Krigsforbrytelser? Vi?

Fører man krig, begår man krigsforbrytelser – noe annet er uunngåelig.

Gaza by etter krigen i 2014. AFP PHOTO/MAHMUD HAMS
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

«Krig er et helvete!» Slik lyder de velkjente ordene til den amerikanske generalen William Tecumdeh Sherman.
Krig handler om å drepe «fienden» med den hensikt å påføre sin egen vilje på dem. Derfor er «human krigføring» en selvmotsigelse.

Krig er i seg selv en forbrytelse. Det finnes få unntak. Jeg ville frikjent krigen mot Nazi-Tyskland, fordi den ble ført mot et regime av massemordere, ledet av en psykopatisk diktator som ikke kunne blitt stanset på noen annen måte. Når det er sagt, er «krigsforbrytelser» i seg selv et tvilsomt begrep. Den største forbrytelsen er å starte en krig i utgangspunktet. Dette handler ikke om soldater, men om politiske ledere. Til tross for dette blir de sjelden dømt.
Jeg funderte en del på dette i kjølvannet av den nylige FN-rapporten om den siste krigen på Gaza. Etterforskningskomiteen var fast bestemt på å holde seg «balansert», og beskyldte dermed både det israelske forsvaret og Hamas i like høy grad. Det er problematisk.
Dette var ikke en krig mellom likestilte. På den ene siden står staten Israel, med et av de mektigste forsvarene i verden. På den andre siden står en statløs befolkning på 1,8 millioner mennesker, ledet av en geriljagruppe blottet for moderne våpenteknologi.
Å sammenligne disse to realitetene blir grunnleggende feil. Selv om begge sider har begått grusomme krigsforbrytelser, er det ikke det samme. Begge må dømmes ut ifra egne meritter.
«Krigsforbrytelser» er et relativt nytt begrep. Det oppsto under 30-årskrigen, som ødela store deler av Sentral-Europa. Flere militærstyrker deltok, og samtlige av disse raserte byer og landsbyer uten betenkeligheter. Det førte til at to tredeler av Tyskland ble ødelagt, og en tredel av det tyske folket ble drept.

Den nederlandske juristen og rettstenkeren Hugo Grotius hevdet på 1600-tallet at siviliserte nasjoner – selv i krig – er bundet av visse begrensninger. Grotius var ingen naiv, virkelighetsfjern idealist. Hans hovedprinsipp, slik jeg forstår det, er at det er ulogisk å forby handlinger som hjelper et krigende land (eller en «gruppe») å føre en krig, men at all ondskap som ikke er nødvendig for effektiv krigføring, er uforsvarlig.
Denne ideen fikk grobunn. På 1700-tallet ble et utall kriger ledet av væpnede styrker, uten at sivilbefolkningen ble skadet unødig. Kriger ble «humane».
Dette varte riktignok ikke lenge. Med den franske revolusjonen ble krig synonymt med massekriging, og sivilbeskyttelsen opphørte gradvis. Under andre verdenskrig forsvant den helt, da hele byer ble destruert av ubegrenset luftbombing (Dresden og Hamburg) og atombomben (Hiroshima og Nagasaki).
Likevel – det finnes en rekke internasjonale konvensjoner som forbyr krigsforbrytelser som er rettet mot sivilbefolkningen, eller som skader befolkningen i okkuperte territorier. Dette var mandatet for denne etterforskningskomiteen. Komiteen kritiserer Hamas for å ha begått krigsforbrytelser mot det israelske folk.
Israelerne trengte nok ingen komité for å fortelle dem dette. En stor del av Israels statsborgere søkte ly fra trusselen om Hamas’ bomber under krigen på Gaza. Hamas rettet tusenvis av raketter mot byer og landsbyer i Israel. Disse primitive rakettene kunne ikke siktes mot et bestemt mål – slik som atomanlegget i Dimona eller forsvarsdepartementet midt i sentrum av Tel Aviv. De hadde som mål å tvinge sivilbefolkningen til å kreve en stopp på angrepene på Gazastripen.
Dette målet lyktes ikke, siden Israel hadde installert flere «Iron Dome» (rakettforsvarssystem)-motraketter, som avskjærer innkommende raketter rettet mot sivilmål. Disse lyktes nesten fullstendig.
Bringes de inn for den internasjonale domstolen i Haag, vil Hamas-lederne hevde at de ikke har noe valg: De hadde ingen andre våpen til å forsvare seg mot israelsk invasjon. Som en palestinsk kommandør sa til meg: «Gi oss kanoner og krigsfly, så vil vi ikke bruke terrorisme.»
Den internasjonale domstolen vil da avgjøre hvorvidt et folk som praktisk talt lever under en endeløs okkupasjon, har lov til å bruke raketter. Med tanke på Grotius’ prinsipper lurer jeg på hva avgjørelsen blir.
Det samme gjelder terrorisme generelt, dersom det er brukt av et undertrykt folkeslag som ikke har andre måter å krige på. De fargede sørafrikanerne brukte terrorisme i kampen mot apartheidregimet, og Nelson Mandela tilbrakte 28 år i fengsel for å ha tatt del i disse aktivitetene, og for å nekte å fordømme dem.

Saken mot Israels regjering og hær er en annen sak. De har et mangfold av våpen, inkludert droner, krigsfly, artilleri og tanks. Alle som har vært en kampsoldat i en krig, vet at krigsforbrytelser skjer i både den mest moralske og i den mest primitive hæren i verden. Ingen hær kan unngå å rekruttere psykologisk defekte mennesker. I hver gruppe finnes det minst ett sykt menneske. Dersom det ikke foreligger særdeles strenge regler som er myndiggjort av særdeles strenge ledere, vil forbrytelser forekomme.
I krig vil enhver mann (eller kvinne) kunne oppdage sider av seg selv som tidligere har vært ukjente. En veloppdragen, velutdannet person kan plutselig forvandle seg til et hatsk udyr. En simpel og lavstilt arbeider kan avsløre seg selv som et barmhjertig og sjenerøst menneske. Dette skjer selv i «verdens mest moralske hær» – en motsigelse ut av denne verden.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL