TERROREN: – Vi kan ikke overvåke oss fram til å finne denne mannen. Det er andre samfunnsstrukturer som må tre i kraft, som hvordan vi oppdrar barna våre, til naboskap, til forhold på arbeidsplassen – å bry seg om og å bry seg med. PST er en del av den kjeden, uttalte PST-sjefen i mars. Vi andre kan lære av PSTs sjeldent omtalte perspektiver, skriver Dag Herbjørnsrud.

Foto: flickr.com

Kommentar 19. juli 2012, foran ettårsmarkeringen

Beklager. Unnskylder. Angrer.

Alle sier at det kun er én skyldig. For ingen vil innrømme sine feil. Men det ønsker vi nå, ett år etter: Vi burde gjort mer for å hindre det som ødela livene til hundrevis av mennesker. Lærdom kan hentes fra PST-sjefens sosiale perspektiver.

19.07.2012 15:23 – Av DAG HERBJØRNSRUD, ansvarlig redaktør, dag@nytid.no
Emner: Utøya, 22. juli, PST

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

 

«Den voldsomme elvestrømmen kalles voldelig,

Men elvebredden, som snevrer den inn, den kalles ikke voldelig av noen.»


Bertolt Brecht (1898–1956), «Om volden»/«Über die Gewalt» (1930)

 

KOMMENTAR. Søndag om tre dager er det ett år siden terrordøden rammet Oslo og Utøya. 22. juli er det 365 dager siden én enkelt norsk mann drepte 77 mennesker og ødela livene til hundrevis av andre, i dusinvis av land: sårede, pårørende, familier. I forhold til folketallet ble flere drept av terroren i Norge enn i USA 11. september ti år tidligere.

 

En 33-årig nordmann, fra hovedstadens såkalte «beste vestkant», oppnådde over natten global beryktelse for å ha gjennomført den mest bestialske solo-terroraksjonen i verdenshistorien - inkludert nedskytningen av barn på kloss hold. Quisling er ikke lenger den nordmann som forbindes med mest ondskap.

 

Den tiltalte terroristen er den eneste strafferettslige ansvarlige for ugjerningen. Men er det også kun én person som er moralsk ansvarlig? Slik at resten av Norge er uten skyld, uten medansvar, og dermed kan gå videre med god samvittighet, som ingenting har skjedd fra deres side?

 

«Ja,» var Frp-leder Siv Jensen hurtig ute og konkluderte 15. august i fjor, før detaljene om  Skøyen-mannens liv var lagt fram i rettssalen: «Det er kun én som har ansvar for det som har skjedd, og det er gjerningsmannen,» erklærte hun overfor NTB.

 

«Ja,» var også konklusjonen fra statsminister og Ap-leder Jens Stoltenberg da han talte til årsmøtet i Oslo Ap sju måneder senere, 16. mars 2012: «Vi må aldri glemme at det er én mann alene som er skyld i alle drapene og alle lidelsene,» formante Stoltenberg.

 

Det er heller ingen offentlige instanser som har funnet grunn til å unnskylde. Ingen vil beklage overfor de etterlatte at de ikke handlet godt nok. Ingen har villet innrømmet at flere liv kunne vært reddet hadde det ikke vært for en rekke feil, tabber, misforståelser eller forsømmelser:

 

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), som i desember 2007 fikk nye retningslinjer, noe som økte mulighetene for å overvåke ekstremister med bakgrunn i «politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning». Men PST prioriterte heller andre enn høyreekstremister - og gjorde ikke noe med Global Shield-varselet om Skøyen-mannens kjemikalieinnkjøp fra Polen.

 

Regjeringen og byrådet, som ikke sikret Høyblokka og regjeringskvartalet i tide.

 

Politiet, som ikke gikk ut med terroristens navn på sine kanaler før Utøya-angrepet, et navn som de fikk av en observant privatperson få minutter etter at bomben smalt klokka 15.25.

 

Delta-styrken og deres overordnede, som synes å ha tatt fatale feilvalg, som synes å ha kostet dyrebare minutter og dermed flere unges dyrebare liv.

 

Vanskelige beklagelser

 

Selvfølgelig var det kun én som sprengte bomben, kun én som skjøt, kun én som skal sperres inne.

 

Men det vi - som i «Det store norske vi» - ennå ikke har våget å innrømme, er at vi var flere som kunne ha gjort mer, flere som burde ha handlet klokere. En slik innrømmelse vil være ubehagelig for oss det gjelder, men de manglende innrømmelsene er nok mer ubehagelige og en større belastning for de familiene som nå må leve med savnet og sorgen resten av livet.

