Livets lotto på Middelhavet

Se for deg jordkloden sett utenfra, fra verdensrommet. En blå kule som er menneskenes hjem, felles og ufravikelig. Samtidig hører ikke alle til her. Alle er ikke hjemme i verden. Like fullt dør de i den.
odinlysaker
Email: odin.lysaker@uia.no
Publisert: 12.05.2015

Døde kropper. Uskyldige mennesker. På flukt. Fra krig og fattigdom. Hundrevis av døde kropper. Som en gang ble født, sårbare og derfor avhengige av omsorg og anerkjennelse. Slik vi alle er livet igjennom. En død kropp som en gang var et spedbarn, som introduserte noe nytt i verden – frihet og håp. Som en gang ble sett av andre som en person, hadde et navn, levde en hverdag. Som nå skylles i land på Europas bredder eller synker til bunns i Middelhavets kirkegård. Som flyktninger fra Nord-Afrika.

Hittil i år har omkring 36 000 flyktninger tatt seg over Middelhavet, melder FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Og bortimot 1800 har mistet livet i forsøket på å krysse samme havområde.

Siden alle kropper er sorg-bare, forklarer filosofen Judith Bulter i boken Precarious Life, må vi være medfølende. La oss berøre. Bevege. Bry oss. Ta ansvar. Så lenge noen der hjemme savner de døde. Så lenge noen elsket dem, men nå ikke lenger kan gjøre nettopp det, må vi hjelpe de skipbrudne – før det er for sent. For livet er ikke kun sorg-bart – ikke minst er det dødelig, minner Butler oss om. I sjøen fra Syria til Lampedusa står det dermed om liv.

Livets lotto. Derfor er det et livets lotto vedrørende hvem som kommer hjem til noen – og når det for andre ikke lenger er slik.

For å bøte på denne urettferdigheten foreslår redaktør Truls Lie i Ny Tid (nr. 15/2015) en global tiende basert på Norges oljeformue. Ti prosent til de dårligst stilte på vår felles klode. Ut fra fra siste tall for Statens pensjonsfond, også kalt Oljefondet, utgjør dét hele 700 milliarder kroner. Tiendelen skal gå til humanitær hjelp, blant annet til de ennå levende kroppene som fortsatt krysser Middelhavet. Dét er hva vi, med Norges oljerikdom, skylder disse flyktningene og andre sårbare grupper i dagens verden, hevder Lie. Noe Verdikommisjonen (1998–2001) foreslo allerede i sin sluttrapport fra 2002, og som Graver-utvalget (2002–2003) fulgte opp i gjennomgangen av Oljefondets etiske utfordringer i NOU 2003:22.

Så lenge noen elsket dem, men nå ikke lenger kan gjøre nettopp det, må vi hjelpe de skipbrudne – før det er for sent.

Men hvorfor? I Lies treffende formulering beror dette på at «[vi] er […] bare helt tilfeldigvis født […] i velferdslandet».

Ut fra denne observasjonen utgjør livets lotto en dobbel eksistensiell innsikt.

Først og fremst er en slik global tiendel rimelig ut fra det faktum at vi mennesker overhodet eksisterer, er født inn i verden. Endog uten å ha bedt om det. Lever – akkurat her og nå. Noe som er en eksistensiell tilfeldighet. Som et lottospill. Siden det kunne ha vært helt annerledes. Dette påkaller en moralsk ydmykhet overfor livets sårbarhet. Våre alles krenkbare og sorgbare kropper.

Særlig vedrørende global rettferdighet, som omfordeling blant verdens fattigste. Som kunne ha vært oss. Som en dag kan ramme selv bemidlede Norge. For eksempel når oljeproduksjonen tar slutt.

Den andre eksistensielle innsikten i Lies forslag om en global tiendel dreier seg om selve Norges oljekapital. Fortellingen om ekspedisjonssjef Jens Evensens politiske forhandlingsteft så vel som ingeniørkunst fra begynnelsen av 1960-tallet er kjent.

Men det er selvsagt ekstrem flaks at det overhodet finnes en klode med slike ressurser. Det er det lett å glemme. Således er det livets lotto som er grunnen til at landet som kalles Norge i dag besitter enorme verdier fra kontinentalsokkelen.

Spørsmålet blir således: Er formuen av den grunn «vår»? Eller tilhører den snarere alle mennesker som bebor kloden?

