Den undersøkende journalistikken er også grunnen til at Ny Tid har satset på kritikk av dokumentarfilm. Filmer som over år graver i menneskers gjøren og laden. I denne avisen finner du hele 15 filmer omtalt. Grunnen er at årets viktigste dokumentarfilmfestival Human Rights Human Wrongs (HRHW) arrangeres på Cinemateket 16.–21. februar, mens Eurodok deretter går av stabelen samme sted den 8.–13. mars. Blant de spennende temaene som tas opp i HRHWs i alt 19 filmer er økende ekstremisme; hvordan vi her i Norge forholder oss til flyktninger; og hvordan vi kan få innsikt i narkokrigene i Mexico. Eurodok på sin side inkluderer 12 norske dokumentarer, deriblant Duma (se side 20), hvor regissør Pål Refsdal møter et par selvmordskandidater i Afghanistan like før de skal bøte med livet for å gjennomføre en terrorhandling. Både på HRHW og Eurodok dreier det seg om maktmisbruk og urettferdighet, men også om omsorg og engasjement.
Dokumentarfilmens kobling til virkelighetens mennesker – at noe er på spill – er av betydning for en etisk-politisk avis som vår. Ett eksempel er torturisten på Guantánamo i filmen Guantanamo’s Child, som i likhet med filmen Drone viser mennesket som angrende tar tak i volden han har utsatt andre for. Et annet eksempel er den åpne korrupsjonen i Kina (The Road), og et tredje er folk som tar loven i egne hender (såkalte vigilanter) for å hindre narkotrafikk ved grensen til Mexico (Cartel Land). Men like interessant er det hvordan regissørene bak disse filmene opererer som writer-directors – der de nærmest skriver med kamera og lager manus selv. Ikke minst er det interessant at mange av regissørene våger seg inn i områder man vanligvis ikke tør ferdes. Den allerede nevnte Refsdal ble kidnappet av opprørere forrige gang han laget dokumentar – men har likevel reist til Syria med en viss fare for sitt liv. En annen er Sean McAllister, som ble fengslet i Syria og fratatt kamera. Han fortalte meg en gang hvordan han smuglet film-
opptak ut av Jemen etter at han i det skjulte hadde filmet på innsiden av det plutselige opprøret, som en av få vestlige på det tidspunktet (The Reluctant Revolutionary, 2012). Regissør Hemal Trivedi er enda et eksempel: Hun brukte flere år på å oppnå nok tillit til å komme på innsiden av Den røde moské i filmen Among the Believers (se side 16), der fundamentalistene verver barn helt ned i fireårsalderen. Slike regissører utviser stort mot for å bringe oss sine vitnesbyrd.[/ntsu_column]
[ntsu_column size=”1/2″]Samtidig kan man spørre seg hvorfor vi trenger disse nærværende dokumentariske vitnesbyrdene. Det kan ofte være lett å ønske å slippe å forholde seg til verden der ute – eller for den saks skyld slippe å se døde mennesker på forsiden av Ny Tid. Her kan kanskje russiske Victor Kossakovskis vakre film Varicella (se side 13) om oppvoksende ballerinaer være å foretrekke. Men igjen – graver man, ligger det langt mer under estetikken. Kossakovskis tidligere filmer (for eksempel Vivan las Antipodas fra 2011) har brakt oss synspunkter fra alle verdenshjørner. I slike ballettfilmer, som også David Kinsellas dokumentar A Beautiful Tragedy (2008) fra Russland er et eksempel på, ser vi unge jenters ambisjoner stå sin prøve – og vi får et innblikk i hva forventninger om et liv i konkurranse kan innebære når man sårbar vokser opp i verden, i lek og alvor.
Dokumentarfilmer som reflekterte vitnesbyrd er påkrevd fordi verden endrer seg så mye: Til forskjell fra samfunn med faste, langvarige tradisjoner, lever vi i Vesten i konstant krise. Hva mener jeg egentlig med dét, i et velferdssamfunn som Norge? Jo, jeg sikter til den evige, eksistensielle omflakkingen: I dag skifter man ikke ikke jobb to til fire ganger i livet, men snarere hvert fjerde år; familier oppløses like ofte; og folk skifter partnere etter forgodtbefinnende. Bosted, utdannelse, verdier, livssyn, moter og feriesteder revurderes og byttes stadig ut. Det nasjonale, som tidligere har vært en identitetsbyggende faktor, erstattes gradvis av det internasjonale. Og da snakker jeg ikke bare om internasjonale intervensjoner – og tiden vil vise om vi får rett i vår analyse av et kommende enormt, internasjonalt kollaps i gjeldsøkonomien (se forsiden).
Refleksjonene kan også opptre i debattform, noe Ketil Magnussen bak HRHW har god erfaring med når han nå arrangerer festivalen for åttende gang. Temaene for diskusjon etter filmene er mange: øyenvitners videoer; hvorvidt opptak er autentiske; å leve under beleiring; russiske bombefly; demokrati i Myanmar (se også forsiden); Norge som fredsmekler; ungdomsbevegelser; tibetansk kamp; politisk og religiøs ekstremisme; forskjellen på sannhet og propaganda.
Dokumentarfilmer kan – om de får det til – virkelig undersøke sammenhengene. En dokumentar tar gjerne to–tre år å lage. Kortfilmen kanskje ett år. God videojournalistikk tar en måned. Samtidig er en dokumentar eller video mer enn bare tekstinnhold, til forskjell fra en avistekst som kan være informativ og tørr. Dokumentaren låner gjerne noe fra fortellerfronten eller visuelt fra fiksjonens verden. Som den gamle nybølgens Jean-Luc Godard en gang skrev: «Alle store fiksjonsfilmer lener seg mot dokumentaren, slik alle store dokumentarer lener seg mot fiksjonen … en reportasje er bare interessant når den plasseres i en fiksjonssammenheng, men fiksjon er bare interessant om den spiller på en dokumentarisk sammenheng» (Godard on Godard, 1972).
Samtidig bør den som graver – en undersøkende journalist, en spørrende videojournalist eller en reflektert writer-director – alltid la problemfeltet vises. Det må dreie seg om å overbevise deg – så kan heller andre ta seg av underholdningens kunst i å overtale deg. Vi vil at du skal tenke selv.