Et motbilde til bilreklamene

Bilen har ofte figurert som et symbol på frihet. Den svenske dokumentaristen Fredrik Gertten fremstiller derimot bilen som et fengsel.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Bikes vs Cars

Regi: Fredrik Gertten, foto: Janice D’Avila og Kiki Allegier

I åpningen av Miami Vice (Michael Mann, 2006) er vi vitne til en selvmordsscene lagt til en motorvei. En informant er blitt oppdaget av det kriminelle miljøet han har infiltrert, blitt torturert, og har endt opp med å tyste på mange av sine kolleger. Nå står han på siden av en motorvei og får vite at familien hans er drept.
Den sønderknuste mannen ser seg rundt – bilene svirrer rundt i Miamis kveldsmørke – og går ut i veien. Vi ser ikke at han blir påkjørt, men forstår det ut ifra det vi ser og hører: Lyden fader i bakgrunnen, og vi ser en lang, linjeformet blodstripe bak en lastebil.
Dette er en scene som – i typisk Mann-impresjonistisk stil – gir en sterk fornemmelse av stedets og situasjonens stemning. Vi hører de anonyme bilene i bakgrunnen, ser diffuse trafikklys under en mørk, konturløs himmel, og inntar synsvinkelen til den suicidale, som stirrer tomt inn i den urbane natten.
Det kan kanskje virke litt pussig å starte en tekst om Bikes vs Cars (Fredrik Gertten, 2015), en prosyklist-dokumentar, ved å trekke frem denne scenen fra Miami Vice. Men det var faktisk den første scenen jeg tenkte på i etterkant av Gerttens film. Ikke at det betyr noe i seg selv – men til tross for alle forskjellene mellom de to filmene, tror jeg de deler noe – noe jeg anser som en kjernekvalitet i Bikes vs Cars.

I storbyenes kaos. Scenen beskrevet ovenfor får frem, som nevnt, en følelse av bilers anonymitet. Det er noe spesielt trist ved dette selvmordet fordi det skjer så lett, fordi det er så upersonlig, og fordi det skjer på grunn av to, tre skritt. Følelsen av dette anonyme – og dødelige – ved biler blir også viktig i Gerttens film. Og selv om Mann er en actionlyriker, mens Gertten er en dokumentarisk retoriker, tar de i bruk liknende impresjonistiske virkemidler – deriblant en intensiv manipulering av lyd og kamerainnstillinger som angir personers subjektive synsvinkel – for å plassere oss midt i en kaotisk urban bilverden.
Filmkritikeren Joe Friar kaller Bikes vs Cars for en «informativ dokumentar», men den beskrivelsen kan gi et helt feil bilde. Gertten er en patosfylt filmskaper med et tydelig budskap, og tar i bruk filmatiske effekter for å skape et marerittaktig bilde av et samfunn overkjørt (!) av biler.
I løpet av filmen er vi innom Los Angeles, São Paulo, Toronto, København og Bogotá. I sentrum står byenes trafikkmiljø, og syklister som prøver å overleve i dette miljøet. Et av de sentrale grepene regissøren foretar, er konsekvent å plassere dem han intervjuer (og oss) midt i den myldrende trafikkstøyen. En professor i urban planlegging, Raquel Rolnik, sitter i en bil hun hater og snakker om de daglige, timelange køene mens hun sitter fastlåst i en trafikkork. Flere ganger ser vi en syklist i São Paulo (Aline Cavalcante) manøvrere seg fremover i et farlig bymiljø; vi får et point-of-view slik at vi selv «sitter» på sykkelen og fornemmer farene.

Aktivisme. Cavalcante er ativist, og en av filmens hovedpersoner. I en av scenene sitter hun ved PC-en hjemme i leiligheten og kommuniserer med en aktivistvenn. Det er én grunn til at Gertten velger å filme henne i denne hjemlige, fredelige, lukkede settingen: Hun har en puff av gress som hun hviler føttene i. Et slagordaktig bilde på et samfunn ute av synk med naturen.
Dette er retoriske grep fra en filmskaper som har laget en aktivistisk film. Man kan berømme filmen for de samme kvalitetene man kan kritisere den for: en intens portrettering av det plagsomme, tette, støyende, forurensende, upraktiske og umenneskelige ved byenes transportsystem. Bikes vs Cars er ikke en dokumentar som etterstreber upartiskhet eller nyansering; den er et tydelig angrep på et samfunn som i altfor stor grad baserer seg på personbiler.
Hva er det som gjør det vanskelig å få folk til å droppe bilen? Et av filmens hovedpoenger er at bilindustrien er en enorm økonomi som selvfølgelig ikke vil at folk skal begynne å sykle. Bilindustrien har en gigantisk markedsføringsmakt, og filmen blir en følelsesladet polemikk mot denne makten, hvor syklister forgudes, og bilister demoniseres.

Filmen blir en følelsesladet polemikk mot [bilindustriens markedsføringsmakt], hvor syklister forgudes, og bilister demoniseres.

Man kan kalle det sykkelpropaganda eller sykkelreklame. Og det er noe irriterende med selvgode og glatte slagord som «The bicycle, an amazing tool for change», som produsentene for eksempel fronter på filmens nettsider. Men all den tid vi bombarderes av bilreklamer, og lever i en verden som er nødt til å endre sine utslippsvaner, er det kanskje positivt med krasse motbilder som denne filmen eksemplifiserer? Holder det med informative og nyanserte dokumentarer, eller trenger vi også følelsesfulle kontringer til de masseproduserte bilreklamene? I enhver historisk situasjon, og ikke minst i et samfunn overfylt av reklame, må i alle fall dokumentarfilm gå inn i kampen om tingenes estetikk, ikke bare informere om tingenes tilstand.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.