Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Jakten på kjærligheten

Dokumentarene 16 Years Till Summer og Match Me! utforsker begge kjærlighetens vilkår, om enn på svært ulikt vis.

16 Years Till Summer
Regi og foto: Lou McLoughlan

Match Me! – How to Find Love in Modern Times
Regi: Lia Jaspers, foto: Tim Kuhn


I arbeidet med dokumentarfilmen 16 Years Till Summer har filmskaper Lou McLoughlan fulgt sin hovedkarakter Uisdean Mackay gjennom fire år, fra han ble løslatt etter 16 år i fengsel for å ta vare på sin syke, gamle far i hans avsidesliggende hus på det skotske høylandet. De idylliske omgivelsene i står i kontrast til Uisdeans fortid, med en livstidsdom for drapet på en kvinne han den gang bodde hos.
Et stykke ut i filmen forteller han om hendelsen som førte til at han skjøt venninnen på kloss hold med jaktgeværet sitt, noe Uisdean selv hevder at var en ulykke. Hvorvidt hans versjon er sannferdig, lar filmen være opp til publikum å vurdere. Som regissør McLoughlan har uttalt i et intervju med britiske Daily Record, er ikke denne dokumentarens hensikt å gi saken en ny vurdering. Uisdean ble uansett dømt for drapet, og har sonet 16 år for det. Isteden er 16 Years Till Summer en slags karakterstudie, som fokuser på hovedpersonens skjøre frihet etter alle årene bak murene, der han også ble avhengig av heroin. Nå har han lagt både fengselslivet og rusmisbruket bak seg, men møter store utfordringer i sitt forsøk på å reintegreres i et lite lokalsamfunn hvor han er stemplet som morder. Og kun en mindre lovovertredelse kan medføre at han må fortsette soningen av sin opprinnelige livstidsdom.
Filmprosjektet begynte med en kortfilm ved navn Caring for Calum fra 2011, som den skotske regissøren lagde som en del av sin filmskoleutdannelse. Den ble blant annet belønnet med to BAFTA-priser og dokumentarprisen Grierson Award, og plasserte McLoughlan på BAFTAS «Brits to watch»-liste. Dette hjalp henne deretter med å få finansiering til en helaftens film, hvor hun har gått dypere inn i relasjonen mellom Uisdean og hans gamle far Calum. Men dette er ikke alt filmen tar for seg. I det tidligere nevnte intervjuet uttaler McLoughlan at hun opprinnelig antok at Uisdeans historie kom til å handle om den betingelsesløse kjærligheten mellom forelder og sønn. Etter hvert som hun filmet, oppdaget hun imidlertid at det dreide seg om noe større – nærmere bestemt en utforskning av kjærlighet i seg selv.

Iakttagende. I løpet av filmen havner hovedpersonen tilbake i fengsel. Her sitter han når faren dør, og det smerter Uisdean ytterligere at han fratas arveretten til huset. Likevel ser livet langt lysere ut når han begynner å skrive brev med en kvinne ved navn Audrey, som venter på ham når han etter hvert slipper ut igjen. Og dermed blir filmen også en skildring av deres gryende kjærlighet.
På ny kan Uisdean legge forsiktige planer om en mer normal tilværelse, selv om han også skal møte utfordringer etter at han flytter inn hos Audrey. Filmen tegner også et slags portrett av henne, uten at McLoughlan faller for fristelsen det kan ha vært å utforske en del kvinners dragning mot fengslede menn som fenomen. Regissørens tilnærming er hele tiden iakttakende, og hennes kamera blir tilsynelatende aldri påtrengende for menneskene hun filmer. Kanskje nettopp derfor kommer hun så tett innpå dem, samtidig som publikum får danne seg sin egen oppfatning av deres skjebner og beveggrunner. Filmen kan dessuten leses som et innlegg om fengsel som straffeform, og hvilken belastning en slik bakgrunn kan være – vel å merke uten at den blir polemisk, og uten at den unnskylder eller forsvarer Uisdeans handlinger.

Matchmaking. 16 Years Till Summer ble vist på dokumentarfilmfestivalen Sheffield Doc/Fest i juni, i likhet med en annen film som også utforsker kjærlighetens vilkår – om enn med en ganske annen innfallsvinkel. I Match Me! – How to Find Love in Modern Times følger den tyskfødte filmskaperen Lia Jaspers tre unge menneskers jakt på nettopp kjærligheten. Overraskende nok går ingen av disse veien om Tinder, match.com eller andre internettbaserte kjærlighetssøkeverktøy, selv om dette vel må sies å være den mest typiske fremgangsmåten for vår moderne tid. Det er imidlertid befriende at filmskaper Jaspers har funnet personer som har valgt å ta i bruk andre og mer uortodokse midler, da nettbasert dating allerede er behørig dekket både på film og i øvrige medier. Dessuten synes det å være et poeng at filmens tre hovedkarakterer, til tross for sine ulike forhistorier og utgangspunkt, alle ønsker å la noen utenforstående bistå dem med å finne den rette livsledsageren.

