Under overskriften «Ja takk til idealisme!» går WWFs Karoline Andaur i rette med meg i Ny Tid nr. 21–2015. Hun påstår bombastisk at det er nødvendig, mulig og lønnsomt å holde klodens oppvarming under 2oC. Å underbygge disse påstandene med fakta ville kreve flere spaltekilometer og kan ikke forventes, men her er vi ved et punkt som kjennetegner klima- og kulldebatten – de enkle og til kjedsommelighet gjentatte påstander om kommende katastrofetilstander. Påstander Kari og Ola tar for god fisk fordi det ganske enkelt er for komplisert å «kvalitetssikre» dem. Det er bare brøkdeler av promiller av verdens befolkning som evner å sette seg inn i de naturvitenskapelige betingelser for klimasvingningene. Temaet egner seg følgelig fortreffelig for å skape fryktscenarier, og den gjennomførte fellesnevneren som åpenbart hersker i internasjonale medier, må betraktes som påfallende propagandaorientert. At Stortinget stemte «trygt» i saken var vel å forvente, men at årsaken skulle være finansielle risikobetraktninger, må Andaur ta med seg lenger ut på landet. Enhver energiinvestering tør være nærmest risikofri, og at aksjeprisene skal ha sunket med 50 prosent på ett år, har nok mer med det generelle prisfallet på energi (olje) å gjøre enn karbon i kullform. Det er lettere å fyre med olje enn kull, og det er som regel en enkel sak for et varmekraftverk å gå fra olje til kull og spare kostnader. Men verdens store investorer svarer ikke for det norske storting, og kjøper nok gladelig kullaksjer på billigsalg – godt hjulpet av idealister.
Appellerende. Andaurs påstander om strømmer av flyktninger av ulike kategorier er lettvinte, men passer for ideologisk orienterte som appellerer til lesernes hjerter. I den utstrekning det virkelig foreligger en slags statistikk på dette, må det bli et spørsmål om troverdighet. Det vil kanskje bli betraktet som kynisk å nevne det, men flyktninger blir jo av enkelte – tragisk nok – betraktet som et forretningsområde, hvilket det nok også er – i likhet med at klimaidealisme også er blitt et verdensomfattende levebrød.
Påstanden som kinesiske forskere skal ha kommet med om luftforurensing og levealder, er mest sannsynlig også forbundet med store usikkerheter – men som skrekkpropaganda er det et brukbart tema å terpe på. Det som er sikkert, er at det foreligger teknologi som gjør det mulig å fjerne partikulære forurensninger i avgassene fra kullkraftverk med virkningsgrader så høye at verket nærmest blir «røykfritt». Det er heller ingen stor kunst å fjerne SO2 (svoveldioksid). Dette vet kineserne, men det er et spørsmål om lønnsomhet.
At strøm generert fra solenergi vil være konkurransedyktig for 80 prosent av verdens befolkning i 2020, virker så forlokkende at alle problemer burde være løst hvis tilgjengeligheten er der. Det gjenstår å se.
Næss er teknolog.
