Et motbilde til bilreklamene

Bilen har ofte figurert som et symbol på frihet. Den svenske dokumentaristen Fredrik Gertten fremstiller derimot bilen som et fengsel.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Bikes vs Cars

Regi: Fredrik Gertten, foto: Janice D’Avila og Kiki Allegier

I åpningen av Miami Vice (Michael Mann, 2006) er vi vitne til en selvmordsscene lagt til en motorvei. En informant er blitt oppdaget av det kriminelle miljøet han har infiltrert, blitt torturert, og har endt opp med å tyste på mange av sine kolleger. Nå står han på siden av en motorvei og får vite at familien hans er drept.
Den sønderknuste mannen ser seg rundt – bilene svirrer rundt i Miamis kveldsmørke – og går ut i veien. Vi ser ikke at han blir påkjørt, men forstår det ut ifra det vi ser og hører: Lyden fader i bakgrunnen, og vi ser en lang, linjeformet blodstripe bak en lastebil.
Dette er en scene som – i typisk Mann-impresjonistisk stil – gir en sterk fornemmelse av stedets og situasjonens stemning. Vi hører de anonyme bilene i bakgrunnen, ser diffuse trafikklys under en mørk, konturløs himmel, og inntar synsvinkelen til den suicidale, som stirrer tomt inn i den urbane natten.
Det kan kanskje virke litt pussig å starte en tekst om Bikes vs Cars (Fredrik Gertten, 2015), en prosyklist-dokumentar, ved å trekke frem denne scenen fra Miami Vice. Men det var faktisk den første scenen jeg tenkte på i etterkant av Gerttens film. Ikke at det betyr noe i seg selv – men til tross for alle forskjellene mellom de to filmene, tror jeg de deler noe – noe jeg anser som en kjernekvalitet i Bikes vs Cars.

I storbyenes kaos. Scenen beskrevet ovenfor får frem, som nevnt, en følelse av bilers anonymitet. Det er noe spesielt trist ved dette selvmordet fordi det skjer så lett, fordi det er så upersonlig, og fordi det skjer på grunn av to, tre skritt. Følelsen av dette anonyme – og dødelige – ved biler blir også viktig i Gerttens film. Og selv om Mann er en actionlyriker, mens Gertten er en dokumentarisk retoriker, tar de i bruk liknende impresjonistiske virkemidler – deriblant en intensiv manipulering av lyd og kamerainnstillinger som angir personers subjektive synsvinkel – for å plassere oss midt i en kaotisk urban bilverden.
Filmkritikeren Joe Friar kaller Bikes vs Cars for en «informativ dokumentar», men den beskrivelsen kan gi et helt feil bilde. Gertten er en patosfylt filmskaper med et tydelig budskap, og tar i bruk filmatiske effekter for å skape et marerittaktig bilde av et samfunn overkjørt (!) av biler.
I løpet av filmen er vi innom Los Angeles, São Paulo, Toronto, København og Bogotá. I sentrum står byenes trafikkmiljø, og syklister som prøver å overleve i dette miljøet. Et av de sentrale grepene regissøren foretar, er konsekvent å plassere dem han intervjuer (og oss) midt i den myldrende trafikkstøyen. En professor i urban planlegging, Raquel Rolnik, sitter i en bil hun hater og snakker om de daglige, timelange køene mens hun sitter fastlåst i en trafikkork. Flere ganger ser vi en syklist i São Paulo (Aline Cavalcante) manøvrere seg fremover i et farlig bymiljø; vi får et point-of-view slik at vi selv «sitter» på sykkelen og fornemmer farene.

Aktivisme. Cavalcante er ativist, og en av filmens hovedpersoner. I en av scenene sitter hun ved PC-en hjemme i leiligheten og kommuniserer med en aktivistvenn. Det er én grunn til at Gertten velger å filme henne i denne hjemlige, fredelige, lukkede settingen: Hun har en puff av gress som hun hviler føttene i. Et slagordaktig bilde på et samfunn ute av synk med naturen.
Dette er retoriske grep fra en filmskaper som har laget en aktivistisk film. Man kan berømme filmen for de samme kvalitetene man kan kritisere den for: en intens portrettering av det plagsomme, tette, støyende, forurensende, upraktiske og umenneskelige ved byenes transportsystem. Bikes vs Cars er ikke en dokumentar som etterstreber upartiskhet eller nyansering; den er et tydelig angrep på et samfunn som i altfor stor grad baserer seg på personbiler.
Hva er det som gjør det vanskelig å få folk til å droppe bilen? Et av filmens hovedpoenger er at bilindustrien er en enorm økonomi som selvfølgelig ikke vil at folk skal begynne å sykle. Bilindustrien har en gigantisk markedsføringsmakt, og filmen blir en følelsesladet polemikk mot denne makten, hvor syklister forgudes, og bilister demoniseres.

Filmen blir en følelsesladet polemikk mot [bilindustriens markedsføringsmakt], hvor syklister forgudes, og bilister demoniseres.

Man kan kalle det sykkelpropaganda eller sykkelreklame. Og det er noe irriterende med selvgode og glatte slagord som «The bicycle, an amazing tool for change», som produsentene for eksempel fronter på filmens nettsider. Men all den tid vi bombarderes av bilreklamer, og lever i en verden som er nødt til å endre sine utslippsvaner, er det kanskje positivt med krasse motbilder som denne filmen eksemplifiserer? Holder det med informative og nyanserte dokumentarer, eller trenger vi også følelsesfulle kontringer til de masseproduserte bilreklamene? I enhver historisk situasjon, og ikke minst i et samfunn overfylt av reklame, må i alle fall dokumentarfilm gå inn i kampen om tingenes estetikk, ikke bare informere om tingenes tilstand.

