Det nytter

24.06.2010 13:50 – Av Elena Milashina

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Moskva, Russland. Har demokratier rett til å bryte menneskerettigheter i kampen mot terrorisme?

Dette viktige spørsmålet ble stilt av sveitseren Dick Marty, medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE), i hans 2007-rapport om CIAs hemmelige fengsler i Europa. Rapporten ble av verdenspressen kalt «en av de mest skandaløse i PACEs historie».

I CIA-rapporten kritiserte Marty ikke bare USA og EU, men også Russland, for de russiske styrkenes hemmelige fengsler i Tsjetsjenia. Det ble også kjent at Marty arbeidet med en rapport om om menneskerettighetssituasjonen i Nord-Kaukasus. Denne uka ble rapporten klar, og fra 21. til 25. juni er den blitt presentert under Europarådets parlamentarikerforsamling om Nord-Kauakasus.

Marty bruker årsakssammenhenger i sine beskrivelser av situasjonen i Nord-Kaukasus.

Han inngår på den måten i en verdensomspennende politisk trend, som går ut på å kontrastere president Dmitrij Medvedev med statsminister Vladimir Putin.

Putins stabilitetsmyte

Dette sterke vestlige ønsket om å oppfatte og støtte Medvedev som en mer tilstrekkelig leder og oppegående samtalepartner er helt forståelig: Verden er blitt lei av Putin (som tok over makten på nyttårsaften i 1999), og flere forsøker å vanskeliggjøre hans tilbakekomst som president i 2012. Derfor setter Vesten sin lit til Medvedev, de anser ham for å være mer selvstendig enn han i virkeligheten er.

Ved å bruke Putins myte om stabiliteten i Nord-Kaukasus, som Mevedev angivelig skal ha gått vekk fra, kritiserer Marty samtidig Putins stabspolitikk med glimrende diplomatiske formuleringer.

Som her: «På slutten av fjoråret erklærte president Medvedev at uroen i Nord-Kaukasus var Russlands hovedproblem. Dette er enda mer sant etter de grusomme terrorangrepene i Moskva... Hendelsene er tragiske beviser på at politikken utført hittil har feilet totalt.»

Putin nevnes i det hele tatt kun to ganger i Martys rapport, og dasom den ansvarlige for utnevnelsen av de to mest forhatte lederne i de nordkaukasiske republikkene: Ramzan Kadyrov i Tsjetsjenia og Murat Ziazikov i Ingusjetia.

Kloakkterrorister

Hovedtemaet i Martys rapport er at russiske politikere og sikkerhetstjenestemenn, som har gjort statsterror til et våpen i en krig de først har ført mot tsjetsjenske separatister og siden mot islamistiske fundamentalister, unngår straff. Han gjør det klart at dette er Putins taktikk, strategi og politikk. Det kan virke som om Medvedev har sin egen metode.

Marty beskriver to tilnærminger til krigen mot terrorisme, som han mener står i direkte kontrast til hverandre: Den demokratiske tilnærming og Putins tilnærming («språket brukt av Russlands øverste ledere... om å dra terroristene ut av kloakken og bruke enda mer brutale antiterrortiltak, spiller på lag med de kriminelle og øker voldsspiralen»).

Han viser til et eksempel fra Italia i 1978: Borføringen og mordet på Aldo Moro, samfunnets reaksjon, og ordene fra general Carlo Alberta dalla Chiesa: «Italia vil overleve drapet på Aldo Moro, men landet vil aldri overleve innføringen av tortur.»

Marty insisterer på at Europas oppgave er å støtte Medvedev i denne tilnærmingen.

Gass viktigst

I rapporten om Russland og Nord-Kaukasus har Marty til en viss grad fortsatt å beskrive temaet han begynte på i rapporten om de hemmelige CIA-fengslene. Problemet er at i den forrige rapporten kritiserte Marty ekte demokratier som USA og EU-landene. Når det gjelder rapporten om Nord-Kaukasus er det snakk om Russland, som aldri har vært et ekte demokratisk land, og som heller ikke jobber så hardt for å bli det.

I Russland er ordet demokrati et skjellsord. Marty fremfører endyster statistikk: Siden 2007 har Strasbourg-domstolen konkludert mot Russland i over 150 saker når det gjelder menneskerettighetsbrudd i Nord-Kaukasus, for det meste i Tsjetsjenia.

Så er det egentlig noen mening i å føre en dialog med Russland og snakke om demokratiske verdier?

Marty svarer på dette spørsmålet ved å kreve en gjennomgang av den kompromisspolitikken som i de senere årene har blitt ført overfor Russland. Og da må det understrekes at dette er et Putins Russland, som ved hjelp av olje, gass og skjerpet politisk bøllevirksomhet har holdt seg med en fot i den europeiske framtiden og den andre i den sovjetiske fortiden.

Hva skal man så gjøre for å ta skrittet over fra fortid til framtid? Begynne med seg selv! svarer Dick Marty.

Og han skriver: «Bare å lene seg tilbake og la ting være som de er, vil være å fjerne alt av Europarådets troverdighet. Verre, det vil også bety slutten på denne institusjonen (Europarådet, under ledelse av Thorbjørn Jagland, red. anm.)... En eminent advokat, også tidligere dommer ved Strasbourg-domstolen, sa nylig at gass nå er viktigere enn menneskerettigheter. Hvem kan kritisere ham?»

Resolusjonsrevolusjon

Slike ord og samtaler om Russland har man faktisk ventet lenge på. Dick Marty har ikke bare sagt høyt det alle andre har tenkt. Han har også fått til et konstruktivt samarbeid med den russiske delegasjonen til Europarådets parlamentarikerforsamling.

Russlands representanter reagerer nesten alltid på europeisk kritikk med politiske trusler eller absurd klovneri. Likevel er det en stor feiltakelse å tro at Russlands representanter er dumme folk. Deres problem er at de er uselvstendige politikere (vi kaller dem tjenestemenn), som følger ordre fra Kreml.

Takket være arbeidet til Dick Marty, har parlamentarikerforsamlingen vedtatt en resolusjon om Nord-Kaukasus, som de russiske representantene også vedtok enstemmig. Det er første gang det har skjedd.

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

Elena Milashina er tidligere kollega av Anne Politkovskaja og journalist i Novaja Gazeta, en av de få uavhengige avisene i Russland. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.