CUBA: El Capitolio i hovedstaden Havanna.

Foto: exfordy/flickr

Kommentar, Uten grenser-spalten 03.05.2013

Maktens ansikt

Den tidligere kongressbygningen i Havanna gjenoppstår etter å ha sonet sin lange straff. Som et angrende barn har den ventet i 54 år på å bli hjem for det kubanske parlamentet.

03.05.2013 15:09 – Av YOANI SANCHEZ Havanna, CUBA

 

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

 

Yoani Sanchez en cubansk blogger, aktivist og regimekritiker. Gjennom bloggen Generación Y kritiserer hun myndighetene på Cuba og mangelen på ytringsfrihet i landet. Hun har vært anholdt og plassert i husarrest, og myndighetene har gjentatte ganger nektet henne å reise til utlandet. Sánchez ble i 2008 tildelt den spanske journalistutmerkelsen Ortega y Gasset-prisen av avisen El País. Året etter ble hun tildelt Maria Moors Cabot-prisen av Columbia University, men ble nektet å reise til New York for å motta utmerkelsen. Fikk i april utlevert pass av myndighetene etter mer enn 20 avslag de siste fem årene.


Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).


Havanna, Cuba. Alle har vi besøkt bygget El Capitolio, som var et naturvitenskapelig museum fylt med møllspiste utstoppede dyr, og i en av salene ble den kubanske hovedstadens første offisielle internettilkobling åpnet. Mens turistene fotograferte den enorme statuen som symboliserer republikken, hang tusenvis av flaggermus fra de dekorerte takene. De sov opp ned på dagtid, men på natten fløy de rundt og etterlot avføring på veggene og gesimsene.

 

Der samlet det seg opp i flere tiår, blant de ansattes likegyldighet og knisende tenåringer som pekte på avføringen og sa «se, dritt, dritt». Dette er bygningen jeg har kjent siden barndommen min, nå i en skammelig forfatning, men fortsatt imponerende.

 

Besøkende blir alltid fengslet av historien om diamanten som markerer starten på Cubas veinettverk, full av forbannelser og grådighet. Og når de observerer denne nyklassiske kolossen bekrefter disse tilreisende det vi alle vet, men ingen sier høyt: «Det likner veldig på kongressbygningen i Washington.»

 

Arkitektonisk symbol

 

I denne likheten ligger deler av årsaken til den politiske eksilen vårt symbolbygg har måttet tåle. Det minner for mye om den andre bygningen, og bærer et åpenbart slektskap til det som har blitt symbolet på fienden. Men ettersom et dekret ble utstedt om at ingen flere arkitektoniske symboler skulle reises, fortsetter kuppelen å definere Havannas ansikt, sammen med strandpromenaden, hovedgaten Malecón og Morro festning ved innseilingen til Havannabukten.

 

For de tilreisende fra provinsene er det obligatorisk med et bilde fra trappen foran dette store palasset. Kuppelen er også det vanligste referansepunktet i malerier, fotografier, håndarbeid og i enhver suvenir reisende vil ta med hjem for å si at «jeg var i Havanna».

 

Da de insisterte på å tone ned viktigheten av bygget, ble det bare mer prominent. Jo større stigma som ble knyttet til det, jo mer fascinerende ble blandingen av skjønnhet og forfall. En av grunnene til dette er at helt siden konstruksjonen av bygget og fram til i dag, har ingen annen bygning på øya klart å overgå Capitolios prakt.

 

Maktens sal

 

Nå vil Nasjonalforsamlingen for folkemakten sitte nøyaktig der den tidligere kongressen i Republikken Cuba satt en gang, en kongress historiebøkene våre omtaler i så negative ordelag. Jeg ser for meg våre parlamentarikere som møtes i kammeret med polstrede stoler, omringet av de store vinduene med sin majestetiske framtoning, under de nøysomt dekorerte takene.

 

Jeg ser dem også rekke samtlige hender i været for å enstemmig, eller ved overveldende flertall, godkjenne hvert eneste lovforslag. Rolige, forsiktige, ensartede i sine politiske idéer og opptatt av å ikke fornærme den reelle makten.

 

Og jeg vet ikke hva jeg skal tro – hvorvidt dette i realiteten er en ny ydmykelse, en mer forseggjort straff for Havannas «Capitolio,» eller om det er stikk motsatt – en seier og den verdsatte triumf den har ventet på i mer enn et halvt århundre. ■

Oversatt fra engelsk av Kari Nøst Hegseth.


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 03.05.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

Del på Twitter Del på Facebook

Siste utgave