Jord

Av: Elisabeth Medbøe Linerlen hopper rundt meg, venter på godsaker som dukker opp mens jeg spavender jorda og sprer husdyrgjødsel. Sammen med mark og alle mulige kryp i jorda dukker det stadig opp spor fra forgangne tider: potteskår med fine mønstre og rustne metallbiter. Dette er matjord i kommunalt eie i Oslo, som med stor felles […]
Kunstnere: Merete Sejersted Bødtker og Elisabeth T. Medbøe
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 26.05.2015

Av: Elisabeth Medbøe

Linerlen hopper rundt meg, venter på godsaker som dukker opp mens jeg spavender jorda og sprer husdyrgjødsel. Sammen med mark og alle mulige kryp i jorda dukker det stadig opp spor fra forgangne tider: potteskår med fine mønstre og rustne metallbiter. Dette er matjord i kommunalt eie i Oslo, som med stor felles innsats av brukerne og andre med et langsiktig bymiljøperspektiv ble reddet fra nedbygging for noen år siden.

Men i tankene murrer allikevel en uro. Matjord er en begrenset ressurs som ikke blir tilstekkelig verdsatt og ivaretatt. Hvert minutt, verden over, forsvinner 30 fotballbaner med fruktbar matjord. Hvorfor er matjorden så sårbar? Samtidig vet vi at verdens befolkning øker. Tilgang til tilstrekkelig næringsrik mat er en menneskerettighet. Hvordan skal vi kunne sikre denne menneskerettigheten for fremtiden hvis matjorda ødsles vekk? Parallell til klimakrisen?

Jevnlig etterspørres samfunnsengasjert kunst, samtidig som mange mener at kunstsfæren ikke skal bære et slikt ansvar – at det ville være instrumentell kunst, og det er fy-ord. Det var sikkert nyskapende i sin tid da den franske filosofen og politikeren Victor Cousin i 1836 lanserte slagordet L›art pour l›art, som innebærer at et kunstverk skal bedømmes bare ut fra kunstens egne lover. Verket skal være uavhengig av tidens mer eller mindre tilfeldige moralske, religiøse eller sosiale tendenser. Han tok utgangspunkt i Immanuel Kants estetikk. Det forundrer meg at det stadig refereres til Kants estetikk som en norm – for var ikke han også et barn av tid og sted, og preget av det da han definerte kunstens egne lover?

Drivkraften for kunstnere har alltid vært en søken etter innsikt og erkjennelser. Det var det også for impresjonistene da de utforsket lys og farge, selv om det passet inn under mantraet kunst for kunstens skyld. Men vi lever i en annen tid, en annen form for kunnskapssamfunn. Vi bombarderes daglig med informasjon fra hele verden. Det skaper spenninger, uro, smerte – men også inspirasjon og mottakelighet for nye muligheter. Det lille vi gjør lokalt henger sammen med det som skjer i hele verden.

Kunstnere kan selv oppsøke forskningsbasert kunnskap, være i dialog med forskere, stille kritiske spørsmål, etterlyse at spørsmålene stilles fra ulike perspektiver. Det er alt med i tilfanget som inspirerer og utfordrer kunstnerisk bearbeidelse.

Hvis instrumentell kunst defineres som en vilje til å inngå i en større sammenheng utover selve verket, vil de fleste kunstnere gjennom kunsthistorien ha hatt ønske og ambisjon om nettopp det. I vår tid er det et spørsmål om kunstnerisk frihet, hvor man selv velger å ta innover seg det samfunnet og de utfordringene vi står overfor. Utforske, bearbeide, erkjenne og formidle.

Mer enn 90 prosent av maten vi spiser kommer fra jord. Når jorden er truet, gir det all grunn til eksistensiell refleksjon. I utstillingen JORD | Tapt matjord er tapt for alltid! utforsker vi hvordan kunstnere og forskere sammen kan sette matjord på agendaen. Ambisjonen er nettopp at kunsten skal inngå i en større sammenheng enn verket i seg selv. Utfordringen er å utforske samarbeidsformer og kunstneriske uttrykk som bærer en innholdstyngde.


Medbøe er billedkunstner.

Kommentarer