 

Det har riktignok kommet noen halvkvedede forsøk på beklagelse. Politidirektør Øystein Mæland «beklaget» i mars at politimyndighetene ikke fikk forhindret terroraksjonen. Mens fungerende PST-sjef Roger Berg rett etterpå distanserte seg enda mer fra noe medansvar, ved kun å anerkjenne et «prinsipielt ansvar», for tydeligvis å dempe kritikk fra pårørendes  talspersoner. Det ligger ingen selvkritikk i disse uttalelsene: 

 

«Vi mener ikke at det er riktig at vi tar ansvar for dette. Vi synes det er beklagelig at det norske samfunnet har hatt terror. Av hensyn til de pårørende og berørte valgte vi likevel å si at vi beklager,» forklarte Berg etter pressekonferansen på Hotel Bristol 16. mars.

 

Dette fikk bistandsadvokat Arne Seland til å skrive en kronikk i Dagbladet: «En beklagelse av hensyn til andre, blir en tom beklagelse. Jeg tror mange ville verdsatt en beklagelse fra PST.»

 

Som Seland antyder, kan det komme nye «Mea Culpa-moments», muligheter for å innrømme skyld og ansvar, når 22. juli-kommisjonen legger fram sin rapport 13. august. Men da har det for de overlevende gått nesten 13 måneder siden terroristen i over to timer, uhindret, fikk holde på med sitt drapstokt i Oslo og på Utøya.

 

Hvorfor er ord og nyanser viktige? Jo: «En beklagelse er i utgangspunktet en sympatierklæring med et offer. Det er en unnskyldning med betingelser. Unnskyldningen bærer i seg ansvaret, det gjør ikke beklagelsen,» forklarte forfatter og retorikkekspert Jon Risdal til TV 2. Og konkluderte: «Alle beklager, men ingen tar ansvar.» 

 

Han påpeker at en oppriktig beklagelse, eller en unnskyldning, gjør det lettere for de overlevende og rammede å komme seg videre. Men selv etter 22. juli-kommisjonens rapportframleggelse antar Risdal at konklusjonen blir slik: «Jeg tror ikke noen vil si unnskyld.» Eller som artisten Elton John formulerte det: «Sorry seems to be the hardest word.»

 

Vi gjorde feil  


Vi har dermed kommet i den situasjon at «politiet beklager» (uten forbehold) i Stavanger Aftenblad at de for eksempel ikke rakk å dempe alle som ropte høyt i oljehovedstadens gater  natt til 1. juli. Og vi har en presset PST-sjef som i desember kunne ærlig beklage at hun ga «upresise opplysninger» til pressen, men som gikk av på grunn av noe helt annet. NRK kryper så til korset og «beklager» sterkt å ha telefonoverhørt et møte i Den rettsmedisinske kommisjon, og for ikke å ha gitt informasjon om dette.

 

Mens Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle, og leder av Norsk Redaktørforening, publiserer en angrende kommentar 29. juni under tittelen «To beklagelser – til to autoriteter», med introduksjonen: «Det er ikke dagligdags for journalister å be om unnskyldning. Slikt faller oss ikke naturlig. Nå er det imidlertid på tide.» De som får disse to unike, «målrettede beklagelser» er nevnte kommisjonsmedlemmer, da de ikke var «medieparanoide» likevel, og tingrettsadministrasjonen – for at den ikke bygde en for liten rettssal for pressen likevel.

 

Det er altså ikke så uvanlig å gi unnskyldninger i Norge, bare det er til «de rette» og angående det rette – altså til og om det som virker mindre viktig, nærmest ubetydelig. Det er kanskje lettest slik. Tapet av en flis beklages, men ikke det at skogen felles. Ett år etter står vi dermed tilbake med at 8 mistet livet i Regjeringskvartalet og 69 på Utøya, uten at noen andre enn én har gjort noe som helst feil. Ingen andre kunne eller burde i praksis gjort noe annerledes. Det er nesten som det var ment slik, som om alt kunne skje på nytt i morgen.

 

Vi i Ny Tid vil ikke legge oss opp i hva andre eventuelt måtte ønske å beklage eller ønske var gjort annerledes. Ut ifra ett perspektiv er det alltid lettere å være etterpåklok, ikke minste i møtet med en nærmest utenkelig og ufattbar brutalitet.

 

Men ut ifra et annet perspektiv handler dette også om å komme seg videre - både for de som hadde en rolle i tiden før/under terroren og for de overlevende. Og det handler om å ta lærdom, for å unngå at noe lignende kan skje igjen – da terror og ondskap aldri slår til på samme måte, da det ligger i dens natur å ramme som lyn fra klar himmel.

