Foto: joshc/flickr

Tore Linné Eriksen anmelder klimabok

De nye dinosaurene

BOKANMELDELSE: Ap gikk på sitt landsmøte forrige helg inn for en konsekvensutredning av Lofoten og Vesterålen, og det første steg i retning oljeutvinning er tatt. Ny klimabok forteller noe om hvorfor dette skjer.

25.04.2013 15:51 – Av TORE LINNÉ ERIKSEN. Bokanmeldelse

 

Olje. En av deltakerne på Ap sitt landsmøte helgen 20.-21. april sa til Dagsavisen at uten kunnskap er det umulig å si ja eller nei.

 

Det viktige spørsmålet er hva slags kunnskap man mangler, og hvilke konsekvenser som skal utredes. Er det ikke mye kunnskap tilgjengelig om menneskeskapte bidrag til global oppvarming, og vet vi ikke mye om konsekvensene for klima og klodens framtid når oljen forbrennes?

 

De som fortsatt ikke har fått med seg dette, har nå heldigvis fått en kyndig veileder i boka Klimahistorie & klimapolitikk (Dreyer Forlag). Forfatter er Arne Christian Stryken, som er samfunnsviter med stor interesse for naturvitenskap og historie. Etter mange år ved Nansenskolen, underviser han nå i miljø- og klimaspørsmål på Høgskolen i Lillehammer.

 

La det først være sagt at dette ikke er en polemisk debattbok eller et sted å starte for nybegynnere. Forfatterens ambisjon er isteden å formidle forskningsbasert innsikt fra en rekke fagområder, der han også viser interesse for å fortelle hvordan kunnskap har blitt innhentet. Et stort antall kart og figurer gjør at det også er tale om et nyttig oppslagsverk.

 

Dermed blir det en bok som dokumenterer hva vi tross alt vet (og bør forstå), selv om det fortsatt er mye som er usikkert på et så komplekst område. Det er en motvekt til budskapet om at dersom ikke forskere vet alt, så vet de ingen ting. Men de vet nok til å fortelle om en høy risiko for et ugjenkallelig kaos.

 

Den svenske milliardæren Laszlo Szombatfalvy ga et eksempel i Dagens Næringsliv den 20. april: «Risikoen for at temperaturen øker hele ti grader, er én promille, det vil si én av 1000. Det høres ikke så mye ut. Men om ett av 1000 fly falt ned, det vil si 80 fly hver dag, ville det ikke lenger finnes noen flytrafikk.»

 

Fortidas landskap

 

Meningsundersøkelser viser at hver tredje nordmann avviser at den globale oppvarmingen i det hele tatt har noe å gjøre med menneskeskapte forhold å gjøre. Kronargumentet er gjerne at det til alle tider har vært vekslende klima, med både kalde og varme perioder, og at vi derfor ikke kan – eller bør – foreta oss noe. Særlig ikke hvis det går utover forbruk, krever endringer i det økonomiske systemet eller fører til økte avgifter og bompenger.

 

I sine fortreffelige historiekapitler, som er både nyskapende og perspektivrike, tar Stryken oss med på en spennende reise gjennom 750.000 år i fortidas landskap. Det er en fortelling om istider, mellomistider og varmere klima, der det også innimellom er svingninger med store konsekvenser for folk og samfunn.

 

Forklaringene er mange, og de naturlige variasjonene har å gjøre med både solintensitet, solflekker, endringer i innstrålingsvinkel, vulkanutbrudd, havstrømmer og skydannelser. På denne måten blir det understreket hvilken avgjørende betydning klimaet har hatt for mennesker livsvilkår, sosiale utvikling og evnen til å overleve, ja, kanskje for selve evolusjonen.

 

De historiske eksemplene forteller også om hvordan de forskjellige faktorene har forsterket hverandre, og til og med ført til dramatiske endringer på kort tid. Det er nettopp dette mange mener skjer i dag, som når varmere klima i permafrostområder gir økte utslipp av karbondioksid (CO2) og metangasser, som igjen gir mer oppvarming. Færre snø- og isdekte områder gir mindre tilbakerefleksjon av solstråler, og varmere hav gjør at det tas opp mindre CO2. Historisk innsikt kan altså være nyttig.

 

Er da alt naturlige variasjoner, som vi bare kan forsøke å tilpasse oss så godt vi kan? Nei, det er praktisk talt vitenskapelig samstemmighet om at den oppvarmingen som har skjedd siden førindustriell tid (ca. 1750), og da særlig i våre dager, har blitt forsterket gjennom menneskeskapte utslipp av klimagasser.

