Foto: wikicommons

Ny Tid-leder 20.01.2012

Leder: Moralsk tyngdekraft

Det synes å ligge i en lovmessighet i hvem som ender opp som syndebukkene i norske kulturdebatter. Selv Plumbo løser ikke opp tette sluk.

19.01.2012 17:46 – Av DAG HERBJØRNSRUD, ansvarlig redaktør, dag@nytid.no

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

 

Debatten. Nok en uke, nok en kulturdebatt etter vant mønster: En folkelig nordmann sier noe dumt. Blir fordømt. Så sier eller gjør den angrepne noe dumt. Den opprinnelig syndebukken ber om unnskyldning. Og så blir han gjort til større helt enn han noen gang hadde drømt om å bli.

 

Moralen er grei: Gjør hva du vil, bare si de rette tingene etterpå. For den moralske tyngdekraften i slike debatter er konstant. Man vet hvem som lander med beina først og går av med seieren til slutt.

 

En norsk multikultidebatt er som en republikansk nominasjonskamp: Det er morsomt å late som det er spennende, men alle vet at Mitt Romney vinner til slutt. Den moralske tyngdekraften sørger for at den med størst masse hos majoriteten lander med beina først. For så å stå trygt plantet på bakken.

 

Slik også med Vestfold-bandet Plumbo – de nye folkeheltene. De kom med en tydeligvis innøvd og intern vits rettet mot Madcon, da de under live-sending mottok pris av dem under Spellemann-utdelingen 14. januar.

 

Men så gjorde en Madcon-artist feil ved å reagere i affekt og si noe ugjennomtenkt til en journalist. Og så hadde en Kaizers Orchestra-utøver øl i et champagneglass, for så å la seg filme mens han helte innholdet over Plumbo-sangeren.

 

Nå er det vel både mulig og sannsynlig at man på slike rock- og pop-fester uansett heller dyr drikke over hverandre, samt at man daglig kaller hverandre langt verre ting enn det vi nå har fått høre. Men for det dannede borgerskap er disse reaksjonene støtende. Det er jo ikke slik stjerne-rockere skal oppføre seg!

 

«Massiv støtte»

 

Resultatet ble at Plumbo nå er på toppen av iTunes med «Møkkamann». Låta ble streamet over 40.000 ganger på tre dager. Og de er sett av over 1,6 millioner på YouTube. Ny Tid spår her at Plumbos låt «Ola Nordmann» ligger best an til å bli Norges Melodi Grand Prix-bidrag i Aserbajdsjan denne våren.

 

For målingene viser at over 60 prosent mente det var Madcon og Kaizers Orchestra som hadde skylda. Mens kun sju prosent laster Plumbo. Saken avgjort. Videre nå. Eller som det konkluderes i tittel og ingress på side2.no: «Får massiv støtte: Både fans og kjendiser mener Plumbo har fått nok kritikk.»

 

For det finnes ikke dårlige holdninger i det norske folk, bare hårsåre mottagere. Til nød finnes det klønete formuleringer, men de er jo ikke vondt ment.

 

Vi har sett denne moralske tyngdekraften i en rekke saker. Etter de plutselige, eruptive utbrudd for en utstøtt minoritet, «skippertakhumanismen», vender folkemeningen seg mot det opprinnelige offeret. Man kan få litt sympati, men ikke for mye. Det kan bli for mye Møllers tran. Som da Maria Amelie ble satt på flyet for ett år siden. Da hun ble sendt ut av landet, var «folk» blitt lei saken – målingene begynte å vende seg mot myndighetenes offer.

 

Det samme så vi i den famøse saken fra Sofienbergparken, i august 2007. De første dagene og ukene var sympatien i mediene hos det åpenbare og største offeret, tolken Ali Farah. Og hos hans samboer og deres lille datter. Men gradvis snudde stemningen. Det ble for mye kritikk av systemet, av «oss selv». Våren 2008 begynte de første anonyme tekstene fra den ene ambulansesjåføren, aldri den andre, å dukke opp i Aftenposten. Sympatien viste seg. Mange ville ha mer.

 

Og så den 3. oktober sto reportasjen «Stemplet mann» på trykk i Aftenpostens A-magasin. Et bilde av Farah stående - blødende og omtåket – ble hovedbildet: Selve «beviset» på at det «egentlig» ikke var gjort noe alvorlig galt. Han sto jo! Beleilig nok ble det ikke understreket at det var ambulansesjåførene selv som hadde trukket Farah opp fra bakken og til stående stilling.

