Fem bilder og et brev

Om Camilla Groths Et sted der ute er jeg lykkelig (Flamme Forlag)

Mette Karlsvik
Karlsvik er forfatter. og litteraturkritiker i Ny Tid. (Bilde: © Tove Breistein)

BOK/POESI

– Hør på dette: Der er solen (…)
– Det er den fineste dagen. Det sier NRK.
– Ja, men i boka. For et sprikende lys, det dekker jo hele himmelen.
– Det er den i Rådhuset.
– Nei, i Aulaen.
– Jeg var på Kammerfestivalen. Før jeg møtte deg. Det var vanskelig å få bare én billett. De solgte to og to billetter. Alt er liksom lagt opp til at man er to.
– Så varmt det ble plutselig. Kanskje den til og med kan få planter til å gro. / – Kom, vi setter oss ned.

1. Solen. Vi sitter på balkongen i Oslo. Det er juli. Jeg leser høyt fra Et sted der ute er jeg lykkelig. Jeg leser sakte. Ikke like sakte som diktene er skrevet. Haha, det skulle tatt seg ut. Hun skriver nok sakte, hun der Groth. Vel fremstår noen av tekstene hennes muntlige, liksom ramlende rockelåter av Håkan Hellström eller Pedro Carmona-Alvarez. Men som den regisserte spontaniteten er Groth, som 00-tallets indierockere, hyperbevisst sine virkemidler. Ordleken hennes er et eksempel:
Bli ansikter / Bli insekter / Bli pustevesener, skriver Groth. Leken hennes er smittsom. Jeg blir med. Blir nye ord! Bli språk! Bli skaper! Gjør deg, som forfatter er, til Gud! Groth skaper muligheter. Muskelminner finnes hos henne. Det finnes en tørr sjø, altså luften. Som hos Munch, finnes det lys. Det finnes mørke. Bli lys! Bli mørke!
Bli alfabet og baobab-tre. Bli cedertre og elv og delta
Bli med
tilbake til det første diktet i boken. Groth skriver:
Bli ansikter / Bli insekter / Bli pustevesener / Bli farger som vrir seg i huden / Bli hudskrot og føtter som flyter i en skitten elv / Bli sangens vekt i vannet / Bli hodet som synker ned i kroppen / Bli alle måter å gå på / Bli drømmens materie / Bli sopptråder som holder det hele sammen / Bli stille ropende munn / Det er nå det skjer!

Edvard Munch: Pubertet (1894-95)
Edvard Munch: Pubertet (1894-95)

2. Murmaleri. Det er noe Ali Smithsk over Groths lek med språk. Den skotske forfatteren Smith vrir og vender på språket. I romanen How to be both bidrar ordleken til en dualisme og ambivalens. Det går igjen i temaer i boken:
– Hvilken kom først? spør hun sin 16-årige datter. Smiths romankarakterer er på ferie i Italia, og har sett fresker. Som i Groths bok, snakkes det her om kunst: Under det ferdige murmaleriet finner konservatorene tegninger. Tegningene likner litt på det ferdige verket. Men bare litt. Datter George svarer at tegningen kom før maleriet. «Men det første vi ser,» fremholder moren, «og ofte det eneste vi ser, er det på overflaten. Betyr ikke det da at maleriet kommer først?» Underforstått: Eksisterer tegningen under hvis den ikke er sett av noen?
Utstillingen The modern eye er forelegget for Et sted der ute (…). Det handler om blikk. Blikket er materialisert i linser. I utstillingen: kameralinsene. Øyeeplets linse sender signaler til nervetråder som sender signaler videre til hjernens staver, til avkoding. Blikket ble problematisert av Simone de Beauvoir: Mannens blikk definerer kvinnen. Den som er fysisk overlegen, ser ned på noen. Hierarkiet mellom kjønnene blir naturalisert, hevdet den franske forfatteren. The modern eye åpnet i Frankrike – på Pompidou-senteret i Paris. Over en million mennesker har – sett – utstillingene i Paris, London og Frankfurt. Noen av disse får kanskje et særlig blikk på Norge etterpå. De fikk se Munchs eksperimenter med fotografi, film og teater. Munch studerte modellene sine. Camilla Groths dikt stirrer tilbake på Munch. Et sted der ute (…) blir et speil for maleriene. Refleksjonen, tankerommet, fyller gallerirommet. Galleriet er det fysiske rommet for boken. Den fysiske handlingen: Noen setter seg foran bilder. De ser og snakker. Og så kommer tankerekker/diktsykluser/et annet språk/sin egen verden. Det gjentar seg gjennom fem bilder, i fem diktsykluser, og slutter i et brev.

