En gruvenæring for framtida?

Av: Olav Aga Engebøprosjektet er først ut i Regjeringens mineralsatsning. Dersom det å bruke fjorddeponi blir vanlig praksis for en ny norsk gruvenæring, vil flere fjorder stå i fare. Man kan spørre seg om regjeringen vil satse på en næring fra forrige århundre, eller legge til rette for framtidas gruveindustri. Og hva har verdens største […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Olav Aga

Engebøprosjektet er først ut i Regjeringens mineralsatsning. Dersom det å bruke fjorddeponi blir vanlig praksis for en ny norsk gruvenæring, vil flere fjorder stå i fare. Man kan spørre seg om regjeringen vil satse på en næring fra forrige århundre, eller legge til rette for framtidas gruveindustri. Og hva har verdens største gruveselskap til felles med erkebiskop Desmond Tutu?

Irreversibelt. BHP Billiton er verdens største gruveselskap. Bedriften er ansvarlig for en av de største miljøkatastrofene i historien. Over en periode på 30 år slapp selskapet ut to milliarder tonn gruveavfall i Ok Tedi-elven i Papa Ny Guinea. Utslippet hadde enorme konsekvenser for urbefolkning, regnskog og økosystemet i elven.
Under én prosent av verdens gruver drives med sjødeponi. De aller fleste land har forbud. Utenom Norge tillater kun fire land å dumpe avfall i sjøen.
En mindre pålitelig kilde på god miljøstandard enn BHP Billiton må man lete lenge etter. Etter en lang historie med miljøsynder har likevel noen grenser blitt satt. Selskapet har sluttet å bruke elver og hav som avfallsplass for gruvene sine.
I årets statsbudsjett øker de blåblå bevilgningene til å rydde opp etter næringer som har behandlet fjorder som søppeldynger. Livet i fjorden kommer aldri tilbake dit det var før. Det er langt enklere å ikke forurense enn å rydde opp i etterkant.

Ressurser. Det finnes alternativer. Å være en fjordforkjemper betyr ikke at man er mot gruvedrift. I India gir de konsesjon til det selskapet som vil drive gruva med minst avfall. I EU er usynlige gruver den nye standarden. Hjemme i Norge ser det ut til at målet er gruver til enhver pris.
Gruver kan drives uten avfall. Da må driften under bakken. For det første må man se på alt man henter ut av fjellet som ressurser, ikke bare det ene mineralet man leter etter. I Norge har vi flere steinbrudd som utelukkende henter ut stein. I Førdefjorden vil man dumpe 250 millioner tonn med steinmasser. Dette kunne blitt brukt.
Skal dette bli lønnsomt, kan man gjøre som Polen og Storbritannia. Der har man en avgift på å bruke nye masser, og på den måten tjener man på å bruke alt som hentes ut. I Polen har de også avgift på å deponere masser, noe som har gitt en kraftig nedgang i bruken av deponi.
Ikke alt kan brukes. Derfor må man ha et sted å legge resten av massen. Det klart beste alternativet er å bruke gamle gruveganger. Tilbakefylling av massene er etablert praksis i flere land, og er en langt bedre løsning enn å opprette et deponi i sjøen.

Mulig. Mineraler er en ikke-fornybar ressurs, og må forvaltes som det. Begrensede ressurser utvinnes i et tempo som gjør at det snart er tomt. Istedenfor å slenge seg på den globale trenden om å utvinne alt, burde Norge forvalte knappe mineraler i et langsiktig perspektiv.

Under én prosent av verdens gruver drives med sjødeponi. De aller fleste land har forbud.

I dag kaster vi bort store mengder. Rutil brukes i tannkrem, maling og matsminke. Rutil kan også brukes til nyttige ting. Titan kan lages av rutil og brukes i alt fra fly til hofteproteser. Når mesteparten av rutilen brukes til hvitfarge, viser det at man utvinner for mye og for fort. Kunstig lav pris fører til at man sløser med en begrenset ressurs.
Samtidig gjør den lave prisen at selskaper som Nordic Mining presser på for å få dumpe avfallet på billigst mulig måte. Lar man mineralene ligge, vil prisen stige. Det vil muliggjøre en miljøvennlig gruve som drives under bakken, med tilbakefylling og uten sjødeponi.
Man har muligheten til å skape framtidas gruvenæring. Det skjer ikke med verdens svakeste miljøkrav. Vi trenger at folk stiller krav og står opp for fjordene. Gruvenæringen som Regjeringen står for, hører ikke hjemme i dette århundret.

Billiton og Tutu. I 2004 gikk Desmond Tutu og fire andre vinnere av Nobels fredspris sammen om et felles brev til Verdensbanken. Kravet var en grundig gjennomgang av lån banken gir til olje-, gass- og gruveselskaper. På listen av tiltak står stans i bruken av sjødeponi.
Etter ti år ser det ennå ikke ut til at informasjonen har nådd norske myndigheter. Tine Sundtoft, Monica Mæland og Jan Tore Sanner holder alle fast på at Nordic Mining har fått strenge miljøkrav. BHP Billiton og Desmond Tutu er uenige. Bli med i kampen for de norske fjordene – du er viktigere enn noensinne.


Aga er sentralstyremedlem Natur og Ungdom. olava@nu.no.

---
DEL