Kosmopolitisk. Nettopp denne problemstillingen reiser Immanuel Kant i boken Die Metaphysik der Sitten fra 1797. Og han konkluderer: «Klodens sfæriske overflate forener alle steder.» Kants eiendomsfilosofi er altså kosmopolitisk. Ingen har valgt å bebo kloden – og ingen kan heller velge den vekk. Denne eksistensielle opsjonsløsheten bringer derfor menneskene sammen. Dessuten lyder Kant nærmest som et ekko av anarkistisk eiendomsløshet – som ikke desto mindre er fundert i en moralsk humanitet som forutsetter respekt for ethvert unike menneskes integritet og frihet. Og igjen minner livets lotto om at klodens økonomiske så vel som territorielle betingelser kunne ha vært – og kan bli – helt annerledes.

Slikt minner om Kants diskusjon om «kosmopolitisk gjestfrihet», det vil si å holde døren på gløtt for enhver som måtte være eiendomsløs, men som like fullt bebor jorden.

Ut fra Kant er det dermed ikke lenger like lett å si hva som er «vårt» norske petromania, og hva som tilhører alle andre borgere av den samme verden.

Filosofen Seyla Benhabib har tenkt videre langs Lies og Kants linjer. Hun hevder at Marshall-hjelp for både Midtøsten og Middelhavet er den eneste fornuftige løsningen. Alt annet er kortsiktig, og vil ikke minst trolig resultere i et fortsatt uendelig antall krenkelser av menneskeverdet. En slik økonomisk gavepakke vil derimot bidra til stabilitet og rettferdighet i regionen, som trolig vil få globale ringvirkninger – for så vidt som Midtøsten og Middelhavet i dag er kilden til mange konflikter som strekker seg utover regionen selv.

Blå kule. Se for deg jordkloden. Uti det sorte universet. Denne blå kulen slik den ser ut fra verdensrommet, og slik den må ha sett ut for astronauten Neil Armstrong, det første mennesket på månen – som plutselig snur seg mot jordkloden og knipser et foto, helt der ute fra.

I 1958 – året etter at den første satellitten Sputnik gikk i bane rundt jorden – utgir filosofen Hannah Arendt boken The Human Condition. Her beskriver hun en «jordlig fremmedgjøring» – en eksistensiell angst over at mennesket skal reise ut i universet. Forlate sitt hjem og dra til et sted der vi ikke hører hjemme, ikke har noe å gjøre. For vår verden jo er her og nå, og vårt liv er blant mennesker på landjorden – den blå kulens fellesmenneskelige overflate.

Seyla Benhabib hevder at «Marshall-hjelp» for både Midtøsten og Middelhavet er den eneste fornuftige løsningen.

Samtidig foregriper Arendts eksistensielle snapshot det Frank White i en dokumentarfilm fra 1987 kaller «the overview effect». Det vil si at dette fotoet, dette synet av kloden utenfra, bringer frem en ærefrykt og ansvarsfølelse overfor livet. En eksistensiell erkjennelse av at vi alle bebor den samme blå kulen. En fortelling om menneskenes felles hjem. I en verden vi tilfeldigvis har blitt født inn i, og skal dø i, og som Arendt kaller menneskelivets grunnvilkår.

Humanitet. Snapshotet av den blå kulen gir dermed potensial for en avgjørende moralsk og politisk erkjennelse: et bilde av oss mennesker som kosmopolitter – borgere av en felles eiendomsløs klode. Men ikke minst gir det et bilde av friheten til å handle i denne verdenen. Dette beskriver Arendt som natalitet, altså evnen til hele tiden å kunne igangsette nye begynnelser. Siden barn hele tiden fødes inn i verden, kommer stadig nye begynnelser, nye muligheter.

Dermed fordrer friheten ansvar. Ansvar for gårsdagens politiske beslutninger, og dermed for dagens globale skjebner. Ansvar for alle andre – siden slike nye begynnelser kan berøre ethvert menneske som til enhver tid måtte bebo den blå kulen.

Dette peker mot det Arendt kaller retten til å ha rettigheter: altså en moralsk rett til aldri å være juridisk rettsløs, slik at ingen som bebor jordens overflate faktisk kan være uten rettslig beskyttelse – men snarere inneha menneskeverd, eller humanitet, som hun kaller det. Respekten for humaniteten handler ikke om jakten på det såkalte gode liv, men snarere kampen for livet selv – overlevelse overhodet. Å være et menneske – i verden, blant andre mennesker.

Men slik anerkjennelse er ikke tilfellet så lenge kropper skylles døde opp på Europas strender, for deretter å legges i navnløse massegraver som ingen kan sørge over. Dermed har livets lotto – som eksistensiell erkjennelse så vel som moralsk sensitivitet vedrørende den blå jordkloden – slått over i sin egen motsats, nemlig Arendts skrekkscenario: fremmedgjøring i universets sorte hull.


Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.
odin.lysaker@uia.no

Gratis prøve
Kommentarer