Essays om litteratur utfordrer etablerte forestillinger

To aktuelle, unge essayister tar hver på sin måte et oppgjør med kategoriene.

Hva vil det si å være iraner? En nordmann eller mann? Og hvilke verdensbilder har måttet vike for at de som i i dag er rådende, skulle få plass? Den norsk-iranske forfatteren Mazdak Shafieian opplever etablerte definisjoner som farlige i relasjoner i samfunnet. «Som en som på mange måter befinner seg mellom flere stoler, har jeg både som individ og som forfatter opplevd den typen definisjoner som triste og tomme, og dessuten som svært farlige i samfunnsmessige relasjoner. Vi må ikke glemme at vi fortsatt lever i et samfunn hvor mennesket ikke et eneste øyeblikk er løsrevet fra definerte roller og identifikatoriske ordener,» sier Shafieian til Ny Tid. «Der ideen om ‘integrering’ og ‘mangfold’ som samfunnsmodell er bygd av disse definerte ‘enheter’, blir essayet en form for tenkning som på barbarisk vis utsetter disse enhetene for ødeleggelse og oppløsning,» fortsetter han.

Han debuterte i 2006 med diktsamlingen Dyregravsmørke, og har selv familiebakgrunn fra Iran. Nå er han aktuell med essaysamlingen Det urgamle materialet, som tar for seg forfatterskap fra flere ulike språkområder.

«Anerkjennelse av fortiden slik den presenteres for oss, er for meg det motsatte av hva essayet som livsform er.»

Forfatteren forteller at han allerede som ung gutt opparbeidet seg et nært forhold til flere av forfatterne han skriver om i boken. «Jeg leste aktivt fra jeg var fjorten år, siden vokste opp i et hjem med mange bøker – min far leste bokstavelig talt til og med når han spiste middag. Resten av familien var også lesende mennesker. Selv var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle bruke livet på allerede i tenårene, og disse forfatterne jeg har skrevet om, har på hver sin måte vært avgjørende for hvordan jeg skal forholde meg til meg selv og til mine omgivelser,» forteller Shafieian.

Humanistisk tradisjon. I Det urgamle materialet presenteres leseren for essays om et bredt spekter forfattere. Elsa Gress, Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde står side om side med iranske forfattere som Mahmoud Dowlatabadi, Sadegh Hedajat og Ahmad Shamlo. Flere av dem er forfatterskap og bøker som Shafieian her introduserer for den norske litterære offentligheten. Selv mener han å se et gjennomgående slektskap mellom forfatterne han skriver om i boken. Han vil å fokusere på likheter fremfor forskjeller når han sidestiller forfatterne. «Forfatteren Mahmoud Dowlatabadi sa en gang: ‘We are all children in the same house’. Selv om de forfatterne jeg skriver om befinner seg i ulike språkområder, har de mye til felles, især med tanke på forholdet deres til fortiden,» sier Shafieian. «Jeg ser mye liknende tankegods hos danske Elsa Gress, for eksempel, som er svært opptatt av å gå på sporet av de skjulte og ekskluderte ansiktene i historien, og i iranske Dowlatabadis forfatterskap. Han har blant annet et eget essay om dette, hvor han snakker om en skomakerlærling hos Tsjekhov – en arbeider som var en del av arbeids- og produksjonsforholdene, og dermed en del av historien uten å ha noe navn eller ansikt i historiebøkene. Deretter skriver Dowlatabadi om litteraturen som et sted der de undertrykte kommer til syne igjen og får den eksistensen de har blitt fornektet, tilbake,» forteller han. «Til tider opplever jeg slektskapet mellom forfatterene i boken som så nært at man skulle tro at de kjente hverandre personlig og hadde hatt lange samtaler sammen.»

Han påpeker at han ikke ser noen mening i å kategorisere de ulike forfatterne etter hvilket område de tilhører. «Å inndele disse hodene i ulike kategorier, bare fordi de kommer fra ulike land, synes jeg bli trist. De tilhører alle en humanistisk tradisjon som ‘children in the same house’.»

I skyggen av hegemoniet. Shafieian søker å utforske våre eksisterende verdensbilder gjennom forfatterskapet sitt. «Anerkjennelse av fortiden slik den presenteres for oss, er for meg det motsatte av hva essayet som livsform er – siden det overleverte på mange måter er en serie verdensbilder som dominerer på bekostning av ‘det undertrykte’,» sier han «Det fortidige slik det er arvet skal vi selvfølgelig forholde oss til og ta på alvor, men ikke anerkjenne i sin helhet. Selv er jeg mer opptatt av hva som havnet i skyggen og ble undertrykt for at disse verdensbildene skulle gjøre fremskritt. Og med ‘det undertrykte’ sikter jeg ikke bare til fattige og arbeidere som tross sin aktive deltagelse i den sosiale strømmen ble ekskludert fra overleveringsprosessen – men også ideer og tankgods som ble fortrengt for at en viss ideologi skulle ta form, bygges opp og leve videre,» avslutter Shafieian.

Glemselens tid. En annen ung, aktuell essayist er novelleforfatter og Vagant-skribent Sigurd Tenningen, som kommer ut med essaysamlingen Vegetasjonens triumf er total på Gyldendal. Boken utforsker forholdet mellom kunst og natur, forteller forfatteren. «Når jeg skriver om en roman eller et fotografi, ønsker jeg å overføre kunstverkets spekulative moment til essayet og videreutvikle det der. Den brede kulturen er besatt av å rangere, navngi og kategorisere kunsten, men uten at man evner å hegne om dens tenkemåte,» sier Tenningen. «Her kommer essayet som spekulativ kunnskapssjanger til unnsetning,» sier han.

«Den brede kulturen er besatt av å rangere, navngi og kategorisere kunsten.»

«Det synes åpenbart at vi lever i glemselens tid, noe Walter Benjamin ironisk nok også beklaget seg over for 90 år siden. Men trolig er glemselen blitt enda mer akutt med våre nye medievaner, der distraksjonen til enhver tid har forrang for fordypning og analyse. Kunstverkene og romanene jeg skriver om i min bok, har alle til felles at de beveger seg på et annet tidsplan med et annet turtall. De tenker både raskere og langsommere enn markskrikerske meningsbærere og kommenatatorer, noe som gjør at de vanskelig får gjennomslag blant dem,» sier Tenningen.

Som utgangspunkt for essayene i boken står setningen «kunsten er stedet hvor mennesket blir synlig som natur». Sitatet er hentet fra den kontroversielle, franske forfatteren Michel Houellebecq, kjent blant annet for romanen De grunnleggende bestanddeler, og er ifølge Tenningen ment både som en snuble- og en ledetråd for essaysamlingen. «Jeg sier ikke at påstanden nødvendigvis er riktig. Den er mer en lakmustest for om leseren er på høyde med stoffet i boken,» sier han. «Houellebecq er besatt av ideen om Vestens undergang og mener at vi i dagens Europa er i ferd med å gli inn i en førsivilisatorisk naturtilstand. Med fetisjeringen av fremskritt, individualitet og frihet har moderne kunst og filosofi banet vei for en massekynisme uten historisk sidestykke. Jeg er ikke ubetinget enig med Houellebecq, men priser ham for å utvikle en konsistent kulturkritikk i romanens form. Å si at ‘kunsten er stedet hvor mennesket blir synlig som natur’ kan selvfølgelig være ganske plumpt. Jeg har tatt utgangspunkt i utsagnet for å skille mellom dem som nøyer seg med å kritisere det med snusfornuft, og de som evner å balansere spekulative utsagn høyt over bakkenivå,» avslutter Tenningen.


Mazdak Shafieian (født 1980)

Shafieian-Mazdak_Foto-Magnus-Stivi

Utdannet litteraturviter ved UiB.
Har studert ved skrivekunstakademiet i Hordaland.
Debuterte med diktsamlingen Dyregravsmørke i 2006.
Fulgte opp med diktsamlingen Antwerpen i 2011.
Aktuell med essaysamlingen Det urgamle materialet.


Sigurd Tenningen (født 1982)

Tenningen-Sigurd_Foto-Linn-Pedersen

Forfatter, kritiker og skribent i tidsskriftet Vagant.
Har studert litteratur og språk ved universitetene i Genève og Bergen, og har en mastergrad i nordisk litteratur for Universitetet i Agder.
Han har tidligere utgitt novellesamlingen Gæa (2007) og chapbooken Vevet (2010).
Vegetasjonens triumf er total er Tenningens første essaysamling.

Kommentarer