3. Druknet gutt. En hvit mann står ved siden av en sort mann i dette bildet. Begge to med ryggen til, liksom resignerte, stirrende på en druknet gutt. Munch lever visstnok noe fuktig i tiden da maleriet blir til. Munch skriver: Alkoholens indflytelse bragte Sindets eller Sjælens Spaltning til det yderste – indtil de to Tilstande som to sammenbundne Fugle sled til hver sin Kant og truede med Opløsning eller Kjedens Sønderrivelse – Under disse to Sindstilstnades voldsomme Spaltning oppstod mer og mer en vældig indre Spænding – en Strid – en frygtelig Kamp i Sjælens bur.
Hva slags forelegg er disse bildene? Det er et forelegg fra øverste hylle. Som Lars Petter Sveen som valgte seg Bibelen som grunnlag for romanen Guds barn. Agnar Lirhus og Ulf Karl Olof Nilsson og Ida Börjel valgte seg Inger Christensens Alfabet fra 1981. Lirhus og Nilsson skapte klimakommenterende verk. Verk om arter som er utrydningstruede på grunn av klimaproblemer. Anemonene finnes, skriver Lirhus, på første side av Hva var det hun sa? Også dette er en illustrert bok. «Bildeboken for voksne» får en ekstra dimensjon når bildene har vært i et fysisk rom. Noen har vært i rommet sammen. To blikk reflekterer det samme maleriet. Blikkene møtes, som ord. Ord blir til malerier igjen, i bokens andre del. Ordene blir et materiale som Groth lager billedkunst av. Mellom tekst og tekst er det tomme rom. Det kan handle om Munch som lette etter moren i alt han så som voksen. Formmessig forholder Groth seg til concrete poetry. Tradisjonen kan ha begynt med Ian Hamilton Finlay. Finlay lagde Garden of concrete poetry. I denne «hagen» i Inverness blir steiner ord, ord til bilder. Finlay arbeidet også på papiret. Han formet tekst til visuelle uttrykk. I Norge var Jan Erik Vold en tidlig concrete poet. Groth forholder seg til dette bevisst. Hun leker ikke bare for å leke. Groth skaper språk, skaper bevegelse. Leken blir større enn seg selv. Boken er et rom. Om ikke en hage i Inverness, så et sansbart utstillingsrom mellom permer. Mellom to speil, derimot, der blir rommet uendelig:

Munch studerte modellene sine. Camilla Groths dikt stirrer tilbake på Munch. Et sted der ute (…) blir et speil for maleriene.

4. Spiegel im Spiegel. Munch kom til dr. Jacobsens nervesanatorium i København, og fikk det bedre. Iallfall for en stund. Han vant konkurransen om utsmykning av Universitetets aula. Verket Solen ble i 2013 kåret til det vakreste frimerket vårt. Frimerket er bildet av et bilde. Hos Groth er det ikke bare denne formen for dobbelthet. Det er flere enn to bunner, flere enn to refleksjoner. Her er refleksjon i refleksjon i refleksjon:
I et muskelminne griper jeg babusjka-dokka på kommoden / hiver den opp i luften / før den treffer gulvet rekker jeg over alt jeg hittil har / gjort, smakt, sett, hørt / Halleluja! / Det finnes en lynrask snegl / Det finnes en tørr sjø, altså luften / jeg håper på bunnen av hver dag, synger flerstemt / i alle versjoner av meg selv: / Far, jag kan inte få upp min kokosnöt // Vil han forstå at vi mener noe annet?
Farens malerier er forelegget for Michael Endes bok Spiegel im Spiegel. Ein Labyrinth. Boken er illustrert av 18 av Edgar Endes malerier. De skal ha inspirert den surrealistiske kortprosaen. Ende skriver om boken sin i et brev: Hvor skjer det som skjer i boken? […] Tar ikke hver leser med seg sine egne erfaringer til leseprosessen? Er ikke hver bok et speil som speiler leseren – om han vet det eller ikke? Og er ikke hver leser et speil hvor boken er reflektert?
Det samme kan vel sies om andre kunstformer. Groth leser Munchs malerier. Hun tar med sine egne erfaringer. Når jeg leser Groth, leser jeg mine egne erfaringer inn i diktene hennes. Du sitter med mine refleksjoner i hånda, og leser dine erfaringer inn i den. Hva er reflektert i et speil som er reflektert i et speil? Dette skal ha vært spørsmålet som Michael Endes tekster varierte over. Han ga ingen klare svar på det. Det ender gjerne med spørsmål om det uendelige. Hva kommer etter uendeligheten? Og så er man i gang med «uendelige» filosoferinger og nachspiel-samtaler om Gud, livet, døden. Men Hei! Det høres også ut som en samtale om Et sted der ute er jeg lykkelig. Her er de alle sammen. Solen, månen, lyset, mørket, livet, døden. Og Gud – i form av kunstneren og som en religiøs figur. Kunstneren er skaperen. Kunstneren er solen.

