Foto: Person Behind the Scenes/flickr

Kommentar, Uten grenser-spalten 15.06.2012

Etter volden: Hvorfor samarbeider ikke politiet?

To måneder etter at jeg ble overfalt og banket opp, har politiet plukket ut to gjerningsmenn. Jeg tviler på at de er skyldige.

14.06.2012 16:52 – Av ELENA MILASHINA MOSKVA, RUSSLAND

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

 

 

Elena Milashina er journalist i den uavhengige russiske avisa Novaja Gazeta. hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.

 

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

 

Moskva, Russland. Det er nå mer enn to måneder siden jeg og min venninne Ella Asoyan, som jobber for den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House, ble angrepet og banket opp. For noen dager siden ringte etterforskeren som leder saken vår og fortalte at etterforskningen nå nærmer seg slutten.

 

Sent om kvelden den 4. april var vi begge på vei hjem fra redaksjonslokalene til Novaja Gazeta. På bussholdeplassen gikk jeg innom en kiosk for å kjøpe en flaske vann. En full mann la merke til at jeg hadde penger i lomma på ryggsekken. Selv var jeg sikker på at det var han som hadde angrepet oss.

 

Men Ella hadde lagt merke til alle detaljene under angrepet: Fra det øyeblikket vi begynte å gå nedover den mørke gaten i nabolaget mitt, og hun hørte raske skritt bak oss, til de to gjerningsmennene, som ikke lot seg skremme av at tre forbipasserende så dem, forlot åstedet. Ella benekter kategorisk at den fulle mannen vi hadde møtt på bussholdeplassen var involvert i ugjerningen.

 

Jeg så ikke gjerningsmennene, og forstod ikke engang at de slo Ella samtidig som de banket opp meg. Jeg mistet ikke bevisstheten, men evnen til å forstå hva som foregikk, kom ikke tilbake før voldsmennene forsvant. De tok tak i hetten på kåpen min, slo meg i hodet, fikk meg ned i bakken og fortsatte å slå mot hodet mitt – men unngikk først å slå meg i ansiktet, noe som er rart. Først da jeg prøvde å skrike, fikk jeg et slag i munnen. Det var et kraftig slag, jeg mistet en fortann. Da jeg senere kom på sykehuset og legen så såret, var han helt sjokkert.

 

Tilfeldig eller ikke?

 

Vi er begge overbevist om at vi ikke ble forfulgt de fire hundre meterne fra bussholdeplassen til åstedet. Vi tror de ventet på oss. To menn: Ella beskriver én av dem som en med typisk kaukasisk utseende.

 

Det var han som angrep Ella. Han slo henne i bakken, sparket henne og tok begge veskene hennes. En av dem inneholdt datamaskinen hun bruker på jobben, den andre var en vanlig dameveske med penger og papirer. Ella greide å sparke angriperen i magen, og han stakk av. Hun kom seg på beina og greide faktisk å rive til seg vesken med penger! Det er et overraskende faktum, som sier mye.

 

Han angrep henne ikke på nytt, men ble stående og blokkere henne i det hun forsøkte å nærme seg meg. Hun fikk derfor et godt signalement av ham. Det var han som greide å overbevise de tre kvinnene som kom forbi, om at gjerningsmenn og ofre kjente hverandre fra før, og som greide å unngå at de forbipasserende blandet seg inn ved å indikere at det var snakk om et «familiedrama».

 

Imens ble jeg slått og slått. Ella mener at det så ut som om de var spesielt ute etter meg. Helt fra det skjedde har det vært to versjoner av hva som var grunnen til angrepet. Den versjonen jeg har mest lyst til å tro på, går ut på at det var et tilfeldig ran. Den eneste muligheten til å bevise det, er om politiet finner gjerningsmennene.

 

Om de finner dem, kan jeg gjerne tro på at det var et ran. Hvis ikke, har ugjerningen sammenheng med min profesjon og mitt arbeid. De siste månedene før angrepet gransket jeg det føderale narkotikapolitiet. Jeg hadde skrevet om hvordan enkelte tjenestemenn har opprettet falske saker mot uskyldige mennesker, og brukt disse sakene som skalkeskjul for selv å selge narkotiske stoffer på russisk jord.

 

Tradisjonell russisk måte

 

Det er snakk om store partier, og deler av inntekten brukes til å holde kolleger unna etterforskning. Dette er fakta som er blitt bekreftet av vitner fra en annen russisk spesialtjeneste, FSB. Vi publiserte flere av disse artiklene i Novaja Gazeta, men fikk ingen reaksjon fra narkotikapolitiet. Med mindre jeg tar feil, bestemte enkelte mektige menn, som fant min granskning utilfredsstillende, seg for å «avslutte diskusjonen» omkring dette temaet på den tradisjonelle russiske måten – ved å straffe en plagsom journalist?

 

Jeg forventer at det russiske politiet, som etterforsker saken, skal være i stand til å gi meg det riktige svaret på dette. Jeg sa til etterforskeren at jeg hele tiden under min granskning hadde hatt en forutanelse – på samme måte som jeg følte det dagen før jeg ble angrepet i Beslan i 2006, mens jeg gransket omstendighetene rundt terroraksjonen i 2004.

 

Men politiet forholdt seg svært skeptisk til mine forutanelser. Helt fra begynnelsen har de holdt seg til den offisielle versjonen: Ran på åpen gate og umotivert vold.

