Flere hundre mennesker deltok i protestmarsjen mot kraftlinja i Hardanger lørdag 14. august. Hva om beslutningstakerne ikke satt i Oslo, men i Brussel?

Foto: Norske Venstre

Kommentar:

Demokrati for de sterkeste

20.08.2010 14:32 – Av Tale Marte Dæhlen, leder i Ungdom mot EU

Demokrati. 10. august besluttet regjeringen å åpne for en ekstern utredning av sjøkabler i Hardanger, som et alternativ til de foreslåtte mastene. Etter et massivt engasjement fra både miljøbevegelsen og innbyggerne i de berørte kommunene, ser regjeringen seg nødt til å se nærmere på andre mulige løsninger. Man kan mene hva man vil om utbyggingen, men det som gjør meg glad, er at det store folkelige engasjementet har fått regjeringen til å revurdere sin avgjørelse.

Dette viser hvordan nærhet til politikerne gjør det mulig å påvirke deres avgjørelser fordi man kan kontakte dem direkte, men også hvordan politikerne i større grad må forholde seg til sine velgere og blir tvunget til å ta hensyn til meningene til lokalbefolkningen. Etter min mening er det lettere å huske hvem man representerer, jo nærmere man er sine egne velgere. I Norge er politikerne nødt til å ta hensyn til folks meninger og ønsker. Man får større grad av reelt folkestyre i et samfunn hvor det ikke er så store avstander mellom styrende og styrte, både fysisk, politisk og sosialt.

Dette eksempelet understreker min bekymring for et eventuelt EU-medlemskap. Vil det fortsatt være slik at vi har innflytelse over politiske avgjørelser hvis både byråkratene som skal utarbeide planer og lover, og politikerne som skal stemme over dem, sitter i Brussel? Jeg er redd det ville vært vanskeligere for disse menneskene både å sette seg inn i behovene til lokalbefolkningen på Vestlandet og å huske å representere dem i forhandlinger og avstemninger om de hadde kontor i et annet land, i en union som slites mellom altfor mange ulike interesser. Demokrati fungerer best i små samfunn. Et reelt folkestyre kan ikke realiseres innenfor et system med så stor avstand mellom folket og politikerne, og uten en felles offentlighet og debatt. EUs forsøk på demokratisering er ikke gode nok, og virker i visse tilfeller til og med mot sin hensikt.

Med Lisboa-traktaten kom det såkalte borgerinitiativet som skulle gi EUs innbyggere mer innflytelse. Ved å samle inn en million underskrifter skulle en gruppe EU-borgere kunne oppfordre kommisjonen til å fremme et lovforslag. Nå er imidlertid reglene for dette borgerinitiativet begynt å komme på plass, og det ser ut til at det i beste fall kun vil gi EU-borgerne en følelse av innflytelse.

Reglene for bruken av borgerinitiativet er så strenge at det i praksis blir umulig for alle andre enn store, pengesterke organisasjoner å benytte seg av det. Underskriftene må komme fra minst 1/3 av medlemslandene, det vil si minst ni land i dag. I hvert av disse landene må antallet underskrifter være minst antallet parlamentsmedlemmer ganget med 750. I tillegg til underskrift må man registrere fullt navn, adresse og id-nummer. Dette må skje innen ett år etter at forslaget er registrert hos EU-kommisjonen. Kommisjonen forbeholder seg retten til å avgjøre hvilke initiativ som enten er i strid med unionens ideologi, er useriøse eller ikke faller inn under borgerinitiativets mandat. Hvis et initiativ oppfyller alle krav, har kommisjonen så valget mellom å fremsette et lovforslag eller rett og slett forkaste det.

For det første skal man ha en enorm tilgang på ressurser og kontakter for i det hele tatt å kunne gjennomføre borgerinitiativet, men i tillegg har man altså ingen garanti for at EU-kommisjonen tar initiativet til følge. Borgerinitiativet er en vits og et forsøk på å lure folk til å tro at de har en reell medbestemmelsesrett. På samme måte gjøres det forsøk på å lure oss til å tro at vår innflytelse vil øke ved et EU-medlemskap.

La oss heller høre på en av dem som har erfaring med å forsøke å bli hørt i EU-systemet, statsministeren i Slovakia, Robert Fico: «I EU har du store og små hunder. Og de små hundene kan bare velge hvilken stor hund de skal løpe etter.» ■

Hver uke skriver de politiske ungdomsorganisasjonene for Ny Tid. De som deltar: Unge Venstre, Grønn Ungdom, Fremskrittspartiets Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Europeisk Ungdom, Ungdom mot EU, Rød Ungdom, Unge Høyre, KrFU, Senterungdommen og AUF.