Begge filmene viser hvordan Amors piler kan treffe når man minst venter det.

Vi introduseres for tyske Johanna i Irland, hvor hun skal delta på en «matchmaking festival». Hun er en overbevist romantiker som har lett for å forelske seg, men som like fullt er preget av at en tidligere kjæreste – som hun anså som sin store kjærlighet – innledet et nytt forhold mens hun var på reise. Ironisk nok var formålet med denne turen å finne seg selv, noe Johanna er nødt til å gjøre gjennom reisen hun legger ut på i filmen – som igjen blir en slags forutsetning for at hun skal kunne finne seg en partner.
Finske Sampsa har vært gift i ti år, men er nå singel – en sivilstatus han har svært begrenset erfaring med. Han har derfor kontaktet «The Lover’s Matchmaking Agency» i Helsinki, drevet av to fargerike eksskuespillere. Duoen tilbyr en relativt ukonvensjonell metode for spleising, som består av ulike dater som skal gi deltakerne nye og annerledes opplevelser med sine potensielle partnere – ikke helt ulikt ideen bak såkalt «team building». Etter en innledende blindfest (med f, ikke t – alle deltakerne har nemlig bind for øynene!), sendes Sampsa og de andre håpefulle ut på arrangerte stevnemøter, med konkrete oppgaver som for eksempel å måtte bryte regler sammen.
Østerrikske Sarah har på sin side alltid klart seg fint alene, men i en alder av 27 har hun innsett at det snart er på tide å stifte familie – og følgelig er hun nødt til å finne seg en mann. Den alternativt tenkende kvinnen er opptatt av yoga og meditasjon, og skeptisk til den vestlige tradisjonen for å følge forelskelsen. Hun lar derfor yogiene velge make for henne på en «matchmaking retreat» i Italia, og inngår det man kan kalle et arrangert partnerskap med en ung mann fra Litauen. Etter en periode i avstandsforhold beslutter hun å flytte til ham, til tross for at hun selv kommer fra et rikere land. Enda mer overraskende er den tidligere så selvstendige Sarahs begrunnelse for dette valget, som går ut på at hun ønsker å la ham få ta seg av henne istedenfor vice versa – slik at han skal føle seg som en mann.

Kjærlighetens essens. I likhet med 16 Years Till Summer ønsker ikke Match Me! å legge for mye vekt på sine hovedkarakterers fortid, selv om det åpenbart preger valgene de tar og mulighetene de har i dag. Riktignok gjelder dette naturligvis i større og tyngre grad for Uisdean i førstnevnte film, men de smertefulle, formative erfaringene synes også å være fremtredende hos spesielt Johanna og til en viss grad også Sampsa i Lia Jaspers dokumentar. Det skal imidlertid innvendes at filmen hadde hatt større gjennomslagskraft om den tok oss dypere ned i kjærlighetssorg og frykten for ensomhet. Historien om Sarah er den klart mest interessante i Match Me!, og det er også henne vi blir best kjent med. Sampsas stevnemøter er artige, men oppleves mest som kuriøse enkeltepisoder uten en skikkelig konklusjon – og man blir heller ikke overbevist om at matchmakerne hans kommer til å revolusjonere datingbransjen. Johannas utviklingsprosess kan på sin side virke noe ufokusert fra filmskaperens side, da denne delen av dokumentaren dreier seg vel så mye om Johannas kunstneriske selvrealiseringsprosjekt som hennes jakt på kjærligheten. Men som tidligere nevnt kan dette være en nødvendig del av veien til det hun søker.
Match Me! er en sjarmerende, lett og nokså optimistisk film som slik sett står i kontrast til den langt mer alvorstunge og melankolske 16 Years Till Summer. Ikke desto mindre handler begge filmene dypest sett om kjærlighetens essens. Begge viser hvordan Amors piler kan treffe når man minst venter det – samtidig som de til dels også tegner et bilde av kjærlighet som en aktiv beslutning. Og sist, men på ingen måte minst, er Match Me! og 16 Years to nærgående, observerende dokumentarer med mye kjærlighet til menneskene de forteller om.

 

16 Years Till Summer er månedens strømmefilm til abonnenter. For passord, se papiravisen eller ta kontakt på abo@nytid.no


 

alekshuser@gmail.com

Aleksander Huser
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Du vil kanskje også like