Ny Tid International
Kronikk: Feilgrepet overfor Burma
Middelklassen i Burma jobber ikke for å skape demokrati. Det bør selv en norsk statsråd skjønne.
Tirsdag denne uka ble det klart av militærregimet i Burma fortsatt vil holde nobelprisvinner Aung San Suu Kyi innesperret på ubestemt tid.
Samme dag startet den hittil største globale underskriftskampanjen for frigjøring av Burmas mange politiske fanger. Pressekonferansen ble holdt her jeg nå befinner meg – i nabolandet Thailands hovedstad, Bangkok.
Utviklingen viser det problematiske med utviklingsminister Erik Solheims Burma-forståelse, slik den kom til uttrykk i en Dagbladet-kronikk 27. mars. Under tittelen «Boikott gjør vondt verre» argumenterer han for det «særtegn ved Norge at vi nesten alltid snakker med alle. Isolasjon og boikott er sjelden vellykket».
Solheim mener norsk Burma-politikk bør fokusere mer på det som virker for å fremme demokrati. Økonomiske sanksjoner ser ut til å være en særskilt torn i utviklingsministerens øyne. «Så langt har vi ikke maktet å påvirke militærregimet til å gjennomføre de nødvendige politiske og økonomiske reformene. Det er på tide å ta vår tilnærming opp til ny vurdering.»
For Solheim er nemlig en effektiv politikk ensbetydende med å satse på økonomisk utvikling og «framveksten av en middelklasse. Det er middelklassen som har drivkraft til å engasjere seg politisk for blant annet ytringsfrihet som i sin tur vil lede til demokrati.»
Generalkapitulasjon
Men Solheims beskrivelse av middelklassens demokratiserende rolle er i beste fall en forenkling av sannheten. I verste fall dekker den over at Norges utviklingsminister har kapitulert for Burmas generaler.
At økonomisk vekst og demokrati ofte er sammenfallende, er ikke ensbetydende med en enkel årsakssammenheng. Troen på at kapitalister med nødvendighet vil kreve demokrati, er en myte, ikke en samfunnsvitenskapelig sannhet.
Teorien om middelklassens sentrale rolle for demokratiets fremvekst i Asia er ikke ny. Den er vokst fram som en fascinasjon for Asias nyrike og deres politiske potensial. De nyrike ble gitt æren for å stå bak de demokratiske folkeoppreisningene som kom som perler på en snor i Sør-Korea, på Filippinene, i Thailand og i Indonesia, på 1980- og 1990-tallet.
Men denne perioden var også preget av debatt om de såkalte «asiatiske verdier». Representanter for den asiatisk middelklassen var å finne på begge sider av debatten. Asias mange middelklasser utgjorde ingen enhet og handlet heller ikke deretter.
Solheims tese er altså allerede blitt veid av historien, og funnet for lett. Det er derfor et paradoks at Solheim nå tar de samme landene til inntekt for at økonomisk vekst på sikt vil skape demokrati i Burma.
Solheims bruk av begrepet middelklasse er i seg selv problematisk. Asias middelklasser favner over en mangslungen gruppe med ulike bakgrunner, preferanser og interesser. Å forvente at denne klassen skal samle seg om ett politisk ståsted, og ett sett av politiske mål, er å lure seg selv.
Den økonomiske middelklassen – kjennetegnet ved sin inntekt og sin livsstil – spenner fra bønder til entreprenører, fra kontoransatte til soldater og byråkrater. I flere land i regionen er en slik middelklasse vokst frem uten at dette så langt har ført til en demokratisk regimeendring, det være seg i Kina, Singapore eller Malaysia.
En slik økonomisk middelklasse finnes også i Burma. Men her er det økonomiske liv nært knyttet til de militære makthaverne. Mange typiske middelklasseyrker er å finne i offentlig sektor. For å lykkes, trengs det gode relasjoner til dem som sitter ved makten. Å drive opposisjonell virksomhet, er å leve i konstant fare for å miste levebrødet. Det er liten grunn til å forvente at denne middelklassen vil gå i front for et demokratisk Burma.