 

Flodbølgesympatien

 

Det var som en flodbølge åpnet seg etter A-magasinet. Ett års undertrykket sympati strømmet mot sjåførene og myndighetene. De hadde ikke gjort noe feil likevel, var budskapet på de tusener av nettinnlegg. Det var snarere Farah-familien som hadde lurt «oss». Og det betydde at «det store vi» kunne gå fri. Det var ikke noe diskriminerende inne i bildet. Han sto! I det minste i et par minutter, med hjelp.

 

Og nå fikk «arbeiderne» sympatien. Mens det tidligere offeret nærmest ble som løgnhals å regne. Den ene sjåføren gikk fra det ene hyllestintervjuet til det andre. Ingen ville høre på Farah. Ikke hjalp det å ta til motmæle heller. Farah skrev en tekst der han provoseres av at mediene heltehyller den som forlot han, mens han selv skjelles ut:

 

«Jeg tror vi får heise et flagg den dagen noen fra Ullevål sykehus skulle gått ut og forsvart meg offentlig, hvilket ikke har skjedd til den dag i dag. Derimot blir du nå framstilt som om det er du som er offeret, støttet med psykologer og leger derfra, til tross for at det er du som.... forlater meg når jeg er på mitt svakeste.»

 

Farah understreket: «Jeg har mange hvite brødre og søstre. Jeg mener jeg klarer å se hvite mennesker som individer. Og jeg har ingenting imot hvite mennesker. Men jeg liker ikke dere som er grå. Dere som prøver å holde oss nede.»

 

Men advokat Bjørn Rudjord regelrett fratok Farah hans upubliserte og uredigerte tekst – etter å ha fått den konfidensielt i hende. Og så ga han den til mediene, sammen med latterliggjørende uttalelser om det nedslåtte offeret. Og dette før teksten i det hele tatt var trykket. Slik ble Farah hengt ut over hele Klassekampens førsteside på en torsdag, 30 timer før publisering i Ny Tid. Basert på en uredigert versjon advokaten fikk tilsendt.

 

Løpet var selvfølgelig uansett kjørt. Den moralske tyngdekraften i det norske ordskiftet ville  veiet Farah og funnet ham for lett. Han ville uavhengig av reaksjon svevet vekk til en annen planet. Ute av syne, ute av sinn.

 

Savnet av samtalen

 

For våre folkelige nordmenn vil på sikt alltid kunne lande trygt på beina i vår midte – selv om de skulle begå himmelropende brølere. Deres enkeltvise feil blir bare unntaket som bekrefter regelen om at det er typisk norsk å være god.

 

For slike som Farah, imidlertid, gjelder hans midlertidige sympatirolle bare så lenge han spiller offerrollen. Med en gang ofre som han kritiserer eller sier/gjør den minste feil, er det slutt. Ingen tilgivelse. Farahs status som midlertidig helt var uansett bare et unntak som bekrefter regelen om at han ikke er det til vanlig.

 

Og slik endte vi opp mot med at «Farah er... den virkelige rasisten i Sofienbergparken», som det het i Morgenbladet. Han ble den eneste stemplet som rasist med navn. På én artikkel gikk Ali Farah fra å være et offer til å bli Norges største rasist.

 

Mens den ene som lot han bli igjen, har fått en enorm sympatibølge i snart fire år: Medieofferpris, bokutgivelse, tv-program. Sikkert vel fortjent. Men spørsmålet er også: Hva hender med alle de vi glemmer når den moralske tyngdekraften begynner å virke? De som svever der ute?  

 

Svaret kan vi muligens få når vi får til Den store samtalen igjen. Den som fortrenges til fordel for mistenkeliggjøring og latterliggjøring overfor de som ikke følger de uutsagte normer.

 

Vi har kanskje en jobb å gjøre. Men det er langt mer behagelig å la være. Vente litt. Pause først. Melodi Grand Prix. ■

 

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 20.01.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid - klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

 

Del på Twitter Del på Facebook

Siste saker

»
»
»
Sei mot seismikk (18.08.2014)
»
Tre vise menn (18.08.2014)
»