5. Måne, Pubertet Månesøylen er i Groths bok. Som månesøyle, og som fallossymbol. La oss heller snakke om Mrs. Livingstone som blir gravlagt i et Baobab-tre, og som fortsatt er en plass der inne i veden. La oss snakke om skyggene. De kommer frem fra rommet og naturen, fra sidene og bakfra, og går inn i menneskene. Menneskene blir overmannet av disse skyggene, i Munchs bilder. Groth tar kontrollen tilbake. Som Munch knyter kropp til skygge, lar Groth kropp gå over i natur; en hofte av edderkoppspinn […] Er jeg så luftig? Groth tar mennesker tilbake til naturen. Men hun tar også mennesker ut fra naturen: Dypt inne i ansiktet en verden like ubebodd som månen. Usannsynlige folk blir tatt til jorden. Det kan være Groths versjon av naturalismen. En mystisk naturalisme.
Plukke, plukke, plukke / og feste dem til det ligner en badehette / Skal vi bade, skal jeg spørre […] // Jeg får ikke snakke med dokka lenger / om hva som skjer med meg / Du er blitt for stor for meg nå / var det siste dokka sa

Som Munch knyter kropp til skygge, lar Groth kropp gå over i natur; en hofte av edderkoppspinn […] Er jeg så luftig?

Brev. – Jeg er redd for at det blir for mye meg. At boka bare blir et forelegg. En rettferdiggjøring for å skrive noe annet. Litteraturkritikk er for mye ansvar.
– Det er bedre at det skrives om. Enn at det ikke skrives om.
– Lesningen vil jo bare handle om leseren. Eller okei da. Erfaringene. Lesningen er et speil av livet mitt.
Litteraturkritiker og -formidler Cathrine Strøm etterlyser visjoner for kritikken. Visjoner er et overskuddsfenomen. Å være visjonær er en mulighet i i-land. Man snakker om kunstneriske gullaldre. Mange henger sammen med økonomi og politikk. Den danske var fra slutten av 1800-tallet, den russiske fra 1830, den franske Belle Époque fra 1895, og så videre.
Skandinavisk samtidslyrikk er i verdensklasse. Ta danske Theis Örntoft, Amalie Smith, Olga Ravn, svenske Ida Börjel, Ida Säll. Norske Camilla Groth, Kristin Berget, Endre Ruset, Steinar Opstad er eksempler på poeter som gjør Norge større. Den gode norske litteraturen kan være samtidens beste ambassadør for Norge. Munch-utstillingen The modern eye kan også ha vært det. L’art pour l’art får virkninger utover seg selv. Edvard skrev: Det skal ikke lenger males interiører og folk som leser og kvinner som strikker. / Det skal være levende mennesker der puster og føler og lider og elsker. Edvard var da ikke så stille. Stille som en stol, skriver Groth, om Edvard, før hun får ham i tale, gjennom diktene sine. Stoler er ikke stille. Ikke hvis de er i Universitetets aula, foran Solen. Eller ute, på en balkong, med Et sted der ute (…) i fanget.

---
DEL