Mandariner
Manus og regi: Zaza Urashadze,
Foto: Rein Kotov
Den estisk-georgiske spillefilmen Mandariner utspiller seg i Kaukasus-provinsen Abkhasia i 1992, under konflikten som fulgte etter at de russiskstøttede abkhaserne krevde selvstendighet fra Georgia. I området bodde det en del estlendere, og når folk i stor skala forlot provinsen på grunn av urolighetene, reiste mange av disse til sitt nylig frigjorte opprinnelsesland.
Krigen på trappene. Filmen introduserer oss for den eldre tømreren Ivo og hans nabo Margus som eier en mandarinplantasje – begge estlendere i en langt på vei forlatt liten by. De frykter at krigen snart skal stå på deres dørstokker, men Margus ønsker å høste årets mandariner før han flykter til Estland. Ivos familie har allerede reist, men selv er han mer ambivalent til å forlate hjemmet sitt – og ønsker uansett å hjelpe naboen med mandarinhøstingen først.
Så dukker de militære opp, først i form av to kaukasiske leiesoldater som kjemper for Abkhasias frigjøring. De lar Ivo og Margus være i fred – men rett etter at de har begitt seg videre, blir de angrepet av tre georgiske soldater. Etter sammenstøtet finner de to gode naboene den ene kaukaseren i live, og gir ham nødvendig pleie i Ivos hus. Ivo og Margus bestemmer seg for å begrave de fire døde soldatene – men oppdager så at også en av de georgiske soldatene har overlevd, om enn med alvorlige skader. Dermed tar de også denne soldaten til seg, og innlosjerer ham i rommet ved siden av den ikke fullt så hardt sårede motstanderen.
I sin takknemlighet over å ha blitt reddet, lover leiesoldaten han ikke skal skade georgieren så lenge han befinner seg i Ivos hus. Ikke desto mindre er han fast bestemt på å hevne sin falne kamerat og ta livet av georgieren så snart sistnevnte beveger seg utenfor den mer eller mindre nøytrale frisonen. Men etter hvert som de to fiendene tilbringer tid under samme tak, utvikler de gradvis en viss respekt for hverandre.
En generell krig. Mandariner er ingen kostbar produksjon med store slagscener, men et slags kammerspill som tegner et bilde av krigssituasjonen gjennom et ufrivillig møte mellom noen få karakterer. Grunnideen er ikke ulik norske Petter Næss’ internasjonale spillefilm Into the White fra 2012, som var basert på en sann historie fra andre verdenskrig om tyske og britiske flygere som søkte tilflukt i samme hytte på den norske vidda etter at deres respektive fly ble skutt ned.
Handlingen i Mandariner utspiller seg som nevnt i 1992, under en væpnet konflikt som varte til året etter. Etter dette har andre uroligheter i samme region jevnlig dukket opp i nyhetsbildet – noen av dem stadig aktuelle. Den georgisk-abkhasiske konflikten som utgjør filmens bakteppe, er neppe uten relevans for disse, og har dermed mer enn historisk interesse. Samtidig handler Mandariner – i likhet med mange andre krigsfilmer – vel så mye om krig på et generelt plan som om den spesifikke krigen den skildrer. I Mandariner er denne krigen for øvrig knyttet til ulik etnisk og religiøs tilhørighet, uten at dette gir handlingen noe mindre overføringsverdi til andre konflikter. Snarere tvert i mot.
I likhet med mange andre krigsfilmer handler Mandariner vel så mye om krig på et generelt plan som om den spesifikke krigen den skildrer.
