Av: Ann-Magrit Austenå og Jon Ole Martinsen
Kvinners situasjon under flukt var nylig tema på en konferanse på det svensk-norske Kulturcenteret Voksenåsen i Oslo. Kanskje måtte det et svensk initiativ til for å sette temaet på dagsordenen. Med en erklært feministisk utenrikspolitikk og med Europas tydeligste humanitært begrunnede politikk overfor flyktninger og asylsøkere, har både politikere og myndigheter i Norge all grunn til å lytte til svenske problemstillinger og erfaringer på dette området.
I Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) møter vi kvinner på flukt både rett etter ankomst til Norge, og en del av dem igjen etter at de har fått avslag på sine søknader om beskyttelse. På oppdrag fra Utlendingsdirektoratet gir NOAS alle nyankomne asylsøkere informasjon og veiledning om den norske asylprosessen og deres rettigheter og plikter. Mange av dem som har fått avslag på sine søknader om asyl i Norge, kontakter sekretariatet i NOAS for gratis rettshjelp og rådgivning.
Menn bestemmer. Mellom 20 og 30 prosent av voksne personer på flukt er kvinner. Med tanke på kultur og sosiale normer i områdene mange flyktninger kommer fra – og dessuten farlige fluktveier – er dette en ganske høy andel kvinner. I mange kulturer er det menn som har inntekt og rår over det som er av eiendom. Det vil være menn som bestemmer hvem i familien som legger ut på flukten. Ofte vil beslutningen være begrunnet i at det er for farlig for kvinnene å reise, enten det er alene eller sammen med familien. Fluktrutene til Europa for mange av de største flyktninggruppene som nå kommer til Norge – syrere, eritreere og afghanere – er reiseruter som går gjennom områder kontrollert av militsgrupper, islamister og andre kriminelle, hvor kvinner er særlig utsatt for overgrep.
De er ulike, de kvinnene som kommer til Norge nå. Mens somaliske kvinner for det meste kommer alene, kommer de fleste syriske kvinner i følge med sine menn og barn. Eritreiske kvinner forteller ofte ugjerne om sin bakgrunn og flukt. Flere somaliske kvinner har plassert barn hos andre i familien og forlatt en mann eller en familie som ikke kunne eller ville beskytte dem mot islamistene fra al-Shabaab. De forteller om menn som tiltvinger seg de kvinnene de måtte ønske. Det kan være kvinner i egen storfamilie. Er kvinnen gift med en mann som ikke er tilknyttet al-Shabaab, er han å anse som vantro, og al-Shabaab-krigerne kan tilrane seg kona.
Må regne med voldtekt. Eritreere er sterkt preget av å vokse opp i det totalitære, gjennommilitariserte overvåkingssamfunnet landet har utviklet seg til å bli under den tidligere frigjøringskrigeren Isaias Afewerki. Flere forteller om flukt for å unngå reaksjoner og vilkårlig fengsling etter at andre familiemedlemmer har flyktet – og dermed desertert – fra den tvungne nasjonaltjenesten på ubestemt tid for alle mellom 18 til 50 år. Mange har flyktet via Sudan og videre gjennom fullstendig lovløse områder i Libya før de krysser Middelhavet i små båter. Sjansen for å bli voldtatt og misbrukt underveis er stor. Et av de viktigste rådene eritreiske kvinner gir hverandre, er å få med seg p-piller på flukt. Da vil de i det minste unngå å bli gravide.
Tvang mot vantro kvinner. Fra kvinner fra Syria hører vi ulike historier. Gjennomgående forteller arabiske kvinner sin manns og sine barns historier. De flykter fordi mannen ble fengslet, torturert eller truet. Eller av frykt for at barna skal kidnappes av væpnede grupper som krever løsepenger. Kristne kvinner og kurdere forteller om rå brutalitet fra islamister. Den islamistiske terrororganisasjonen IS anser både kurdere og kristne som vantro, og mener seg i sin fulle rett til å ta kurdiske og kristne syriske kvinner som slaver eller ta livet av dem, om de ikke lystrer IS-krigernes ordre.
I veiledningssamtaler med NOAS’ informasjonsprogram informeres kvinnene om norske lover og regler. Tvangsgifte, flerkoneri, barneekteskap og kjønnslemlestelse er forbudt. Kvinner har rett til – og forventes – å fortelle sin egen historie og om sin situasjon før og under flukt. I slike samtaler kommer det av og til frem at noen har blitt giftet bort som tenåringer, eller at noen menn er forlovet eller gift med en tenåring de har etterlatt i hjemlandet. Noen menn reagerer på forbudet mot flere koner. Fra mange kvinner kommer spørsmål om mulighet for utdanning og arbeid. Både for sine døtre og seg selv. Drømmen om utdanning og et mer selvstendig liv lever i mange av disse kvinnene.
Fortsatt utrygge. I samtalene kommer det også frem uro. Det kan være sin egen mann de ikke helt er trygge på når de kommer for seg selv. Eller det kan være det å leve så tett på mange ukjente menn uten trygghet på egen situasjon. Slike historier og slik uro bekreftes av kvinner som tidligere har kommet som flyktninger til Norge. De føler ingen trygghet etter ankomst til Norge.
Et av de viktigste rådene eritreiske kvinner gir hverandre, er å få med seg p-piller på flukt. Da vil de i det minste unngå å bli gravide.
Andre sliter med skam og traumer etter overgrep og misbruk de kan ha blitt utsatt for både før, under og etter flukten. Det er krenkelser og erfaringer som er vanskelige å snakke om. Mange kvinner klarer ikke å fortelle om overgrep før lenge etter at de har kommet til Norge. Da oppstår gjerne følgende paradoks: I stedet for å forsterke deres grunnlag for opphold, svekker dette deres troverdighet. Hvorfor fortalte du ikke om dette tidligere? Menn kan også kjenne på skam og føle stor skyld for ikke å ha kunnet forsvare sin kone, datter eller søster mot overgrep. Derfor forteller heller ikke de alltid det som ville tydeliggjort årsaken til flukt og styrket behovet for beskyttelse.
Overgrep privatiseres. I NOAS’ rettshjelpsarbeid ser vi også mange eksempler på at seksuelle overgrep mot kvinner privatiseres og omtales som enkeltstående kriminelle handlinger, utført av tjenestemenn som har gått utenfor sine fullmakter, i stedet for å bli definert som tortur. Vi har aldri opplevd at overgrep mot menn blir omtalt på samme måte. Voldtekt og seksuelle overgrep mot kvinner av uniformerte menn i forbindelse med deres egen eller familiemedlemmers politiske aktivitet, er oftest en del av en systematisk forfølgelse av politisk opposisjon, eller en anerkjent undertrykkelse av minoritetsgrupper.
For lesbiske kvinner kan det være umulig å søke beskyttelse fra myndigheter eller samfunnet rundt seg. Til det er de kulturelle eller religiøse normene for sterke.
Derfor er det grunnleggende viktig å ha et kjønnsperspektiv i alle ledd av asyl- og flyktningarbeidet. I mottak og registrering, i saksbehandling, i bosetting og i integreringsarbeidet. Kvinner må bli sett, møtt og forstått for å kunne avslutte flukten og starte et nytt og trygt liv i Norge.
Austenå og Martinsen er henholdsvis generalsekretær og seniorrådgiver ved Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).