Foto: Rodrigo Marcondes, WG Film
Foto: Rodrigo Marcondes, WG Film

Måten Gertten insisterer på å fremstille biler som hensynsløse, ansiktsløse og dødelige på, kan noen kalle dokumentarisk manipulerende og platt – man kan argumentere for at filmen fremproduserer snarere enn fremvekker inntrykkene man sitter igjen med. Men det ligger noe positivt i det å snu opp ned på fremstillingen av biler som symboler på frihet, fleksibilitet og høy status. Slik som bilbransjen tar i bruk reklame for å knytte positive verdier og livsstiler til sitt produkt, tar Gertten i bruk filmatiske virkemidler for å konstruere et negativt bilde av det samme produktet. Det er manipulativt, men det er kanskje et nødvendig kompromiss i en omfangsrik markedsføringsverden?
Bikes vs Cars peker riktignok også på enkelte fakta og presenterer argumenter på en mer edruelig måte, som i sin omtale av trafikkorker. Her legger filmen opp til en undersøkelse av alternative former for urban infrastruktur. Byplanleggeren Rolnik sier at de drøye trafikkorkene i Sãn Paulo har en positiv virkning: En krise fremtvinger større åpenhet for å se annerledes på ting, for å være med på endringer. Her vil kanskje andre filmer ta opp Gerttens initiativ og utforske nye ideer om byplanlegging.
I Bikes vs Cars nøyer Gertten seg i stor grad med å (for å låne en formulering av en av filmens aktivister) «skape en følelse av umiddelbar nødvendighet» av å forandre på det eksisterende systemet. Han velger seg dermed – som en dyktig retoriker – noen av de verste bilbyene i verden, og noen av de verste billydene fra filmens verktøykasse. Gertten vil ha oss entusiastiske på sykkelens vegne, og at vi skal plages av bilene.
Rasjonalitet og entusiasme. Et av intervjuobjektene er en bilentusiast i USA, som intervjues under et motoryrende biltreff. Han forklarer at han er opptatt av miljøet, men at han aldri kommer til å legge fra seg bilinteressen.
Slik er det vel for mange: Rasjonelt forstår vi at vi bør endre noen av vanene våre (eller samfunnets transportsystem), men emosjonelt klarer vi ikke helt å begripe det, eller virkelig agere på det. Her ligger nok et problem ved klimakrisen: Problemet er ikke affektivt (som lyden fra en bilmotor), men rasjonelt for de fleste av oss.
Gertten prøver nettopp å påvirke oss følelsesmessig. Derfor setter han opp billydene til maks, og prøver rett og slett å gjøre dette bysamfunnet plagsomt. Han vil ha oss til å kjenne bilenes dødelighet, trafikkorkenes dumhet og sykkelens frihet.

Krig. Det fokuseres på de mange dødsfallene i trafikken – og enkelte ekspempler er groteske. Vi får høre om en syklist som fikk armen sin revet av, og om bilisten som kjørte videre, med armen liggende igjen i bilen. Etter en stund hev han den ut av vinduet.
I et arkivopptak sier Toronto-politikeren Rob Ford at hans «hjerte blør» for syklistene som dør i trafikken, men at de egentlig «har seg selv å takke». Gertten bruker denne uføldsomme kommentaren til sin fordel. Og ikke bare dét: Han svarer på den ved å fremstille bilene som en stim av dødelighet.
Trenger vi kanskje også følelsesfulle kontringer til de masseproduserte bilreklamene?
Ford mener at syklistene fører en «krig mot biler». Han sikter til dem som ønsker egne sykkelspor på veiene. Alt er krig for enkelte politikere, og ikke minst i USA har krigsretorikken flittig blitt tatt i bruk i kampen mot sosiale problemer: «War on Crime», «War on Drugs», «War on Terror», «War on Poverty». Gertten avslutter filmen sin med en appell om at dette ikke handler om en «krig», men om å leve sammen i et godt fellesskap. Men det er vanskelig å tro helt på denne appellen; hele filmen tar alle krefter i bruk for å portrettere biler som angripende fiender.
Heldigvis er ikke Bikes vs Cars uten humor. København regnes som en av verdens mest sykkelvennlige byer (vi får opplyst at cirka 40 prosent av københavnerne sykler til jobben), og jeg var spent da Gertten introduserte sekvensen om den danske byen. Det kunne blitt stygt – en selvgod hyllest som ikke kjente sine begrensninger. Heldigvis tilføres humor i denne sekvensen, som unngår det ellers sentimentale og påståelige preget filmen har. Vi blir satt i en taxisjåførs perspektiv. Ikke bare fungerer sekvensen som en comic relief – den er også en perspektivbefrielse. Nå får vi en bilists sarkastiske synspunkt på syklistene.
Bikes vs Cars ble delvis finansiert via en Kickstarter-kampanje. Filmen bør ses i lys av dette. Den fungerer godt som en motreaksjon og et frontalangrep på en økonomisk muskuløs bilindustri som spyr ut glamorøse bilreklamer og driver intensiv lobbyvirksomhet (filmen opplyser om at den tyske bilprodusenten BMW støttet Angela Merkels parti, før hun la til rette for mindre strenge utslippskrav). Bilbruk er ikke bare miljøfiendtlig, hevder filmen, men umoderne, lite praktisk og asosialt.
Gerttens dokumentar er slik sett et motsvar til de utallige reklamene som gir biler en positiv personlighet. Her ligger en av filmens (problematiske) styrker: Den går langt i å avpersonifisere biler, gi dem en drepende anonymitet, og derigjennom ødelegge dens status som frihetssymbol.


endreeid@gmail.com

---
DEL