Julian Rosefeldt: Manifesto, 2014/2015. © VG Bild-Kunst, Bonn 2016

Manifestet som kunstform

Filminstallasjonen Manifesto, som vises på Hamburger Bahnhof i Berlin i disse dager, tar opp noen av de mange paradoksene som hefter ved manifestsjangeren – både i dens politiske og kunstneriske tapninger. 

Avatar
Email: s.j.helsvig@gmail.com
Publisert: 14.04.2016

Da Occupy International Assembly publiserte sitt GlobalMay Manifesto i The Guardian i mai 2012, var reaksjonene innad i bevegelsen til dels kraftige. Manifestet søkte å liste opp hva Occupy sto for, med gratis helsetilbud og utdanning, reduserte arbeidstider og skatt på finanstransaksjoner blant kravene. Videre måtte menneskerettighetene oppdateres, og nye, radikalt demokratiske versjoner av globale organisasjoner som FN måtte etableres. Kritikerne av GlobalMay Manifesto mente at utformingen av dette dokumentet var en fallitterklæring. Å samle Occupy under én agenda ville medføre å undergrave bevegelsen, mente man. Styrken til Occupy var nettopp at den ikke stilte spesifikke krav, og alt bevegelsen kunne enes om, var omvurderingen av den globale kapitalismens verdier. Det eneste Occupy gjorde krav på, var plass.
Dersom man skulle skissere en politisk erklæring i tråd med Occupys virkelige etos, ville den sannsynligvis likne mer på manifestene til 1900-tallets kunstneriske avantgarde. Her er tekstens viktigste funksjon å innstifte en bevegelse og en plattform, og dermed ta plass i offentligheten.

Manifest-montasjer. Den tyske kunstneren Julian Rosefeldts filminstallasjon Manifesto tar opp noen av de mange paradoksene som hefter ved manifestsjangeren, både i dens politiske og kunstneriske tapninger. I dette arbeidet, som for tiden vises på kunstmuseet Hamburger Bahnhof i Berlin, spiller Cate Blanchett 13 forskjellige karakterer – skolelærer, hjemløs, aksjemegler, fabrikkarbeidende alenemor et cetera – mens hun deklamerer strofer hentet fra 53 historiske manifester. Det dreier seg overveiende om kunstneriske manifester, fra Tristan Tzara til Werner Herzog, fra Situasjonistisk Internasjonale til Dogme 95. De få unntakene er politiske manifester som Det kommunistiske manifest, og John Reed Clubs Draft Manifesto. Men manifestet er kanskje nettopp den sjangeren der det kunstneriske og det politiske i størst grad er overlappende.
Hver av Blanchetts monologer er montasjer satt sammen av utdrag fra forskjellige originaltekster, men alle filmene avspilles samtidig og overdøver hverandre i en polyfon masse av stemmer. Dersom det ikke er for publisiteten at Rosefeldt har valgt å la Blanchett spille alle disse rollene, er det kanskje for å si at historiens mange manifester består av ett og samme budskap forkledd i forskjellige gevanter.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer