Det norske oljeeventyrets konsekvenser

Ser man nærmere etter, er det norske Oljefondet allerede «brukt opp» flere ganger. Hva kan Norge gjøre for å redde Oljefondet? Og når står verdens sentralbankers enorme pengetrykking for fall?

Journalist og forfatter Simen Sætre kaller det «petromania» – «en tilstand av eufori/gigantomani/hemningsløshet med ubevisst endring av personlighet/mentalitet/tankemønster, samt tap av oversikt/selvinnsikt/dømmekraft som følge av ekstraordinære hydrokarboninntekter, knyttet til petrostater i boom». Sætres bok Petromania forteller historien om en rekke oljestater som uten unntak har endt opp med vanskeligstilte økonomier og sosiale problemer som følge av stor oljerikdom. Problemet er «for mye av en god ting» – altså at store verdier forvaltes av ett eneste forvaltningsmiljø.

I Norge gjøres dette av politikerne og sentralbanken gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Resultatet av denne sentraliserte styringsformen betegnes gjerne som et «declining rate of return»-regime. Jo større og mer omfattende Oljefondet blir, desto dårligere avkastning får vi. Dette skyldes at statsmakten og Oljefondet bruker en rasjonell småskalalogikk på en storskalaproblemstilling. Et for stort og sentralstyrt miljø greier ganske enkelt ikke å forvalte det hele på en fornuftig måte. Til slutt går det som det gjør med alle store offentlige prosjekter: Det ender i en økonomisk katastrofe. Milliardtapene i NAV er et godt eksempel. Katastrofen kan ikke avverges av godt informerte og smarte mennesker, fordi det alltid er de samme smarte menneskene som forårsaker katastrofen i første instans.

De direkte konsekvensene for fremtidige generasjoner av Oljefondet kan måles temmelig presist gjennom avkastning. De indirekte konsekvensene springer gjerne ut av vissheten om at denne store pengesekken finnes og kan brukes på sosiale velferdsreformer. Det blir på en måte som med Ole Brumm – ja takk (til begge deler).

Økte utgifter. De indirekte konsekvensene er vanskeligere å tallfeste, men de er godt synlige om vi ser etter dem. Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen kom tidlig i 2013 med uttalelser til Finansavisen om de indirekte konsekvensene av vår oljerikdom. Det Johnsen sa, var følgende (kommentert i parantes):

  • Vi har en kostnadsutfordring i norsk økonomi (ute av kontroll?).
  • Det er umulig å måle produktiviteten i offentlig sektor (systemsvikt?).
  • Stortinget besluttet i 2005 at det ikke er nødvendig å sikre tilstrekkelig inndekning for fremtidige pensjoner (pyramidespill om fremtidige pensjoner?).
  • Den norske velferdsstaten i dag går med et underskudd som uten betydelige effektivitetsendringer tilsvarer 8–9 prosent i økte skatteinntekter (fallitterklæring for den norske velferdsstaten?).

Sigbjørn Johnsen og finansdepartementet trakk selv følgende konklusjon: «Denne utviklingen vil fortsette i tiårene fremover og gi økte utgifter, først til pensjoner og etter hvert også til helse og omsorg. Sparingen i Statens pensjonsfond gir et bidrag til å finansiere disse utgiftene, men vil langt fra være tilstrekkelig.» BI-professor Hilde Bjørnland uttrykte det slik til Dagens Næringsliv: «Det er bare Norge som kan anslå et budsjettunderskudd for 2013 i størrelsesorden fem–seks prosent av BNP uten at noen hever et øyebryn.»

Kulturendring. Ved årsskiftet 2014/15 var verdien av Oljefondet 6024 milliarder kroner. Nåverdien av folketrygdens fremtidige forpliktelser til alderspensjoner var oppgitt til 6038 milliarder kroner. Hensyntatt nåværende underskudd på statsbudsjettet på 13–14 prosent – hvilket tilsvarer et underskudd på 5–6 prosent målt mot BNP, samt etterslep i offentlig vedlikehold på 2700 milliarder kroner og andre fremtidige velferdsforpliktelser – så er Oljefondet allerede «brukt opp» flere ganger.

Man kan spørre seg om ikke det er flere indirekte konsekvenser av vår oljerikdom ved å se til følgende statistikker over norsk produktivitet:

  • Fire av ti sykmeldes for plager som ikke kan forklares medisinsk, men som skyldes «trøtthet og slapphet».
  • Rundt 20 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder er på en eller annen form for trygd.
  • 657 000 årsverk gikk i 2012 tapt på grunn av dårlig helse og arbeidsløshet.
  • Bak hvert tapte årsverk står det i gjennomsnitt 2,3 personer – og til sammen er det hele 1,5 millioner nordmenn –som helt eller delvis ikke jobber
  • Folketrygdens post på statsbudsjettet utgjorde i 2012 hele 370 milliarder kroner. Det betyr at vi bruker 35 prosent av statsbudsjettet til å lønne folk som helt eller delvis ikke jobber.
  • Fra 1962 og frem til i dag har den gjennomsnittlige arbeidstiden blitt redusert fra 48 til 30 timer per uke (SSB 2006).
  • Fra 2011 til 2016 forventer regjeringen en økning av antall alderspensjonister fra 698 000 til 882 000.
  • Norges offentlige anskaffelser er dyrest i Europa, da anbudsreglene er dårlige. Offentlig vedlikehold har ifølge en rapport et etterslep på 2700 milliarder kroner (VG). Eksempelvis siver 75 prosent av alt drikkevann ut i jorden på vei mot vannkranen.
  • Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
    toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.