Den intellektuelle middelklassen kjennetegnes ved sine kvalifikasjoner snarere enn sin økonomiske status. Yrkesgrupper som akademikere, kunstnere, studenter, lærere og journalister har tradisjoner for å utfordre Asias makthavere, også i Burma. Sammen med munkene har studentene gått i front en rekke ganger mot militæret og vært blant Suu Kyis sterkeste støttespillere.
Bakstreversk middelklasse
Derfor holder militæret en jernneve over munkeordenen, Sanghaen, mens utdanningssektoren lider under vanstyre og sensur. I dag er ikke lenger Burmas universiteter og klostre arenaer for demokratikamp. Så lenge ytringsfriheten og den akademiske og kunstneriske friheten er kneblet, kan heller ikke denne middelklassen mobilisere til opprør.
Erfaringen fra flere av Burmas naboland er at middelklassen sjelden har gått i front når massebevegelser har utviklet seg. De gangene det har vært folkelige bevegelser som har omkalfatret politikken i land i Sørøst-Asia, har dette vært mobiliseringer av brede lag av befolkningen. Burma er intet unntak, slik demonstrasjonene viste høsten 2007.
Solheims analyse av demokratiseringsprosessene i Asia er overfladisk og gir ikke grunnlag for å trekke konklusjoner for Burma. Snarere bør Burma forstås på egne premisser.
Ved to anledninger de siste 20 årene – i 1988 og i 2007 - har økende fattigdom og en regjerings økonomiske feilslag utløst massive folkelige protester, som medførte en nedslakting av fredelige demonstranter.
I dag er Burma preget av utbredt korrupsjon. Respekt for rettsstatens mest grunnleggende prinsipper er fraværende. Landets militære makthavere har få tradisjoner for å lytte til sivile når politikk skal utformes, i motsetning til Indonesia der daværende president Suharto (1967-1998) ga teknokratene spillerom i utformingen av landets økonomiske politikk.
Under slike omstendigheter, og med det rulleblad som Burmas junta har å vise til i økonomisk politikk, er det ikke gitt at økonomisk vekst vil komme befolkningen til gode - eller at den vil skape et selvstendig sivilsamfunn.
Burmas junta har interesse av å fremme vekst, men bare så lenge denne ikke rokker for mye ved deres grep om makten. Det er ikke Solheim forunt å vite at et norsk bidrag til økonomisk vekst i Burma vil resultere i demokrati for landet.
Dette er ikke ensbetydende med at en fremtidig økonomisk middelklasse i Burma ikke kan få politisk vekt, eller at denne middelklassen ikke kan komme til å kreve endringer som skaper nye politiske omstendigheter. Men Solheims forventning om at middelklassen så å si er forutbestemt til å kjempe fram demokrati, mangler rot i virkeligheten.
Oursourcer Burma-kamp
Demokratisering er en langsom prosess. En overgang til demokrati er et resultat av en kombinasjon av en lang rekke forhold, der både strukturelle forhold og samspillet mellom politiske aktører spiller inn.
Burmas demokratibevegelse har allerede identifisert det som trengs for å begynne en utvikling i demokratisk retning: Respekt for menneskerettigheter, ikke minst sivile og politiske rettigheter, og rom for en bredere politisk deltakelse.
Burmas befolkning har betalt en høy pris for flere tiårs militært vanstyre. De fortjener bedre enn en norsk utviklingsminister som ser ut til å outsource deres kamp for grunnleggende rettigheter til en uviss fremtid. Dette er en kamp som Solheim, og den regjeringen han representerer, snarere burde gå i front og utmeisle en politikk til støtte for.
Solheim er en sterk forkjemper for dialog, også med regimer Norge ikke liker. Er han rede til å gå i en dialog med Burmas militærjunta om forhold som faktisk betyr noe?