 

Ja vel, ran. Det skjer jo. Som jeg har nevnt, vil jeg gjerne tro på det. To mistenkte ble arrestert den dagen Ella dro fra Moskva. De første dagene etter angrepet klarte hun seg veldig bra, tok vare på meg og samarbeidet aktivt med etterforskerne, svarte detaljert på spørsmål og satt i lange avhør.

 

Men etter en stund følte hun en bølge av trøtthet og frykt. Det var en forsinket psykologisk reaksjon på det som hadde hendt, men det var noe annet også: Saken er at de stjal Ellas datamaskin, men viste demonstrativt null interesse for vesken med alle verdisakene hennes.

 

Uønsket bevismateriale

 

To dager etter angrepet ble Ella oppringt av en politimann og bedt om å oppgi passordet til datamaskinen sin. Først skjønte vi ikke hvorfor. Ella hadde jo i detalj forklart seg om datamaskinens merke, farge og størrelse. Det var langt på vei nok informasjon til å kunne identifisere den. Men politiet krevde å få passordet. Både den dagen og de påfølgende, og resten av uken, fortsatte de å ringe.

 

Først spurte de pent, etter hvert ble de mer insisterende. De hevdet samtidig at de ikke hadde fått tak i datamaskinen, og tilføyde at siden de hadde brukt så mye tid på å få tak i passordet hadde de nå mistet muligheten til å fange gjerningsmennene «på fersk gjerning».

 

De hadde ikke bedt om å få inn andre bevis, for eksempel Ellas veske, som muligens hadde spor av blodet til den ene angriperen. Vesken, og en del andre gjenstander, befinner seg fremdeles hos meg.

 

For hver oppringning ble Ella reddere og reddere. Hun har bodd i USA de siste ti årene, og er ikke vant til så arrogant og uprofesjonell oppførsel fra politiets side. Hun dro fra Moskva med frykt for at hun ville bli stoppet på grensen. Det kan godt hende at det ikke var noen grunn til å være redd, men jeg forstår hennes frykt. Jeg forstår også hennes motvilje mot å dra tilbake til Russland.

 

Tvunget tilståelse

 

Da politiet ringte meg og fortalte at etterforskningen snart var avsluttet, at de ikke var i tvil om at de hadde arrestert de riktige gjerningsmennene, og at saken nå kunne gå til retten, holdt jeg ikke ut mer. For første gang hevet jeg stemmen. Jeg tviler nemlig på at det stemmer. Spesielt fordi jeg har møtt konene til de påståtte gjerningsmennene.

 

De kom selv til meg, og sa at de var sikre på at mennene deres var uskyldige. Det er ikke bare deres ord – som journalist er jeg vant til ikke å stole på ting folk sier – men det er noen fakta. Det viktigste er at den ene arrestanten på ingen måte ligner på det signalementet Ella gav etter angrepet. Det er kun Ella som kan kjenne dem igjen, og det er hennes vitnesbyrd som blir den viktigste støtten for den offisielle versjonen.

 

Ellers vil min antakelse forsterkes: At politiet bare har hanket inn noen tilfeldige karer og banket en tilståelse ut av dem. I Russland er dette vel så vanlig som ran på åpen gate.

 

Men politiet har gjort alt for å skremme min venninne fra å komme tilbake til Russland. Ella jobber for Freedom House, en organisasjon som russisk etterretning har stemplet som uvennligsinnet. Hun er redd, men klar for å komme tilbake for å identifisere de som er blitt plukket ut som gjerningsmenn.

 

Dette kan hun gjøre ved enhver russisk ambassade i utlandet – vi foreslo Baltikum, Ukraina og Amerika. Men etterforskerne har motsatt seg dette. Som en etterforsker sa til meg: En så ubetydelig sak tillater ikke at politiet reiser så langt.

 

Jeg svarte at det er mot loven å motsette seg en slik ordning, og lovte at jeg ikke kommer til å tie om dette. Men tro meg – jeg synes det er ubehagelig å skrive dette om meg selv.

 

Vår profesjonelle plikt

 

Dette er altså den idiotiske situasjonen jeg befinner meg i. Når man opplever vold mot seg som journalist, føler man seg på en måte inkompetent. Oleg Kasjin, Kommersant-journalisten som ble overfalt og banket opp utenfor sin egen leilighet i 2010 – og hvis sak ikke er blitt etterforsket siden da – fortalte meg at han har opplevd det samme:

 

«For det første er politiets mulighet for å lukke saker et effektivt middel for å forhindre at ubehagelige sannheter kommer for en dag. For det andre, latterlig nok, føles det alltid litt pinlig å skrive om seg selv og kreve at de skyldige blir tatt.»

 

Jeg kjenner Oleg Kasjin godt. Og jeg kjenner 150 andre russiske journalister som har opplevd å bli angrepet i løpet av det siste året. Det er kanskje upassende at journalister skriver om andre journalister og forlanger deres rettigheter. Men det er vår profesjonelle plikt å fortelle om disse angrepene.

 

Og er det ikke noe som angår alle, når folk som banker opp og dreper journalister, fremdeles er på frifot? Og når de forsøker å holde dette vekk fra offentligheten? ■

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 15.06.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


Del på Twitter Del på Facebook

Siste saker

»
»
»
»
»
»
»
LEDER: Folkeønsket (04.04.2014)
»
»
Europas nye land (28.03.2014)
»
Roser omleggingen (28.03.2014)

Siste utgave

Forsiden på siste utgave av Ny Tid

I løssalg nå!

Bli abonnent!

kundesenter-160x240.jpg