 

En ny tidsalder

 

Strykens spesialkunnskap om Grønland og polområder gjør framstillingen av endringene levende og konkret. Gjør det så noe? Her er svaret like klart at vi allerede ser mange ødeleggende virkninger rundt om på kloden, ikke minst i form av ekstremvær og katastrofer.

 

Om det ikke skjer dramatiske endringer i utslippene, får vi vite hvordan redusert artsmangfold, svekket matproduksjon, folkeflyttinger og økt risiko for sykdommer finner sted allerede med dagens temperaturøkning. Men den globale middeltemperatur er på full fart oppover, og det samme gjelder omfanget av klimagasser i atmosfæren. I et historisk perspektiv er det rett og slett tale om helt ny tidsalder, av fagfolk døpt antropocen, fordi menneskene selv helt grunnleggende endrer naturvilkårene og klodens livsbetingelser.

 

Hva må gjøres? Her anlegger forfatteren et klart etisk og politisk perspektiv, og påviser hvordan verdifull tid er tapt gjennom maktspill på klimatoppmøter, oljelobbyenes motoffensiv og det politiske systemets tendens til kortsiktig tekning.

 

Den etiske utfordringen ligger ikke bare i tanken på framtida for våre egne barn og barnebarn, men i det forhold at virkningene allerede i dag rammer de svakeste i fattige land, det vil si dem som bærer minst ansvar for problemene. (Noen av oss kaller dette for klimaterrorisme og forbrytelser mot menneskeheten). I klare ordelag får vi også vite hvordan økonomer og markedsliberalister har klart å sette dagsorden, også i vårt eget land, med sine begreper om kostnadseffektivitet og komparative fortrinn.

 

Den politiske dinosaur

 

I praksis betyr dette at Norge, som lever av å pumpe opp olje, kan bruke penger på å kjøpe seg fri gjennom talltriksing og kvotesalg. Men, som forfatteren spør: Hvem skal la ressurser ligge, redusere forbruk og støtte utviklingsland, om ikke Norge? I de siste ukene har spillet om CO2-kvoter (karbonkapitalisme) i og utenfor EU da også vist at denne «Stoltenbergske kongstanken» er en alvorlig hindring for reduksjoner.

 

Med utgangspunkt i Strykens analyse, er det heller ikke vanskelig å se at statens oljeselskap (eller oljeselskapets stat) bygger all sin tenkning på at togradersmålet, klimaforlik og internasjonale forpliktelser ikke spiller noen rolle.

 

Forfatteren lærer oss om sammenhengen mellom klima og utryddingen av dinosaurer for 65 millioner år siden. Men de politiske dinosaurene har overlevd, og de er den dominerende arten i dagens politiske klima.

 

Her har jeg særlig løftet fram bokas mange og sterke sider, ikke minst det historiske og etiske perspektivet. Med så mye stoff, hentet fra så mange fagområder, er det kanskje urimelig å ønske seg mer. Men – i alle fall for denne anmelder – er framstillingen knapp og svak når det gjelder maktforhold og det økonomiske systemets innebygde krav til eieravkastning.

 

Det handler om langt mer enn oljelobby og snevre byråkrater i Finansdepartementet, og den betimelige vekt som forfatteren legger på forbruk og livsstil, kan ikke løsrives fra kapitalistisk systemtvang. Men det er kanskje en annen bok, og kanskje bør den skrives av en forfatter med et annet ståsted.

 

Klimahistorie & klimapolitikk har så mye annet å by på, og den er et vellykket eksempel på hvordan samfunnsvitenskap og naturvitenskap trenger hverandre. Og så er det altså tale om ypperligere forskningsformidling i et norsk fagspråk av høy kvalitet. ■

 

ANMELDT AV TORE LINNÉ ERIKSEN, historiker og professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiO).

 

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 26.04.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

Del på Twitter Del på Facebook

Siste saker

»
»
»
Sei mot seismikk (18.08.2014)
»
Tre vise menn (18.08.2014)
»
Etter bombene (18.08.2014)
»
»
»
Det kunstige Irak (04.07.2014)
»
»
Forsvarer Israel (04.07.2014)

Siste utgave

Forsiden på siste utgave av Ny Tid

I løssalg nå!

Bli abonnent!

kundesenter-160x240.jpg