SPILLET: Mandag 4. juni ble kabal spilt av en meddommer under professor Mattias Gardells forklaring. Verdighet kan være så mangt.

Ny Tid-leder 08.06.2012

Leder: Uten genanse og verdighet

Det går en Elias Rukla gjennom tingrettssal 250. Han spiller kabal og vil slå seg til blods med en paraply.

07.06.2012 16:20 – Av DAG HERBJØRNSRUD, ansvarlig redaktør, dag@nytid.no

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud


Neologisme. «Så tok han paraplyen opp igjen, og slo den atter mot vannfontenen, spilene var nå knekket og uregjerlig forvridde og de viklet seg i alle retninger, og noen av dem skar ham opp i hånden, slik at han kunne se blodet piple ut av små rifter på sin egen hånd.»

 

Slik lyder det i den skjellsettende scenen i Dag Solstads moderne romanklassiker Genanse og verdighet (1994). I skolegården på vestkanten, noen hundre meter i luftlinje fra Skøyen, står den fortvilte gymnaslærer Elias Rukla og denger løs på en paraply og en tilværelse han ikke helt kan få til å gå opp. Mens snikende elever stirret forbauset på ham i spisefriminuttet.

 

Det er denne «paraplyhendelsen» som utgjør Ruklas fall – tapet av en vel ansett fasade og ære. Tapet av hans genanse og verdighet.

 

Så går det 18 år. Og igjen er sjenanse og verdighet kommet tilbake i vår midte. I sirkusmanesjen. Også kalt tingrettssal 250. Det har vært så mye snakk om «verdighet». Faktisk i over 3600 medieartikler de siste månedene, i forbindelse med 22. juli-saken. Statsadvokater og rettsadministratorer har snakket om den viktige «verdigheten». Underforstått at folk flest får holde følelsene sine for seg selv. Heller gå til private psykolog senere enn å ytre sin ærlige mening overfor offentligheten nå.

 

Dette eviggnagende ønsket om verdighet - taushet, ro, beherskelse, normalitet. Det er som om verdighetsønsket blir vår uverdige virkelighetsflukt. Troen på at en drept verdighet kan gjenopplives med kunstig åndedrett, bare man puster uhørlig nok.

 

Hvordan dikte etter Holocaust, det ufattelige, undret en filosof i sin tid. Hvordan gå videre som før etter Utøya, kan vi undre i dag. Etter disse 77 døde – disse 154 øyne som forlot oss. Og de 69 Utøya-ofrene – disse unge skutt ned med på kloss hold med viten og vilje. Én etter én. Utøya-ungdommene - ofre for de mest bestialske drap utført av én enkeltperson i vår levetid. Måtte 22. juli 2011 forbli dette århundrets evige moralske nullpunkt. Måtte ingen se noe i nærheten av noe så bunnløst nattemørkt som dette sorte hull i vår midte. Dette som vårt samfunn vil gravitere rundt i årene som kommer. Og til slutt, når vi tror vi har glemt nok til å kunne gå videre, blir den svarte 22. juli-datoen risset inn som et furete Kainsmerke i vår panne.

 

Kabal vs Gardell

 

For hva er verdighet i en sådan stund?

 

Kanskje det går an å svare ved å peke på uverdigheten. Den som skinte mot våre øyne mandag, på direktesendt tv til en hel verden. Det skjedde akkurat under klimakset til professor Mattias Gardell – den lærde, svenske forfatter som som med sin bok Islamofobi i fjor vår advarte mot galskapen i vår midte. Våren 2011 ble han latterliggjort i Norge. Nå er han det muligens mest kyndige innkalte vitnet, hva angår forbrytelsens kjerne. Og akkurat da Gardell mot slutten besvarer spørsmål i retten, er det vi ser det utrolige på tv: Meddommer Eielsen legger dypt konsentrert kabal på sin pc-skjerm! Næmere bestemt kabalen Freecell, på nettstedet goodsol.com.  

 

Det er som vi aner den fortvilte Elias Rukla forlate pc-en, tingrettsalen og tv-overføringen, for så å gå ut og hamre med sin paraply i nærmeste skolegård og rundkjøring:

 

«Dette betyr jo at det er slutt nå, tenkte han. Det er forferdelig, men det er ingen vei tilbake.»

 

77 døde mennesker. Og så er det en kløver-to ved en ruter-tre som fanger en meddommers oppmerksomhet? Verst er likevel ikke dette. Og det er nok av uverdige hendelser å trekke fram fra de siste måneder - uten engang å nevne den rosa gummibåten, myndighetsledernes manglende beklagelse, politiets mange uklare framstillinger, den rettsmedisinske kommisjonens utilregnelige og uverdige prestisjespill, utvelgelsen av meddommeren som ønsket dødsstraff, aksepten av hans fornedrende armhilsen, den ukritiske talerstolen til morderens ideologiske fettere, de mange absurde påstandene som stenograferes ned fra tingrettssalen og uimotsagt spres som såkorn for vinden.

 

Sirkusdirektøren

 

Kort sagt: Dette som gjør at den eneste som sitter glisende og avslappet igjen blant oss, er den manipulerende terroristen.

 

Alt er gått etter planen. Tingrettssal 250 er blitt hans sirkusarena, slik han varslet i manifestet. Hannibal er blitt sirkusdirektøren som styrer aktørene som sine marionetter. Hans PR-kupp gikk som planlagt. Aldri har han fått så mange følgesvenner som nå. Og hvem som er hans mest nyttige idioter, vet sirkusdirektøren best selv.

 

Aldri har barnemorderen møtt så mye respekt som nå – selv landets fremste dommere, advokater og psykiatere reiser seg, håndhilser og bukker for ham. Og innkalte «sakkyndige», hans egne utvalgte vel å merke, gir han helt rett i verdensanskuelsen – siden aktoratet absurd nok ikke har prioritert å få inn vitner med ideologisk kunnskap. Slik får han sin respekt og verdighet. Mens andre heller tar sin paraply og finner seg en vannfontene.

 

Og det er når informasjonssjefen i Oslo tingrett, Irene Ramm, svarer på kabalspillingen – at vi ser hvordan uverdigheten har tatt bolig i våre sinn, som om rikosjetter fra kulene har avleiret seg i våre sinn: «Dommerne følger nøye med på det som blir sagt og presentert i rettssalen. Det er flere måter å holde fokus på,» forklarer hun.

 

Det er så man får skjønner de som vil kaste en sko. Men da sier jo jussens trofaste menn og kvinner at de etterlattes skokasting og fortvilte rop ikke er «verdig». Som om det er noe verdig i det som skjer og har skjedd. Som om kald kynisme er mer verdig enn en etterlatt mors eller brors skrik.

 

Vi bivåner nå daglig uverdighetens teater utspille seg på en scene som ikke er vår. La oss ikke innbille oss noe annet. ■

 

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 08.06.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

Del på Twitter Del på Facebook

Siste utgave

Forsiden på siste utgave av Ny Tid

17.-23. oktober 2014

I løssalg nå!

Bli abonnent!

kundesenter-160x240.jpg