OPPTRER: Kanye West under ’Watch the Throne’turneen med Jay Z i november 2011.

Foto: Super 45 | Música Independiente/flickr

Manisk eller messias

Kanye West tester grensene for sin egen stjernestatus med albumet Yeezus.

24.06.2013 14:31 – Av MONICA IFEJILIKA Omtalt, tips@nytid.no

 

Stjernehimmel. Dette var lenge omtalt som albumet som aldri kom til å lekke, inntil det gjorde akkurat det. Alle mulige sikkerhetstiltak var visst på plass, for å hindre det som så ofte skjer med utgivelser i dette sjiktet, men om det var et nøye planlagt pr-stunt eller ikke, så gikk også dette til Kanye Wests fordel.

 

For alle musikkrelaterte aviser og nettsteder rant rimelig over av kommentarer om artistens sjette og nyeste album Yeezus, dagene frem mot offisiell utgivelsesdato 18. juni.

 

Siden sist har Kanye blitt et enda større navn på stjernehimmelen, samt et yndet paparazzifotoobjekt, gjennom sitt forhold til den amerikanske realityseriestjerna og kjendispresseyndlingen, Kim Kardashian. Spørsmålet mange har stilt seg er: Hva gjør en rebelsk rapstjerne når han har fått «alt»? Kanye svarer med å snu det meste på hodet.

 

Yeezus

 

Albumet Yeezus provoserer allerede ved tittelen, men undertegnede måtte flire litt da West tidligere i år gjorde urfremføring av to av låtene fra albumet på NBCs underholdningsprogram «Saturday Night Live». Kontrasten fra showets lette og lattervekkende innhold til Wests dønn alvorlige opptreden, var påtagelig.

 

Og når klesmogulen, realitystjernekjæresten, prisvinneren og musikkmegastjernen gikk på scenen og uttrykte ordene «We’re the new slaves», var det flere som slet med å ta han seriøst. Men det var før flere ga han støtte i analysen av hvordan de stadig flere privatiserte amerikanske fengslene – sammen med store amerikanske konserner – tjener store penger på de innsattes tilnærmede gratisarbeid, også kalt slavearbeid, som i praksis da utføres av en stor andel unge svarte menn. West har startet en ny debatt med sine politiske analyser. Den andre låta han framførte på SNL, «Black Skinhead» holdt den samme standarden.

 

Showets sedvanlige avslutning, når kveldens vert, i dette tilfellet Ben Affleck, takker for seg, pleier å være en lystig affære. Det var da pussig å se den svært seriøse West stå der som en saltstøtte blant lystige skuespillere. Men om det er noe vi vet om Kanye West, så er det at han liker å svømme motstrøms. Forventningene til det kommende albumet var derfor både høye og lave på samme tid.

 

Siden siste soloalbum, My Beautiful Dark Twisted Fantasy (2010), har han gjort Watch the Throne (2011) med Jay-Z og samleplata Cruel Summer (2012) med artister fra hans egne GOOD Music Label, så han har absolutt holdt det gående. Mye av solomaterialet han har gitt ut til nå, har hatt et element av eksperimentering i seg, og ved første gjennomlytting undres en om han denne gangen har forsøkt å se akkurat hvor langt han kan ta det. Hva ligger i hans makt? Og hvor langt rekker den?

 

Utfordrende

 

Yeezus (Def Jam) er noe helt annet. Noe nytt. «Black Skinhead» minner om Marilyn Mansons «The Beautiful People», med det gjennomgående rullende og spretne trommesporet. «Blood On The Leaves» er som en sår kjærlighetslåt, og «I Am A God» har elementer som kan gjøre det til en klubbfavoritt. Men det er inntil en lytter nærmere.

 

Fra strenge beats bryter det inn et mellomspill i en helt annen tid og rytme, som spinner deg ut av balanse fra beaten du nettopp danset til. West snur rytmene uten varsel, slik at det bare er støy igjen. Det er pulserende, elektroniske synthbasser som trekker det hele framover, og Kanyes messende rapstil overskygges etterhvert av tekstene og budskapet han predikerer. Det er lag på lag med referanser her, for den som ønsker å lete. Og musikken virker enkel ved første gjennomlytting, men de gutturale, mørke, elektroniske lydene vokser – og vokser.

 

Tekstmessig føles det som en underdrivelse å kalle han frekk, for han er direkte stygg i flere av tekstene sine. For eksempel: «We get this b#%$h (les: klubben) shaking like Parkinsons» («On Sight»). West fortsetter å plassere seg på kanten av det som er etisk «lov» å gjøre musikalsk og innholdsmessig.

 

Overhengende alvor

 

Han blander kjente politiske utsagn med eksplisitte seksuelle referanser, og det er gjort så likefremt og opplagt at en sitter igjen og undrer seg over hva han egentlig prøver å si? «Free at last,» rapper han. En linje vi kjenner fra en kjent Martin Luther King jr-tale. Men Kanye rapper om bryster, som er frigitt fra bh-en.

 

Et annet eksempel er låta «Blood On The Leaves», hvor Nina Simones stemme synger verselinjer fra den velkjente «Strange Fruit», som beskriver lynsjingen av svarte menn i fortidas sørstats-USA. Samtidig verser Kanye tilsynelatende om kvinner som vil ha noe fra ham, eller «Gold Diggers» som han kalte dem på albumet Late Registration (2005). Jeg skriver «tilsynelatende», for den alvorlige tonen og den illevarslende musikken gir låta et overhengende alvor og oppriktighet, som gir inntrykk av at dette handler om mye mer – hans avdøde mor kanskje?

 

Det er mer til denne mannen enn «puppe og rompe»-tekster, og den fliden han har tatt seg med å utforme disse budskapene tilsier at dette neppe er ment så slepphendt som det kan høres ut. Det kan virke pussig å høre West, en eksponent av amerikansk konsumerisme på et høyt nivå, messe om hvordan han er en del av verdens nye slaver, men det som kan oppleves som historieløst og provoserende, er samtidig enormt effektivt. Kan det være at dette ubehaget, denne følelsen lytteren sitter igjen med, er noe av poenget? Han han uansett gått inn i et interessant, mørkt musikalsk og tekstlig univers.

 

Frontfiguren

 

West er legemliggjørelsen av det svært mange unge, svarte mennesker over hele verden søker etter å bli. Han har pengene, stilen, dama og respekten. Kanskje kan man si at han i noens øyne er nærmest guddommelig?

 

Så hva følger med denne hellige statusen, spør West, og det kan virke som om han ikke føler seg like fri som omstendighetene skulle tilsi at han burde. Det som uansett gjenstår, er at han gjør akkurat som han vil, og med det styrer – eller i det minste påvirker sterkt – popmusikkens retning.

 

Det er ikke til å komme fra at West virker noe desillusjonert og sinna. Nå meldes det at han nettopp har blitt far til en liten jente, mon tro hva pappa Kanye har å melde, nå som soldaten Kanye har sagt sitt? Når en legger til det at West i så sterk grad virker å sikte skytset innover – mot Det svarte Amerika, mer enn utover mot det hvite, mainstream-USA – så smeller det ytterligere i ørene.

 

Det noe kaller rabling og rabulering kaller andre frigjørende fabulering. For Wests disipler vil fortsette å følge sin Yeezus. ■

 

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 21.06.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

Del på Twitter Del på Facebook

Siste saker

»
Det kunstige Irak (04.07.2014)
»
»
Forsvarer Israel (04.07.2014)
»
»
»