Europas sanne ansikt

Årets Gullpalmevinnere kaster oss tilbake til virkelighetens brutale hverdag.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

La loi du marché
Regi: Stephane Brizé, foto: Eric Dumont

Fransk films ansikt var i en lang periode dominert av glansbildevakre og ungdommelige Alain Delon og Jean Paul Belmondo: Hollwood-liknende detektivskikkelser, alltid med en vakker kvinne ved sin side, i små raske biler med åpne soltak i trange parisergater og under palmene på croisetten i Nice eller Cannes. Helt til Truffaut introduserte fade-in-fade-out- filmer hvor seerne ble med inn i menneskers liv i form av lange samtaler, hvor innholdet kunne bety mer enn bildene, og ingen kunne forutse neste scene. Vi gikk hjem og diskutere hva vi så, følte og trodde, eller hva vi mente var formålet med slutten. Slik er også La loi du marché – på norsk Markedets lov.

Nytt ansikt. Med verdens største kulturbudsjett og en bevisst statlig satsning på kinematografi, har vi mye å takke Frankrike for, som den kulturelle motpolen landet er til USAs ofte lette og tidvis svært voldelige filmverden. Italia og Sverige var lenge med – helt til kulturbudsjettene sviktet. Den franske medaljens bakside er de vellykkede regissørenes tendens til å gå igjen når regjeringsoppnevnte utvalg skal utvise forsiktighet og fornuft, og skjermes for kritikk i utdelingen av fellesskapets penger. Nostalgiske eller star-struck komiteer har altfor ofte gitt pengene til gamle legender, i håp om gjentatte kassasuksesser. Og vi har måttet slite oss igjennom Chabrol, Lelouche og Taverniers filmer både 20, 30 og 40 år etter at disse gikk ut på dato.

Med La loi du marché viser Stephan Brizé at god film kan lages uten overdådige midler – at ideer, dialog og tema kan være nok til å fengsle seerne. Regissøren stikker en skrutrekker i magen på sitt publikum, og vrir den rundt – for denne filmen gjør vondt langt inn i sjelen til samfunnsengasjerte seere. Vincent Lindons ansikt – hans melankolske blikk, og hans rynkete, ubarberte kinn med en sprengt blodåre på en av de dype posene under øynene – fjerner ethvert spor av Delons blendende beauté. Borte er glamouren, farten og gangsterne; i stedet føres vi rett inn i samtidens Frankrikes økonomiske og sosiale misære.

Mangel på menneskelighet. Brizé ville lage en film om overvåkningssamfunnets kynisme. Men han har gjort noe mye mer – for La loi du marché er filmen om hvordan det franske språk, utdanning og samfunnsform bidrar til å fremmedgjøre mennesket, og forlenge og fordype den sosiale katastrofens smerte. Følelser, trusler og sanksjoner pakkes inn i rutinepregete uttrykk som fjerner ekte omsorg og medmenneskelighet. Funksjonærene, enten de befinner seg i offentlige etater, skoler eller banker, er alle akademisk drillet i å tenke i systemer og tekstbokløsninger i stedet for å senke guarden, og lytte og reagere ut fra sin indre stemme og dømmekraft. Det elitistiske franske skolesystemet – basert på pugging og hukommelse – har skapt en skare av ledere som tilfredsstiller teorien og fornuften, men ikke det menneskelige. Synliggjøringen av dette er filmens desidert sterkeste side og er nok årsaken til den umiddelbare suksessen i det franske folket.

Språkets makt. Filmen tar oss med inn i livet til den 51 år gamle, arbeidsløse Thierry. Brizé har plassert kameraet på hovedpersonens skulder og gir oss derigjennom et autentisk bilde av verden slik Thierry ser den. I én og en halv time ser vi enten på ham, eller gjennom hans øyne. Slik treffer vi Thierrys kone og hans sønn med nedsatt funksjonsevne. Thierry har vært arbeidsløs i 20 måneder – en periode han også blir verbalt og psykologisk nedverdiget av en samfunnsstruktur som er ment å skulle hjelpe.

Thierrys arbeidskontorveileder sender ham på kurs der verken han eller de andre deltakerne har forutsetning for å lykkes. Slik kvalifiserer Thierry til forlenget trygd, mens han mister seks måneders mulighet til å søke etter en jobb. Veilederen er godt skolert, med rutiner, mekanismer og fraser som er ment å gi bistand, men som i praksis liten, om ikke motsatt, effekt. Likedan med bankfunksjonæren og kurslederen i intervjuteknikk: De bruker det vakre franske språket til å fremmedgjøre og ydmyke Thierry – høflig og korrekt, men brutalt og sårende.

Moralsk dilemma. finner Thierry seg et arbeid, som sikkerhetsvakt i et supermarked. Der holder han både kunder og ansatte under oppsyn, og blir til slutt konfrontert med et moralsk dilemma. Vi blir med på ferden, og skjønner at det bygger seg opp til et klimaks. Det langsomme blikket vi får inn i disse menneskenes liv, vekker mange flere følelser enn avsky for overvåknings- og angiversamfunnet. Thierry legger all stolthet til side og aksepterer det meste for sin usikre og dårlig betalte jobb, og resignerer i kampen for sine rettigheter. Han bruker heller energien på gå på swingkurs med sin kone.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here