Når dét er sagt, er film til en viss grad bundet til det spesifikke. Ikke minst på grunn av den klassiske dramaturgiens krav om at handlingen skal følge én, eller noen få, hovedkarakterer, Riktignok finnes det eksempler på det motsatte, som den gamle russiske filmskaperen Sergej Eisensteins kollektivistiske filmfortellinger Streik og Panserkrysseren Potemkin (begge fra 1925), men de langt fleste spillefilmer begrenser seg til en lite antall sentrale karakterer. Og selv om Mandariner er en nokså smal film av typen som snarere blir omtalt som «kunstnerisk» enn «kommersiell», er den like fullt en film som følger en klassisk – og man må gjerne si «hollywoodsk» – fortellerstruktur. Videre kan det hevdes at budskapet som formidles innen denne dramaturgiske modellen er tett – for ikke å si uløselig – knyttet til utviklingen disse individene går igjennom i løpet av filmen, noe som igjen gjør at film som fortellerform ikke er spesielt egnet til å diskutere problemstillinger av mer ideologisk eller strukturell art. Det individuelle blir viktigere enn det kollektive, i et medium som fanger det konkrete fremfor det abstrakte.
Essensen av krig. Dette kan virke mer paradoksalt enn det er, noe som trolig skyldes at de siste påstandene er i overkant grove generaliseringer som overser tilskuerens evne til å abstrahere fra det konkrete. Mandariner er et godt eksempel på en film som skildrer noen spesifikke skjebner i en konkret krigssituasjon, men som også forteller en historie som oppleves relevant langt utover dette. Nettopp på grunn av sin kammerspillaktige og nedstrippede setting med sine tydelige motsetninger, tegner den et klart bilde som lett kan overføres til andre (krigs-)sammenhenger, og som fanger mye av essensen av krig generelt.
Enkelt formulert dreier det seg om mennesker som settes til å kjempe mot mennesker, kan hende basert på noen høyere idealer – eller rett og slett noen motstridende oppfatninger om nasjonalitet og landområder. Underveis kan man riktignok innvende at grunnkonseptet så vel som historien i Mandariner står i fare for å bli for enkel, men dette veies langt på vei opp av et sterkt og på et vis ironisk klimaks. Så får man heller leve med at popballaden helt til slutt er litt vel over toppen.
Mandariner er ikke en film som ønsker å ta stilling til selve konflikten mellom georgierne og abkhaserne. Formen og dramaturgien gjør – som tidligere beskrevet – at den først og fremst viser krigens konsekvenser for menneskene som havner i den, og dette virker da også som den georgiske regissøren Zaza Urashadzes hovedanliggende. Gjennom filmen formidler han et humanistisk budskap om mennesker som etter hvert nærmer seg hverandre til tross for ulik etnisitet, religion og side i krigen.
Unike innblikk. Slik sett kan Mandariner også tjene som eksempel på at filmens fremste styrke som fortellerform nettopp er dens fokus på individer – det man kanskje kan kalle «den menneskelige faktoren». Filmmediets sterke evne til å vekke følelser hos tilskueren er naturligvis også relevant i denne sammenheng. Det skal ikke nektes for at dette ofte kan gi utslag i overdreven sentimentalitet (som vel å merke ikke er tilfelle i Urushadzes film), men emosjoner er ikke desto mindre en vesentlig bestanddel av det unike innblikket film kan gi i konkrete menneskeskjebner. Uten at dette innblikket nødvendigvis forhindrer abstrahering, generalisering eller fortolkning.
Mandariner var nominert til Academy Award (samt Golden Globe) for beste utenlandske film tidligere i år, som den første estlandske film i denne Oscar-kategorien. Prisen gikk som kjent til Ida av Pawel Pawlikowski, men det er likevel grunn til å tro at også Mandariner gikk hjem hos en del amerikanere som så den. Dens edle form for enkelhet er ettertraktet i Hollywood, og det vil ikke forundre meg om Zaza Urashadzes film får en remake – som trolig vil utspille seg under en helt annen krig. Med andre ord kan det bli både epler og appelsiner.
PS: Mandariner er distribuert på norske kinoer av Another World Entertainment. Etter mange år som videodistributør med fokus på mer eller mindre obskure kultfilmer, har selskapet så smått også beveget seg over i kinolandskapet. Med denne filmen kan det virke som om de vil være et supplement til Arthaus, Tour de Force, Fidalgo og de andre byråene som importerer smalere «kvalitetsfilm». I et stadig mer kommersielt kinomarked er dette i så fall svært velkomment.