Leder: Det norske klimaskiftet

28.08.2009 15:10 – Av Dag Herbjørnsrud

Vi lever i paradoksenes tid. På den ene siden går Norge høyt på banen i internasjonal sammenheng og snakker om å løse klima- og miljøproblemene. På den andre siden fortsetter Norge å pumpe ut olje og CO2 som aldri før, slik at landet ligger på verdenstoppen i utslipp per innbygger.

På den ene siden lover landets største parti grønne månelandinger, på den andre siden bruker det samme partiet millioner på å utrede mulig oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og selv rundt Svalbard. Det er knapt til å tro.

Og på den ene siden undertegner Norge Kyoto-avtalen og fordømmer alle som ikke gjør det, men på den andre siden brytes utslippsløftene eklatant – slik at selv Bushs USA klarte å gjøre det like godt de foregående åtte år.

Og mens ledende politikere i valgkampen snakker – legg merke til verbet her - om å satse på grønn industri, holder Norges potensielt fremste miljøindustrielle symbol på å bli flagget utenlands. Ifølge VG tirsdag holder elbilprodusenten Think på Aurskog å legge ned i Norge, for å flytte bilproduksjonen til Finland og USA.

En gruppe norske og utenlandske investorer skal i disse dager jobbe på spreng for å bevare selskapet – og dersom planene lykkes, legg merke til ordet lykkes, skal de norske elbilene heretter bygges i Finland, hos Valmet. Mens batteriene skal lages i USA, hos batteriprodusenten EnterDel. Men det er kanskje like greit. Både finner og amerikanere ser ut til å ta miljøet og framtida mer på alvor enn oljemaniske nordmenn.

Det er symptomatisk at det er det indiske storselskapet Tata som nå går inn og sikrer arbeidsplasser i Grenland med elbilproduksjon. Mens norske myndigheter ikke gjør noe for å sikre at Think produseres i Norge. Dette i kontrast til Barack Obama, som nå har fått selv amerikanske bilselskaper til å bli delvis statseide, og dermed tvunget dem til å tenke mer miljøvennlig og orientert mot det 21. århundrets ønsker og behov. I løpet av ett år har Norge blitt totalt parkert av et USA som skal satse milliarder på miljøvennlige arbeidsplasser.

Men også Kina og India fosser nå fram som grønne foregangsland, til tross for at landene formelt ikke ønsker å binde seg med underskrifter foran klimatoppmøtet i København. Kina og India er henholdsvis nummer fire og fem blant verdens største vindkraftland. Og solenergi er de naturligvis også langt framme på. Selv landsbyer i det ytre og kalde Mongolia drives nå på solcellekraft. Mens en øy som Samsø i Danmark er selvdreven på energi fra sine vindmøller, som journalister fra hele verden kommer for å beskue.

I Norge er det knapt vindmøller å spore, de er jo for stygge og kostbare, må vite. Da er det lettere med oljerigger i Nordsjøen, det er jo så vakkert og billig å grave opp olje fra havets bunn.

For ett år siden, 29. august 2008, konkluderte vi slik på lederplass etter at Bellona fikk kjeft av både VG og Statoil om å begrense oljeproduksjonen etter 2050: «Det er på tide å få en slutt på galskapen. Selvfølgelig går det ikke an å stenge oljeplattformene i morgen. Men

det burde være vårt felles mål på sikt. Det er på tide at fornuftig miljøargumentasjon ikke latterliggjøres.»

Mye vann har rent i havet siden den gang, og mye olje er brent opp i atmosfæren. Og klimaet har skiftet. I høst kommer en rekke bøker på markedet som kritiserer norsk oljepolitikk. Blant dem er Helge Ryggviks Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi, en rystende beretning om oljemanien som har hjemsøkt vårt land.

La oss håpe galskapen snart tar slutt. Det må dog langt mer enn en valgkamp til.