Kuruketul før klimatoppmøtet

Folket og kulturen må være med når vi skal ta tak i klimaendringene. Men er det håp?

Teaterregissør og skribent. Epost ninaossavy@yahoo.no

Screen Shot 2015-11-11 at 11.35.251. Jan Erik Volds dikt «Kulturuke» i 24 ulike versjoner hørte jeg for første gang da jeg var liten. Han leste det selv på tv, tror jeg. Og det var selvsagt morsomt. Men jeg skjønte ingenting. Det virket meningsløst, på en måte. Og det var kanskje det som var meningen. Et ord tømt for betydning – du kan snu om på det hvordan du vil. Det betyr ingenting.
Tanken på COP21, klimatoppmøtet i Paris, fyller meg med samme, tomme følelse. Skal du ta toget til EMOKATTMØTPIP Paris i desember for å demonstrere? Tror ikke det. Det skjer ikke en dritt der, uansett. Toppene gir beng. Unntatt småtopppene i de landene som allerede er i ferd med å forsvinne i havet. De gråter. Har du noe håp for KLAMTIOPPMØTE i Paris, Nina? Nei, la oss snakke om noe annet. Permakultur kanskje?

2. Via den engasjerte, norske kunsteren Eva Bakkeslett får jeg en mail fra den kanadiske dramatikeren Chantal Bilodeu, med forespørsel om å være en del av Climate Change Theater Action, som hun er medarrangør av. Disse ordene føles umiddelbart mer substansielle. Climate Change Theater Action. Jeg sjekker det ut. Ingen topper involvert. Men handling og engasjement. Dramatikere og scenekunstnere på krigsstien. 50 utvalgte tekster med utgangspunkt i klimaendringer fra dramatikere over hele verden gjøres tilgjengelige, og kan presenteres i en eller annen form – fritt frem hvordan. Leses, stuntes, settes opp i en leilighet, ropes ut på gata, gjøres som video, hva som helst, men det skal skje før eller under møtet i Paris. Noen gjør tekstene ved enden av en isbre, andre i øko-parker, noen skyper en lesning. Det er fritt frem og fullt av faen, sorg og kraft.

Det er fritt frem og fullt av faen, sorg og kraft.

Jo mer jeg leste, desto mer kjente jeg at håpet kanskje var på gli. Kanskje det ikke er for sent? Her er det i alle fall en vilje til handling.
Climate Change Theater Action en del av en større prosjekt kalt ArtCOP21. Det er inspirerende lesestoff. Kunst, installasjoner, konserter, debatter, workshops, foredrag og filmvisninger for å nevne noe denne store globale kulturen inneholder. Til nå er det prosjekter i 34 land, og tallet øker daglig. Flere og flere melder seg på med ulike prosjekter. Målet for festivalen er å understreke for beslutningstagere at det trengs store endringer i klimaspørsmålet, og at bruken av fossil energi må ta slutt. Og å synligjøre viktigheten av klimaendringene for folk. Folket må være med. Kulturen. For ArtCOP21 er klima kultur. Kultur er klima. Kulturen, det er oss. Politikere er, selv om det ikke virker sånn, også en del av folket. Vi sitter alle i den sammen båten. Og havet stiger. Jeg svarer Chantal og skriver at dette vil jeg være en del av.

3. Jeg vakler. Jeg vakler mellom troen på at vi kan endre noe og et skjørt håp om at det er mulig. Og hvorfor skulle jeg ikke tvile og kjenne på den mørke katastrofens mulige ankomst? Etter København 2009 kom det blant annet frem at Obama-administrasjonen hadde overvåket de andre landenes samtaler slik at de de var klar over alles ståsted. De kunne kikke de andre i kortene hele tiden, og gikk derfor hele tiden lavere ut. Ergo endte det, som vi vet, med ingenting. Hvilke garantier har vi for at de ikke gjør det igjen? Dessuten har India, Kina og USA varslet at de ikke vil skrive under på noen bindende avtaler.

Kultur er klima. Kulturen, det er oss. Politikere er, selv om det ikke virker sånn, også en del av folket. Vi sitter alle i den sammen båten. Og havet stiger.

Jeg tenker på alt dette snakket om togradersmål og så videre. Som om vi skulle snakke om en matematikk, en eksakt vitenskap. Det er jo bare gjetninger og tull og tøys. Ingen vet. Ingen vet hva som skjer om vi holder oss innenfor en, to, tre, fire eller fem graderes oppvarming, hvordan det vil påvirke oss og livet på jorda. Hvor høy temperatur tåler havet før det dør? Økologien er sårbar. Dør plankton, dør hval. Og foreløpig øker vi utslippene. Alle som en. Øker og øker. Øker. Øker.
Jeg tenker på vår egen miljøminster, hvor vilje til tomme ord virker sterkest. Og tenk, hun heter ikke lenger miljøvernminster, nei, for det var jo det første hun gjorde da hun ble sjef. Stolt tok hun bort ordet «vern» og lot det fattige ordet miljø stå igjen og gispe etter luft. Miljø? Tømt for mening. Liømj. Hun burde skamme seg, Sundtoft. Dustfont. Ondtsuft. Jeg håper hun vokser på veien til Paris. Det er ennå noen uker igjen.

4. Jeg sitter på et møte med folk fra Forfatternes klimaaksjon, Klimavalgalliansen og CAN (Concerned Artists Norway). Vi er ikke mange. Seks (ild)sjeler rundt et bord skal planlegge kunstnernes deltagelse i Folkets Klimarmarsj i Oslo. Vi er ikke mange der rundt bordet denne mandagsformiddagen – men spredt utover kloden er det mange. For også denne marsjen er et globalt prosjekt. Over hele verden den 28. november arrangeres The Peoples Climate March. Vi var samlet for å klekke ut gode ideer til hvordan vi skal få andre kunstnere – arkitekter, scenekunstnere, musikere og forfattere – til å bli med i marsjen, si til de folkevalgte med alt det kunstneriske motet vi kan fostre, at vi trenger handling. For å si: Ikke kødd med iskanten vår, la olja ligge, reduser utslippene. For å si at de må la de tomme ordene fly med vinden og fylles med ropene fra de små menneskene i verden og manifestere seg i resultater. På Facebooksiden Oslo Climate March er det foreløpig skremmende få påmeldt. La oss håpe at antallet stiger, og at kunstnere sammen med andre yrkesgrupper lager en gigantisk marsj som selv Sundtoft kan få en propell i rumpa av. Og kanskje bør du også vurdere å ta toget til Paris? Ikke til COP21, men til Folkets klimamøte i Montreuil som starter 5. desember. Toget går fra Oslo S den 3. desember. Dette arrangeres av NSB, Besteforeldrenes klimaaksjon, For Jernbane, Naturvernforbundet og Norsk klimanettverk.

5. Ikke alle er like negative som meg. Heldigvis. Jeg spør Chantal Badiou om hun har noe håp for det store møtet i Paris. Hvis du vil vite hva en kanadisk dramatiker og aksjonist mener, er svaret her:
«Jeg har et stort håp. Vi ser ut til å være på et vippepunkt, der det er mye press fra forskere, NGO-ere og folk generelt om å ta tak i klimaendringene. Det er så mye som står på spill om man ikke handler, når det gjelder konsekvensene dette vil få – så lederne i verden må komme til enighet. Jeg forstår at målene man diskuterer ikke er drastiske nok til å hindre en betraktelig oppvarming, og at vi må akseptere at det vil bli alvorlige forstyrrelser uansett. Men jeg vet også at vi må endre våre tanker om energi og økonomi. Vi må kanskje være villige til å gjøre enda større endringer. Samtidig tror jeg virkelig ikke vi må la politikerne stå for bestemmelsene alene. Vi trenger først og fremst å la våre stemmer bli hørt.»
Jeg er enig. La oss møtes 28. november, om du er så er kunster eller rørlegger, og gå i Oslo Climate March. Sjekk det ut på Facebook og del!


Ossavy er kunstner, regissør og dramatiker.
ninaossavy@yahoo.no.

---
DEL