 

Og om ikke annet ønsker undertegnede, som redaktør i ukemagasinet Ny Tid & Orientering, å beklage – ja, også å unnskylde - at ikke vi ikke gjorde jobben vår bedre i forkant av 22. juli  2011.

 

Vi kunne, og burde, for eksemel ha fulgt tydeligere opp Antirasistisk Senters undersøkelse fra august 2010, som viste hvordan hatet mot minoriteter i Norge vokste eksplosivt på nettet – et barometer på tidsånden og strømningene som ekstremister generelt handler i forhold til. Holdninger skaper handlinger. Og vi burde, etter artikkelen «Jagland advarer Norge» 10. juni 2011, ha prioritert å følge opp artikkelen om Thorbjørn Jaglands og Europarådets mai 2011-rapport: Advarslene mot Europas voldelige høyreekstremister, de utbredte Eurabia-vrangforestillingene og nærmest også mot den uuttalte higen etter «en europeisk uavhengighetserklæring».

 

Vår redaksjon skulle da ha konfrontert PST og politiet med hva de gjorde for å følge opp advarslene. Jeg skulle ha understreket viktigheten av å undersøke om norske myndigheter da – noen uker etter Osama bin Ladens død - ikke ennå så seg blind på 11. september 2001-sporet.

 

Men vi fikk ikke gjort det. Jeg sørget ikke for at vi gjorde den jobben vi burde ha gjort. Vi presset ikke hardt nok de forskere som ikke våget uttale seg om de høyreekstreme, enten av frykt for disse eller av frykt for å bli sosialt stigmatisert for å ta opp et uvant tabutema.

 

Advarslene utenfra

 

For undertegnede oppleves dette ekstra tungt, da jeg for ti år siden i disse dager utga boka Blanke løgner, skitne sannheter (Tiden, 2002) sammen med Stian Bromark – det som skulle bli første bok i «urenhetens trilogi».

 

Denne boka, som hadde Al-Qaidas terrorangrep i USA som bakteppe, ble nettopp skrevet som  en advarsel og «en kritikk av det nye verdensbildet» – med et ønske om å vise en tredje vei mellom såkalte muslimske og kristne ekstremister. Disse ekstremister som i praksis deler mange av de samme problematiske verdensbildene om fortid og nåtid, de som alltid legger skylden på «de andre», altså hverandre. Bokserien ble også en del av utviklingen av Ny Tids redaksjonelle prosjekt på 00-tallet. Og derfor føles det ekstra vondt å måtte innrømme at vi ikke gjorde jobben godt nok akkurat da det gjaldt som mest.

 

Dette er ikke bare å beklage. Det er også noe undertegnede angrer på.

 

For er det noe vi har erfart, så er det at både politikere, politi og andre myndigheter fort lar seg påvirke av hvilke kritiske spørsmål de får fra pressen og «folk flest». De prioriterer fort annerledes etter en mediestorm. Og slik skal det vel være i et demokratisk samfunn, for vi lever ikke i en politistat hvor folkets legitime ønsker og behov ikke skal lyttes til. Pressens rolle som vaktbikkje er nettopp å stille kritiske spørsmål ved hvordan de offentlige midler brukes, kanskje spesielt når det gjelder noe så viktig som å sikre borgernes trygghet - det være seg i sentrum av hovedstaden eller på en sommerleir for ungdomspolitikere.

 

Denne unnskyldningen, til pårørende og etterlatte, gjør vi kun på egne vegne. Ny Tid & Orientering har alltid vært en nisjepublikasjon, en motstrøms ukeavis som korrektiv eller alternativ til mainstream-mediene med et større nedslagsfelt. Nettopp derfor smerter det å se at vi ikke gjorde korrektivarbeidet enda bedre på det feltet vi kanskje kan best.

 

Så vil noen si: Ja, men det ville jo ikke gjort noen forskjell uansett. Hva kunne vel en liten avis, eller flere, gjort mot et lenge planlagt terroristanslag? Muligens ingenting. Men det kunne også ha vært at jevnlige spørsmål til politimyndigheter og politikere om hva som gjøres overfor også norske høyreekstremister, som sympatisører av jaktdrapet på Benjamin Hermansen (15) i 2001, kunne ha økt politiets vaktsomhet og skjerpet den allmenne bevissthet før juli 2011 – slik at man var klar over at også terroren er fargeblind: Gjerningsmennene er som oftest en av oss, på den ene eller andre måte.

