fra ukemagasinet. Få 3 uker gratis: abo@nytid.no.

Abonnement: Telefon:  23 36 19 53 (11-16). Epost: