Kunsten å bli seg selv

Skal vi bli den vi vil være, bør vi lete etter nye forbilder og vaner i film og litteratur.

Kjetil Røed

Vincent Deary: How We Are. How To Live trilogy. Book 1
Allen Lane, 2014

Selvhjelpsbøker har et dårlig rykte. Men faktum er at de fleste virkelig gode filosofibøker og sakprosabøker har et element av selvhjelp ved seg, fordi de støtter deg i din begripelse av verden – og dermed også indirekte gir deg bedre grep om deg selv og ditt eget liv. Kunnskap og oversikt smitter over på ens person, uansett hvor langt unna den tradisjonelle selvhjelpslitteraturen disse størrelsene, eller bokas øvrige prosjekt, måtte befinne seg.

Dette visste for eksempel filosofen Baruch Spinoza, som hadde som hovedmål å bryte ned de illusjonene som forhindrer mennesker fra å leve et godt og fullverdig liv. Ja, selv Ludwig Wittgenstein hadde et terapeutisk element i bunnen av sin tenkning: Det dreide seg ikke om å dyrke frem en akademisk sjargong, hvor kunnskapen kunne sirkulere videre i institutters korridorer, men om å komme opp med kognitive modeller som kunne oppløse blendverk.

Filosofisk selvhjelp. De siste par årene har jeg lest en del nye selvhjelpsbøker av den mer filosofiske sorten. Ikke av typen som kommer med enkle løsninger, men den som krever at du anstrenger deg, og tenker. Og faktisk kan noen av disse hjelpe deg på veien, dersom du går inn for det. Blant de beste jeg har lest det siste året, er Vincent Dearys How We Are. Boka er den første av en bebudet trilogi, men How We Are. How to Live Trilogy Book 1 står uansett godt på egne bein (og jeg er sant å si litt usikker på om de to andre kommer, siden forfatteren selv tviler her i første bind).

Hvorfor fungerer Dearys bok? Jo: Først og fremst fordi Deary er personlig – hans bok er ikke et doserende forsøk på å fortelle oss hvordan vi skal leve fra et sted hvor alle svar er klarlagte. Nei, How We Are er uttrykk for forfatterens anstrengelser for å forklare livskunst for seg selv.

Deary burde vite hva han snakker om, siden han er psykolog av yrke. Men, som de fleste sjelesørgere vet, kan man være så proff man bare vil innenfor et omsorgsfelt, men straks det er en selv som er pasienten, ser saken annerledes ut. Man må begynne på nytt – tvile og gruble, for så å internalisere kunnskapen fra sitt nyervervede perspektiv. På mange måter er det nettopp utarbeidelsen av en sjelesørgerrolle som ligger tettere på forfatteren selv – og som dermed blir mer akutt – denne boka er. Det å skjønne hvordan livet skal leves blir annerledes – mer intimt – når en profesjonell hjelper, som har brukt hele sitt yrkesliv på å forstå andre, snur seg rundt og retter blikket mot seg selv.

På automatikk. Hva har så Deary å fortelle oss? Han mener at våre liv er strukturert av vaner – primært de automatiserte vanene; dem vi ikke tenker på. Uansett hva vi gjør, tenker og føler, er det disse – «The Automatic» – som er selve maskineriet i våre liv. Denne automatikken er det som gjør oss i stand til å leve, men samtidig er det den som forhindrer fornyelse og forandring. Vi kan ha mange drømmer og ønsker, men det skal ofte mye til før vi klarer å bryte med de automatiserte vanene våre, skriver Deary: Vi faller som regel tilbake til det han kaller «Saming» – at vi fortsetter å gjøre som vi alltid har gjort. Vi går, ja, nettopp, på automatikk. Så hvordan finne veien ut av denne sirkelgangen?

Deary har sans for metaforer, og bruker dem for å skape klargjørende kognitive bilder. Våre vaner er som stier, skriver han, og det er disse stiene som utgjør vår person. «In learning to drive, walk, see or talk, in our very being, we are a massive interpenetrating collection of paths and routines worn by repetition; we are each a landscape, shaped by recurring patterns of force and formed by desire.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here