 

Vi levde i en tid hvor Peter Mangs, tiltalt for flere drap eller drapsforsøk på en lang rekke innvandrere i Malmø siden 2003, ble pågrepet av svensk politi i november 2010. Og i januar 2011 ble seks mennesker drept i et attentat på Demokratenes Gabrielle Giffords under et politisk møte i Arizona.

 

Tegnene i tiden var der, altså. Og høyreekstrem terror var ikke noe nytt i Norge – snarere den så å si eneste dokumenterte terroren vi har hatt de siste tiårene – fra nynazisters bombing av Nor-moskeen på Frogner i 1985 til bombetruslene mot Oslos barnetog 17. mai 2012.

 

Ville en høyreekstremist kunne ha gått under radaren i et par år og uhindret ta seg til rette hele veien ut til Utøya, dersom PST og offentligheten hadde blitt minnet på problemstillingen? Vi får aldri noe sikkert svar, men jeg tror ikke det. Spørsmålet var snarere om det var satt ut noen radar mot høyreekstreme i det hele tatt, eller om den var slått på.

 

Uansett: 77 mennesker er døde nå. Vi skylder dem at vi også våger å stille de ubehagelige spørsmålene, og at vi tør ta de debattene vi har skjøvet unna i sjokk- og sorgfasene.

 

PST «bryr seg»

 

For det er tross alt minst ett viktig perspektiv PSTs konstituerte sjef Roger Berg ga oss som samfunn den 16. mars i år.

 

På den omtalte pressekonferansen, der han ikke ville unnskylde, sa han også noe som bare ble referert i en avis eller to da - noe som tidstypisk nok etterpå ikke er nevnt i de tusener av artikler og innslag i mediene. Berg påpekte nemlig at vi alle har et ansvar for at terrorister som 33-åringen ikke får lov til vokse opp i vår midte. Han sa:

 

«Vårt perspektiv er at vi ikke tror vi kan overvåke oss fram til å finne denne mannen. Vi tror ikke det er dette som er løsningen ved framtidige situasjoner. Det er helt andre perspektiver og samfunnsstrukturer som må tre i kraft. Det er andre løsninger på dette, som går på fra hvordan vi oppdrar barna våre, til naboskap, til forhold på arbeidsplassen – å bry seg om og å bry seg med. PST er en del av den kjeden, men vi kan ikke gjøre dette alene.» 

 

Man skulle jo nesten tro dette var en snillistisk barne- og likestillingsminister som uttalte seg om «hvordan vi oppdrar barna våre», om hvilke verdier vi bør gi fireårige gutter. Men det var altså den hardbarkede Berg som prioriterte, da han skulle snakke om terrorbekjempelse, det «å bry seg om» – omtrent slik Gro Harlem Brundtland gjorde i en nyttårstale på 90-tallet.

 

PST forstår seg selv og politiet generelt som en del av et organisk, folkelig samfunn – men gjør vi? Innser vi egentlig Bergs påpekning av at vi alle påvirker hverandre – Facebook-aktivister, bloggere, tvitrere, medier, politikere, byråkrater, domstoler, politikvinner og PST-sjefer - der Norge og verden blir som et Coop-medlemskap: «Litt ditt»?

 

Om ikke annet er det betryggende at den nye PST-sjefen Benedicte Bjørnland, tidligere politimester i Vestfold, betonte det samme i et tiltredelsesintervju 11. juli: «Alle må bidra for å forebygge radikalisering som kan føre til terrorhandlinger.»

 

Hvis politikere, mediesynsere og folk flest tok til seg disse PST-budskapene – om å skape et mer inkluderende, tillitskapende og nestekjærlig Norge – så ville vi kanskje ikke bare lettere unngått nye tragedier som 22. juli 2011. Vi ville da også leve opp til de idealene som de døde AUF-ungdommene på Utøya levde for, og som de døde på grunn av.

 

Ett år. Intet glemt.

 

 

Del på Twitter Del på Facebook

Siste saker

»
»
»
Sei mot seismikk (18.08.2014)
»
Tre vise menn (18.08.2014)
»
Etter bombene (18.08.2014)
»
»
»
Det kunstige Irak (04.07.2014)
»
»
Forsvarer Israel (04.07.2014)

Siste utgave

Forsiden på siste utgave av Ny Tid

I løssalg nå!

Bli abonnent!

kundesenter-160x240.jpg

Nettutgaven av Ny Tid publiserer fredager utdrag fra ukemagasinet. Få 3 uker gratis: